Nils Claus Ihlen

Ihlens første oppgave som arbeidsminister var å få vedtatt den skjellsettende jernbaneplanen av 1908, som blant annet innebar byggingen av Dovrebanen. I 1909 var han med på å åpne Bergensbanen.

I 1908 vedtok Stortinget etter forslag fra arbeidsminister Ihlen å gi fransk-tyske interesser konsesjon til å bygge ut Tyin- og Matre-fallene. Denne konsesjonen knesatte prinsippet om at store fossekraftanlegg skulle tilbakeleveres til staten etter en driftsperiode på 80–100 år (hjemfallsretten). De permanente konsesjonslovene institusjonaliserte dette prinsippet året etter, og det ble innskjerpet for utlendingers vedkommende i 1917. I samtiden ble det oppfattet som markeringer av en norsk vilje til økonomisk selvstendighet etter unionsoppløsningen i 1905.

Ihlens utenriksministertid under første verdenskrig var helt dominert av de krigførendes statenes kamp om de nøytrales ressurser. Tyskland og de øvrige sentralmaktene hadde et skrikende behov for fortsatt import av norsk fisk og mineraler. Ententen med Storbritannia i spissen ville forhindre at nøytrale forsyninger nådde fienden og presset Norge til å avbryte eksporten. Til tross for det overordnede målet om nøytralitet, ble Norge således den «nøytrale allierte» i ententemaktenes blokadekrig mot Tyskland, som følge av at Storbritannia kontrollerte kullforsyningene til næringslivet. Den politiske nøytraliteten ble imidlertid reddet.

Ihlens viktigste politiske virkemiddel overfor stormaktenes daglige press for å få herredømme over Norges ressurser var, som han selv sa, «cunctatorpolitikken», nølerens og tvisynets politikk, eller en passiv «utskyvningspolitikk» og «unnvikelsespolitikk», som hans kritikere uttrykte det. Forhalingspolitikken ble tolket både som utslag av tyskvennlighet og som bevis på mangelfull plan og handlekraft. Forhandlingene om en handelsavtale med USA i 1917–1918 blottla i tillegg den ødeleggende kompetansestriden mellom Ihlen, hans personlige utsending til USA, Fridtjof Nansen, og Norges minister i Washington, Helmer Bryn, som forsinket avtalen.

Den «nøytrale alliansepolitikk» ble imidlertid belønnet av vestmaktene under fredskonferansen i 1919–1920, da Norge fikk suvereniteten over Spitsbergen (se Svalbardtraktaten). Under innspurten i Spitsbergen-forhandlingene, 14. juli 1919, inngikk Ihlen en muntlig avtale med den danske sendemann i Kristiania om at Norge skulle avholde seg fra å legge hindringer i veien for dansk suverenitet på hele Grønland til gjengjeld for Danmarks støtte i Spitsbergen-spørsmålet (Ihlens «erklæring»). Under Grønlandssaken i mellomkrigstiden ble det hevdet at denne avtalen var til skade for norske interesser på Grønland. Av politiske grunner holdt man skjult at den var blitt til etter behandling i regjeringen og Stortingets utenrikskomité, for å sikre det da tverrpolitiske, overordnede målet, nemlig Svalbard for Norge.