Kunst i Nederland

Liège var sentrum i karolingertiden for bokmalerier av høy kvalitet, og på 1100-tallet for fremragende bronse- og gullsmedplastikk. Mester Renerus og Godefridus fra Huy var toneangivende kunstnere. Hugde søyler, kapitéler, døpefonter, gravsteiner og så videre ble smykket med relieffer, solgt og fraktet via kanaler og elver til landets øvrige provinser og til utlandet. På 1200-tallet kom gotisk innflytelse fra Frankrike.

Skulpturen utfoldet seg særlig innen gullsmedkunsten, for eksempel på Eleutheriusskrinet i Tournai og Gertrudskrinet i Nivelles. Den fant også plass i forbindelse med arkitektur og ikke minst på gravplater med liggende figurer, dels av stein, dels av bronse; disse var også eksportartikler. Den franske kongeslekten Valois benyttet i annen halvdel av 1300-tallet nederlandske billedhuggere og malere, spesielt bokmalere som André Beauneveu, Jean de Liège (1330–1381), Claus Sluter og flere.

Frankrikes svekkelse på begynnelsen av 1400-tallet ble til materiell fremgang for nederlenderne og dermed for deres kunst. Foruten i gravmæler fikk skulpturen anvendelse spesielt i gylne og polykrome alterskap med skårne, dramatiske figurscener. Særlig fra Antwerpen og Brussel ble slike skap eksportert i mengdevis, blant annet til Norden.

Størst rolle spilte likevel malerkunsten, som fikk sitt gjennombrudd med brødrene Hubert og Jan van Eyck og deres fløyalter, Lammets tilbedelse fra omlag 1420–1432, i St. Bavokirken i Gent. Der viste de dels sin innsikt i oljefargenes behandling, dels sin beherskelse av rom, lys og atmosfære. Så fulgte Robert Campin og Rogier van der Weyden, som la større vekt på plastisk form, drama og pasjon. Dirk Bouts, Hugo van der Goes, Albert Ouwater (1444–1475), Geertgen tot Sint Jans og Gérard David utviklet stemningen så vel i landskaps- som i portrettmaleriet. I en særstilling står Hieronymus Bosch og den tyskfødte Hans Memling.

Fra begynnelsen av 1500-tallet merkes påvirkning fra den italienske renessansens formspråk. Samtidig gjorde fremdeles impulser fra sengotikken seg gjeldende, slik det kom til syne i dekorasjoner på byhus. Siden ble det kombinert med beslag- og kartusjverk til en frodig, ornamental stil som Cornelis Floris har hovedæren av å ha skapt, blant annet gjennom sine mønsterbøker fra 1548 av.

Også i maleriet tilegnet man seg renessansens ytre apparatur, komposisjon, malemåte, dekorative detaljer og lignende. Denne retningen kalles gjerne romanismen, og til den hører Quinten Matsys, Jan Gossaert, Joos van Cleve og Bernaert van Orley, mens Joachim Patenier særlig dyrket landskapet og Lucas van Leyden genremaleriet.

I tilknytning til Jan Scorel og Maerten van Heemskerck utviklet romanismen seg videre hos Frans Floris, Maerten de Vos og Cornelis Cornelisz. I motsetning til denne skolen står den hjemlige realismen hos Pieter Brueghel, Pieter Aertsen og Joachim Beuckelaer. Antonis Mor var høyt skattet som portrettmaler, og Dirck Jacobsz, Cornelis Ketel (1548–1616) med flere malte gruppeportretter.

De politiske omveltningene førte til en konsentrasjon om den nasjonale åndsarven og resursene i hjemlandet. Dette skjedde etter atskillelsen i 1581, og både i nord og i sør ser barokken ut til å ha vært en vekker. Det godtgjør den flamske kunsten med Peter Paul Rubens som den sentrale skikkelsen litt ut på 1600-tallet.

Enda rikere var resultatene på republikkens område. Skulpturen var hovedsakelig knyttet til fasade- og interiørutsmykning samt til gravmæler. Den klassiske akademiske retningen forsvant heller ikke i maleriet, men folkeskildringene og genrebildene ble etter hvert langt mer populære. Svarende til de konkrete emnene fant det sted en sterk spesialisering; maleriet ble inndelt i en rekke motivtyper, for eksempel marinemaleri, landskapsmaleri, arkitekturmaleri, genremaleri, folkelivsskildring, vertshusskildring, jaktstykke og stilleben.

