blåfisk

Fram til de nålevende artene ble funnet, antok man at denne gruppen av kvastfinnefisker døde ut i slutten av krittperioden for ca. 70 millioner år siden.

Det første eksemplaret av arten blåfisk ble beskrevet vitenskapelig etter at en fiskebiolog oppdaget et eksempler på et sør-afrikansk fiskemarked i 1938. Lokale fiskere hadde nok også tidligere fanget denne fisken, uten at vitenskapen hadde fått det med seg. I årene som er gått siden den gang, er mange hundre eksemplarer blitt registrert (ofte på lokale fiskemottak) eller observert på deres levesteder fra miniubåter.

Blåfiskene blir mellom 1 og 1,9 meter lange, og hannene er gjerne noe mindre enn hunnene. Kroppen er dekket av tykke, emaljeovertrukne skjell. De parete finnene (det vil si brystfinner og bukfinner), den andre ryggfinnen og gattfinnen, er typisk kvastformede med en bred, sentral, skjelldekket akse som er støttet av et indre kvastformet finneskjelett. På mange måter ser disse knoklene ut som knoklene mennesker har i hender eller føtter. En figur som viser utformingen av en kvastfinne kan sees på figur 2 under finner.

Kraniet består av to deler som er bevegelig i forhold til hverandre. Kjevene er vanligvis besatt med tallrike tenner dekket av emalje. Kroppen er dekket av store, runde eller firkantede skjell som også er dekket av emalje.

De har en stor svømmeblære, men denne er ikke fylt med gass men med fett.

De nålevende kvastfinnefiskene er kjent fra to vidt atskilte områder.

Det ene området, hvor arten blåfisk opptrer, er først og fremst ved Komorøyene i Indiske hav, i Mosambik-kanalen og ved sydvestsiden av Madagaskar.

Den Indonesisk blåfiskener kun funnet ved nordøstkysten av Sulawesi i Indonesia. Det første funnet ble gjort her i 1998, og senere er flere eksemplarer fanget eller observert.

Blåfiskene holder stort sett til på dyp mellom 200 og 500 meter, hvor de lever på skråninger og i huler i vulkanske øyer. Individer som er blitt observert i deres naturlige miljø, har vist at de bruker særlig den bakre ryggfinnen, og dessuten gattfinnen, som bevegelsesorganer.

Biologien til de to artene er generelt sett dårlig kjent, og begge artene må anses for å være truet. Om dagen trekker individene seg tilbake til huler på relativt dypt vann. Når kvelden kommer beveger de seg langsomt omkring og leiter etter mat. Trolig lever de hovedsakelig av fisk og blekksprut.

Blåfisken har indre befruktning og føder et lite antall fullt utviklede unger etter en drektighetstid på 1-3 år. Det er stor usikkerhet omkring hvor mange og hvor store unger de produserer. Men eggene er svært store, de er målt til 9 centimeter i diameter og kan veie over 300 gram. Dette gir opphav til unger på opptil 38 centimeter.

Det er usikkert hvor gamle blåfiskene kan bli, og også hvor gamle de er når de blir kjønnsmodne. Men siden de produserer få unger, trolig med mellomrom på 2-3 år, så er artene utsatt for overbeskatning. Begge artene er ansett som truet på rødlisten til IUCN.

• coelacanter (ordenen Latimeria tilhører)
• kvastfinnefisk (klassen Latimeria tilhører)
• fisker
• virveldyr