Namibias utenrikspolitikk

Forholdet til Sør-Afrika har vært dominerende i Namibias utenrikspolitikk, og var til dels problematisk forut for maktskiftet i Sør-Afrika i 1994. Den sørafrikanske apartheid-staten holdt ved Namibias selvstendighet tilbake Walvis Bay-enklaven og Penguinøyene – til tross for namibiske og internasjonale protester. Som landets eneste dypvannshavn, er Walvis Bay av særlig betydning for Namibia, og den sørafrikanske regjeringen gikk i 1993 med på å overdra området og øyene til Namibia. Overdragelsen fant sted 1. mars 1994. En territorial uoverensstemmelse med Sør-Afrika har også vært knyttet til Oranjeelven, som i sør danner grensen mellom de to landene. Etter demokratiseringen i Sør-Afrika er de politiske båndene mellom de to landene styrket.

Det historisk gode forholdet mellom SWAPO og MPLA-regjeringen i Angola har ført til at relasjonene til nabolandet i nord har vært bra. I 1994–1995 kom det til en konflikt med Botswana over grensedragningen i Chobeelven, og saken ble i 1995 overført til Den internasjonale domstolen. Denne gav Botswana medhold i 1999, som begge land aksepterte, og en endelig grensedragning mellom de to land ble påbegynt ved en felles kommisjon. Andre uavklarte grenser lang elvene Chobe, Kwando og Linyati ble avklart i 2003. I 1996 uttrykte Botswana stor bekymring over namibiske planer om å føre vann fra Okavango ned til hovedstaden Windhoek gjennom en rørledning. Mangel på vann er et hovedproblem for Namibia.

Namibia er i en tollunion (Southern Africa Customs Union) med Sør-Afrika, Botswana, Lesotho og Eswatini. Sør-Afrika samler inn toll og avgifter på vegne av medlemmene og utbetaler dette sammen med kompensasjon for Sør-Afrikas økonomiske dominans til Namibia. Den namibiske valuaten er knyttet til den sørafrikanske valutaen i forholdet 1:1.

I 1998 engasjerte Namibia seg militært i konflikten i Den demokratiske republikken Kongo, sammen med Angola og Zimbabwe, i regi av Samarbeidsorganisasjonen for det sørlige Afrika (SADC). Namibia ble medlem i den regionale samarbeidsorganisasjonen da de ble selvstendige. Om lag 2000 namibiske soldater ble sendt til Kongo for å kjempe på president Laurent Kabilas side i borgerkrigen. Namibia ble også trukket inn i borgerkrigen i Angola, og gav angolanske regjeringsstyrker anledning til å operere fra namibisk side av grensen i kamper mot opprørsbevegelsen UNITA. Dette medførte at UNITA i 1999–2000 rettet angrep mot mål i Nord-Namibia, blant annet med raketter.

Etter UNITA-lederen Jonas Savimbis død i 2002, og påfølgende fred i Angola, ble situasjonen i Nordøst-Namibia roligere, med økt handel over grensen. Namibia deltok med soldater til FN-styrken i Liberia (UNMIL) fra 2003 og med mindre personell også til senere fredsbevarende operasjoner under FN og Den afrikanske union.

Forholdet til Kina har blitt stadig viktigere og landet er i dag en viktig økonomisk samarbeidspartner. Kinas president Hu Jintao besøkte Namibia i 2007, og undertegnet avtaler om bistand og økonomisk samarbeid. Kina har investert på flere område, blant annet innen gruveindustrien og særlig utvinning av uran. Kinesiske entreprenørselskaper innen bygg og anlegg er tungt inne i utbygging av infrastruktur. Dette er dels finansiert med lån fra Kina, men selskapene vinner i økende grad også anbud fra andre.

Forholdet til Tyskland er også spesielt viktig. I 2021 innrømmet Tyskland at de var ansvarlig for folkemordet i Namibia mot hereroene og namaene på begynnelsen av 1900-tallet. Tyskland forpliktet seg til å utbetale en erstatning på 1,1 milliard euro til utviklingsprosjekter over en periode på 30 år.

Fra frigjøringskampens dager hadde SWAPO et nært forhold til både Sovjetunionen, østeuropeiske og skandinaviske land. Alle de nordiske land har støttet Namibia med utviklingsbistand. Norge gjorde i 1990 Namibia til et av sine prioriterte samarbeidsland for bistand, men bistanden har siden blitt trappet ned og ambassaden er lagt ned. Bistanden var blant annet konsentrert om støtte til oppbygging av fiskeriforvaltning og energiforsyning.

I 2019 avslørte Wikileaks det som skulle bli den største korrupsjonsskandalen siden frigjøringen. Det islandske fiskerikonsernet Samherji hadde over flere år utbetalt store beløp til sentrale politikere og embetspersoner for å få tilgang til lukrative fiskerikvoter utenfor Namibias kyst. Deler av bestikkelsene ble kanalisert gjennom kontoer i DnC. Dette førte til arrestasjon og tiltale av en rekke framtredende personer, blant annet justis- og fiskeriministeren.

Hovedstaden Windhoek huser også sekretariatet for tollunionen i det sørlige Afrika og SADCs Parlamentariker Forum der 15 parlamenter i det sørlige Afrika er medlemmer.

• Namibias historie
• Namibias politiske system
• Namibias forsvar