Martin Buber

Buber ble født i Wien i Østerrike, men vokste opp hos sin bestefar i Lemberg (i dag Lviv i Ukraina). Bestefaren var en kjent forsker på hasidisk jødedom. Buber studerte i Wien, Leipzig, Zürich og Berlin. Han knyttet seg allerede i år 1900 til Theodor Herzls sionistiske bevegelse, men ble etter hvert uenig med mange av sionismens ideer, som viktigheten av å opprette en egen jødisk stat og forholdet mellom jøder og arabere i det daværende Palestina.

I 1916 var han en av grunnleggerne av et jødisk månedstidsskrift, «Der Jude» (Jøden). Fra 1924 arbeidet han som dosent i jødisk religionshistorie ved universitetet i Frankfurt am Main 1924. I 1930 ble fikk han tittelen æresprofessor. Han fratro ved Hitlers maktovertagelse i 1933, men fortsatte sitt arbeide for å fremme jødisk kultur i Tyskland. Gjennom å formidle kunnskap og forståelse mellom jødedommens ulike former, både i Øst-Europa og Vesten, forsøkte han å bringe det jødiske folket sammen.

Hans hus ble ødelagt i forbindelse med novemberpogromen (Krystallnatten), men Buber og hans familie unnslapp Nazi-Tyskland i 1938 og flyttet til Jerusalem. Der ble han ansatt som professor i sosialfilosofi ved Det hebraiske universitet til 1951. I 1955 grunnla han, sammen med Hannah Arendt, Gershom Scholem og andre, det såkalte Leo Baeck instituttet, som er en viktig forskningsinstitusjon når det gjelder tyske jøder og deres historie.