Med Gillis van Coninxloo, Hercules Seghers og Roelant Saverys egenartede komposisjoner gikk man bort fra omfattende landskapspanoramaer til bestemte sider av naturen, slik som hos Hendrik van Avercamp, Esaias van de Velde, Jan van Goyen og Salomon van Ruysdael. Pieter Saenredam malte kirkeinteriører, Pieter Codde selskapsstykker og Frans Hals enkelt- og gruppeportretter med sin frigjorte impresjonistiske teknikk.

Rembrandt ga uttrykk for sin rike menneskelighet i en omfattende motivkrets som spenner over gammeltestamentlige fremstillinger, klassisk mytologi, gruppeportrett og selvportrett med dyp forståelse av lys- og fargevirkning.

På denne basisen utfoldet maleriet, fra midten av 1600-tallet og til slutten av århundret, sine beste kvaliteter.

• Adriaen van Ostade, Carel Fabritius og Jan Steen spesialiserte seg på genrebilder.
• Pieter de Hooch, Jan Vermeer van Delft, Gerard ter Borch, Gerard Dou, Emanuel de Witte, Frans van Mieris den eldre, Caspar Netscher (1639–1684) og andre malte mennesker i interiør.
• Jacob van Ruysdael, Aert van der Neer og Philips Koninck malte landskaper.
• Willem van de Velde malte sjøbilder.
• Meindert Hobbema malte skog og mark.
• Allart van Everdingen malte fossefall.
• Aalbert Cuijp og Paulus Potter malte kveg.
• Philips Wouwerman malte hester.
• Pieter Claesz (1597–1661), Willem Heda, Jan de Heem og flere malte stilleben.

Til langt inn på 1800-tallet var den nederlandske kunsten deretter nærmest en refleks av skiftende moter i Frankrike. Etter at folkelivsskildreren Jozef Israëls hadde slått seg ned i Haag i 1869, tok Haagskolen, som stort sett stemte overens med Barbizonskolen, ledelsen i maleriet med tilslutning av brødrene Jacob, Matthijs og Willem Maris, Hendrik Mesdag (1831–1915) og flere. Barthold Jongkind ble forløper for impresjonismen, og Vincent van Gogh ble forgrunnsskikkelsen i ekspresjonismen. Jan Theodor Toorop ble sentrum i en eksotisk orientert, symbolistisk ornamental retning og Johan Thorn Prikker (1868–1932) i en mer abstraherende dekorativ retning, begge omkring 1900.

I årene omkring første verdenskrig trådte Piet Mondrian og De Stijl-gruppen (1917–1928) frem, og Nederland ble igjen et viktig sentrum for utviklingen av bildende kunst i Europa. Med utgangspunkt i kubismen og med en sterk tilknytning til arkitektur og musikk nådde Mondrian frem til et såkalt rent maleri: en nærmest asketisk, enkel nonfigurativ kunst basert på horisontalen, vertikalen og primærfargene (neo-plastisisme). Dette fikk avgjørende betydning for den videre utviklingen av maleriet i Europa og USA i mellom- og etterkrigstiden.

Rett etter andre verdenskrig fremstod COBRA-gruppen (1948–1951), og Nederland spilte her en stor rolle for utviklingen av en ekspressiv nonfigurativ kunst med Karel Appel som en sentral skikkelse. Nederlandskfødte Willem de Kooning ble en viktig skikkelse i amerikansk abstrakt ekspresjonisme. Den geometrisk-abstrakte billedkunsten synes å være godt forankret i Nederland og har hatt ypperlige representanter også i årene fra 1980 og fremover. Jan Dibbets og Bas Jan Ader (1942–1975) er sentrale navn i 1970-årenes internasjonale konseptkunst.

• Nederlands litteratur
• Kunsthåndverk i Nederland
• Tidlig arkitektur i Nederland
• Moderne arkitektur i Nederland
• Musikk i Nederland
• Teater i Nederland
• Dans i Nederland
• Film i Nederland