Ludwig Wittgenstein var en østerriksk filosof. Etter ingeniørutdannelse i Linz, Berlin og Manchester studerte han matematikkens filosofiske grunnlagsproblemer under Bertrand Russell ved University of Cambridge i 1912–1913.
Med sin første bok, Tractatus Logico-Philosophicus fra 1921, den eneste av hans bøker som ble utgitt mens han levde, mente Wittgenstein å ha gitt den endelige løsningen på alle filosofiske og logiske problemer.
Ludwig Wittgenstein
Fra 1913 til utbruddet av første verdenskrig bodde han i Skjolden i Norge, der han utarbeidet sine første filosofiske grunnteser i stadig korrespondanse med Russell. Under krigen kjempet han i den østerrikske hæren som frivillig.
Etter å ha utgitt Tractatus Logico-Philosophicus i 1921 forlot han filosofien for en stund og arbeidet som folkeskolelærer på landsbygda i Østerrike. Senere jobbet han som gartner og arkitekt. Mot slutten av 1920-årene kom han tilbake til filosofien gjennom kontakt med Wienerkretsen og dens leder Moritz Schlick. En av faktorene som brakte ham tilbake til filosofien, var de logiske positivistenes misforståelser av hans filosofi.
Igjen søkte han til Cambridge, der han underviste i 1929–1947, fra 1939 som professor etter George Edward Moore. Under andre verdenskrig arbeidet han som frivillig på britiske sykehus. Mot slutten av sitt liv foretok han reiser til Irland, USA, Norge og Østerrike, før han vendte tilbake til Storbritannia.
På rundt 80 sider sammenfatter Wittgenstein i Tractatus Logico-Philosophicus sin filosofi om språket og virkeligheten, blant annet sin såkalte billedteori: Utsagn i språket oppfattes som bilder eller modeller av mulige saksforhold.
Sammensatte utsagn kan løses opp til elementærutsagn (elementærsetninger), som er funksjoner av navn på de «atomære fakta» verden består av (se logisk atomisme).
Til forholdet mellom utsagnenes minstedeler (navnene) svarer forholdet mellom ting eller gjenstander. I egenskap av avbildning har et utsagn samme logiske struktur som det utsagnet avbilder. På grunn av denne korrespondansen, dette strukturfellesskapet, er det mulig å komme med meningsfulle utsagn. Av dette følger at filosofien i seg selv ikke kan bestå av utsagn som er sanne eller falske.
Filosofien er en virksomhet som skaper klarhet ved å trekke grensen mellom det som kan sies i språket (det vil si vitenskapelige utsagn) og det som bare kan vises. Forsøk på å si det som bare kan vises, fører til språklige meningsløsheter. Dette innebærer at Tractatus selv i en viss forstand er meningsløs, som Wittgenstein selv også påpeker i avslutningen av boken.
Ideene om språket som avbildning og det ikke-avbildende språket som meningsløst, forkastet Wittgenstein i sin senere filosofi, slik den blant annet er formulert i hans annet hovedverk Filosofiske undersøkelser fra 1953.
Også her er det forholdet mellom språk, mening og virkelighet som er hovedproblemet, men nå heter det at språklige uttrykk har mening så sant de har naturlig og legitim bruk. Det har de når de har sine funksjoner knyttet til menneskelige livsformer, som alle har sine tilsvarende språkspill.
Filosofenes tradisjonelle problemer oppstår ved at man overser sammenhengen mellom språkbruk og livsform og river ord og begreper ut av sine naturlige sammenhenger – da lar de språket «gå på tomgang», sier Wittgenstein.
Det gjør man når man for eksempel spør: Hva er egentlig tall? Mange ting viser oss at det ikke bare er ett, men mange tallbegreper (naturlige, hele, reelle, negative tall og så videre) og at det ikke finnes noe kjennetegn som er felles for alle slags tall og som utgjør «tallets vesen».
Tall av ulike slag ligner på hverandre, slik medlemmer av en familie kan oppvise familielikhet. Begrepet tall er et familie-begrep. Vår omgang med tall er en livsform. Matematikken kan kalles et språkspill. Ulike språkspill og livsformer knyttes sammen til større helheter.
Et omdiskutert moment er det såkalte privatspråk-argumentet. Wittgenstein hevder at et privat språk er en umulighet fordi språkbeherskelse involverer regelfølging, og disse reglene må kunne følges på korrekte eller feilaktige måter. Hvis alle språkbrukere fulgte private regler, ville det ikke være mulig å skille mellom faktisk å følge en regel og å tro at man følger en regel. Det er stor uenighet om hva som følger av dette argumentet. De fleste fortolkere er enige i at regelfølging må være en offentlig aktivitet, det vil si at man ikke kan henvise til indre, mentale størrelser, men mange mener også at det innebærer at regelfølging bare kan forstås innenfor rammen av et språkfellesskap der andre språkbrukere korrigerer den enkeltes regelfølging.
I hele forfatterskapet benekter Wittgenstein at filosofi er en vitenskap som positivt kan øke vår viten. I stedet blir filosofiens rolle å fungere som terapi som løser de problemene vi skaper gjennom misforståelser av språket. Filosofi er en rent beskrivende aktivitet; ved å gi «oversiktlige fremstillinger» skal vi ordne fenomenene slik at de trer klart frem for oss og ikke lenger fremstår som problematiske.
Wittgenstein har hatt enorm betydning for moderne filosofi. Han ble lenge misforstått både av tilhengere og motstandere, men etter hvert har en ny og mer adekvat forståelse vokst frem, blant annet som følge av at det legges mer vekt på helheten i hans filosofiske virke.
Store deler av hans etterlatte papirer har kommet ut med titler som:
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.