Linus Pauling

Pauling tok sin bachelorgrad i kjemi ved Oregon State College i 1922 og doktorgraden (PhD) ved California institute of Technology (CalTech) i fysikalsk kjemi i 1925. I doktorarbeidet bestemte Pauling strukturen av flere mineraler med røntgendiffraksjon.

I 1926 dro han på en rundtur til flere av tidens mest kjente fysikere i Europa og lærte seg kvantefysikk. I 1927 ble Pauling ansatt i en begynnerstilling i teoretisk kjemi ved CalTech. Han ble professor i 1930 og fortsatte ved CalTech til 1963. Da dro Pauling til University of California i San Diego og deretter til Stanford University.

Paulings vitenskapelige aktivitet var meget omfattende og strekker seg fra teoretisk og fysikalsk kjemi til biokjemi og medisin. Hans anvendelse av kvantemekanikk bidro til større forståelse av den kjemiske bindings natur. Hans bestemmelse av molekyl- og krystallstrukturer ved diffraksjonsmetoder og hans hypotese om proteiners heliksformede struktur la grunnlaget for tildelingen av Nobelprisen i kjemi 1954.

Pauling innså på et tidlig tidspunkt farene for vidtrekkende biologiske følger av kjernefysiske prøvesprengninger, og han ble en av de ledende forkjempere for å få disse stanset. Gjennom den såkalte Pauling-appellen ble det mulig å få en bred oppslutning av forskere fra alle verdens kanter om en henstilling til FN om å utvirke stans i prøvesprengningene. I 1962 fikk han Nobels fredspris for sitt arbeid mot atomvåpen.

• Nobelprisen i kjemi
• Nobels fredspris
• røntgendiffraksjon
• kvantefysikk
• kjemiske binding
• proteiner
• kjemi

• Nobelstiftelsen: Kjemiprisen i 1954
• Nobelstiftelsen: Fredsprisen i 1962

• Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0