Luis Buñuel

Luis Buñuel var en spansk filmregissør. Han var virksom i Frankrike og Mexico, og kjent for sin beske kritikk av samfunn og kirke.

Han vokste opp i Zaragoza. I Paris kom Buñuel tidlig i kontakt med Henri Breton, ble medlem av den surrealistiske avantgarden, og laget sammen med Salvador Dalí de to provokatoriske filmene Un chien andalou (Den andalusiske hund, 1928) og L'Âge d'or (Gullalderen, 1930). Etter dokumentarfilmen Las Hurdes (1932), som til musikk av Brahms fortalte kompromissløst om den sosiale elendigheten i en underutviklet spansk fjellandsby, virket han som produsent i Madrid.

Da Franco kom til makten, innså Buñuel at han ikke kunne realisere sine filmideer i Spania. Etter en kort tid i Hollywood slo han seg 1947 ned i Mexico, hvor han laget en rekke filmer. Av særlig betydning er Los olvidados (Samfunnets stebarn, 1950) med sin skarpe, usentimentale skildring av barn fra slummen.

Men det var i slutten av 1950-årene at Buñuel for alvor skapte seg et navn. Den religionskritiske filmen om presten Nazarín (1958) fikk internasjonal distribusjon. I Cannes i 1961 fikk han stor oppmerksomhet med den pessimistiske og antireligiøse Viridiana (1961), om en ung nonne som slipper tiggerne inn i sin korrupte onkels hus. Han befestet sin posisjon med El ángel exterminador (Morderengelen, 1962), en utleverende skildring av deltakerne i et finere selskap som er blitt innestengt og isolert.

De påfølgende filmene, blant annet Le Journal d'une femme de chambre (En kammerpikes dagbok, 1964), Tristana (1970) og Le Charme discret de la bourgeoisie (Borgerskapets diskrete sjarm, 1972), sørget for kontinuerlig internasjonal oppmerksomhet rundt Buñuels navn. Hans to siste filmer ble Le Fantôme de la liberté (Frihetens fantom, 1974) og Cet obscur objet du désir (1977). Viktig manusmedarbeider på de fleste av de senere filmene var Jean-Claude Carrière.

Buñuels filmer kjennetegnes knapt av noe personlig filmspråk, men hans kritiske holdning til myndighetene, kirken og borgerskapet gis en direkte og provokatorisk form som er umiddelbart gjenkjennelig. Begjær og seksualitet formidles usentimentalt og direkte. Gjennom karrieren beholdt filmene et preg av surrealisme, ikke minst gjennom absurdistiske og drømmeaktige sekvenser. Han skrev selvbiografien Mitt siste sukk (1982, norsk utgave i 2000).