Marcus Gjøe Rosenkrantz

Marcus Gjøe Rosenkrantz nedstammet fra en av Danmarks mest fornemme adelsfamilier, og han var en yngre bror av Frederik 6.s utenriksminister Niels Rosenkrantz. Han egen gren av slekten Rosenkrantz var imidlertid blitt utarmet og akterutseilt. Faren, major Otto Christian Rosenkrantz, var helt uten formue. Han var derfor ikke i stand til å sørge for sønnenes utdannelse, men slektninger hjalp dem inn på den militære skole (nå Krigsskolen) i Christiania. Etter ett års skolegang ble imidlertid Marcus i 1777 erklært uskikket til militærtjeneste på grunn av svakt syn. En av farens søstre kostet da på ham juridisk utdannelse i Danmark, der han avla avsluttende eksamen i 1784. Samme år vendte han tilbake til Christiania, der han begynte å arbeide ved Overhoffretten, fra 1787 som assessor (dommer).

Utsiktene til en karriere i embetsstanden hadde tydeligvis ingen tiltrekning på Marcus Rosenkrantz, for da han fikk en arv etter en fjern slektning, tok han avskjed i 1790. Pengene brukte han til å kjøpe herregården Lerbæk ved Frederikshavn på Jylland. Han flyttet dit og giftet seg i 1791 med den danskfødte Amalia Tugendreich Barner. Hun døde året etter i barselseng. Kort etter solgte han eiendommen til bøndene på gården og bosatte seg i Christiania, der han i 1794 ble utnevnt til magistratspresident.

I 1796 giftet han seg med den 13 år eldre Maren Juel, Norges rikeste enke, som gjennom to tidligere ekteskap var blitt sittende med betydelige eiendommer, blant annet Stubljan og Hvitebjørnbruket i Aker, og Borregård og Hafslund i Smålenene. Hun var en myndig dame som valgte ektemenn etter eget hode. I sin enkestand styrte hun sine eiendommer og sin enorme formue med stor dyktighet. Hun var også en sentral skikkelse i Christiania-patrisiatet og interessert i teater, der hun spilte i roller som ofte var skrevet spesielt for henne.

Rosenkrantz tok i 1797 avskjed som magistratspresident. Ekteparet bosatte seg på Hafslund, der han gikk helt og fullt inn for å styre fruens forretninger og eiendommer. Han ble nå etter hvert en av landets største sagbrukseiere og trelasteksportører.

Etter hustruens død i 1815 ble Rosenkrantz’ økonomiske stilling vesentlig forverret. Den lavkonjunkturen som fulgte etter napoleonskrigene, gjorde ikke situasjonen bedre. I en prosess som strakte seg helt inn i 1830-årene ble det gamle trelastpatrisiatet så godt som utradert. Rosenkrantz måtte se at både Borregård og Hafslund ble solgt.

I 1825 bosatte Rosenkrantz seg i Fredrikshald (Halden). Hit fikk han etter brorens død overført det store familiearkivet som hadde vært oppbevart på Rosenholm i Danmark siden 1600-tallet. I 1826 brøt det ut en katastrofal bybrann i Fredrikshald, og både arkivet og det store privatbiblioteket til Rosenkrantz ble ødelagt i brannen. Brennende papirer fra arkivet ble ført med vinden over elven og antente kirketårnet, slik at brannen spredte seg til byens sørside. Helt inne ved Kornsjø, 32 km sørøst for byen, fant man siden halvbrente ark med Rosenkrantz’ navn.

I 1804 ble Rosenkrantz utnevnt til amtmann i Smålenene, og samme år ble han også kammerherre. Da krigsårene under napoleonskrigene kom, spilte han en betydelig politisk rolle. Han var vel ansett, rettsindig, pliktoppfyllende, samvittighetsfull og til det ytterste lojal. Hans nasjonalfølelse og offervilje kom blant annet til uttrykk i hans engasjement for å opprette et eget norsk universitet, der han tegnet seg for et betydelig pengebidrag.

Da regjeringskommisjonen for Norge ble opprettet i 1807, kom Rosenkrantz med som dens fjerde medlem og kom til å innta en sentral posisjon. Kommisjonen ble oppløst i 1810, og samme år ble Rosenkrantz utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Han var også medlem av Overkriminalretten og ble, etter at han hadde gått av som stiftamtmann, direktør for Riksbankens norske avdeling da den ble opprettet i 1813.

Rosenkrantz var blant de 21 personer av «den høyeste rangklasse» som var innbudt til stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814. Her talte han mot prins Christian Frederiks arverett til Norge, fordi han mente at det kunne brukes som argument for å godta at Norge ble avstått til Sverige. I mars samme år ble Rosenkrantz utnevnt til regjeringsråd.

Grunnloven ble vedtatt under riksforsamlingen på Eidsvoll i mai 1814, og Norge var et selvstendig land i noen få måneder til Mossekonvensjonen ble signert i august samme år. Etter inngåelsen av Mossekonvensjonen ble Rosenkrantz formannen i regjeringsrådet. Her hadde han særlig ansvar for kirke- og undervisningsvesenet. Dette var en midlertidig stilling som ble avsluttet da en ny, permanent regjering ble utpekt i november 1814.

Rosenkrantz var stortingsrepresentant for Smålenene i 1818 og 1824, og stortingsrepresentant for Fredrikshald i 1827 og 1828. I 1827 ble han tilbudt stillingen som statsminister i Stockholm, men avslo.

Rosenkrantz hadde vært en av Norges rikeste menn, men måtte på sine gamle dager søke om statspensjon. Han døde i en leilighet i Christiania i 1838, 76 år gammel.

Rosenkrantz var ridder av den svenske Serafimerordenen, hadde storkors av Dannebrogordenen og var kommandør av den svenske Nordstjärneorden.

• Maleri av Christian August Lorentzen, ca. 1800
• Tegning (skulderbilde) av Johannes Finne Rosenvinge, 1824; privat eie

• 1814 – det selvstendige Norges fødsel
• Norge under napoleonskrigene
• regjeringskommisjonen
• Rosenkrantz
• statsministre i Norge
• stormannsmøtet

• Cappelens Norgeshistorie, bind 9 og 10, 1978
• Eliassen, Sven G.: Herregårder i Østfold, Rakkestad 1997
• Forstrøm, Olaf: Fredrikshald i 250 aar, bind 2, Fredrikshald 1915
• Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 11, 1952
• Lindstøl, Ole Torjesen: Stortinget og statsraadet 1814–1914, bind 1, 1914
• Jacobsen, Frank Kiel: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 7, 2003