Kunst i Finland

På 1100–1200-tallet vokser det frem i landets sørlige deler, Karelen og Savolaks, en kraftig og selvstendig prydstil med innslag av romansk planteornamentikk. De eldste skulpturverkene fra kristen tid er alterskapfigurer av tre på overgangen mellom romansk og gotisk stil (midten av 1200-tallet). Fra slutten av århundret og frem til Visbys fall i 1361 er innflytelsen fra Gotland den herskende også i skulpturen; ofte dreier det seg om rene importstykker som viser skiftende vesteuropeiske stiltrekk.

Etter 1360 begynner den store importen av nordtyske alterskap. Til Nykirka utførte således Meister Francke i Hamburg i cirka 1425–1450 det praktfulle Barbaraalter med malte og skårne figurscener. Særlig biskop Magnus Olai Tawast (død 1452) arbeidet for å skaffe kirkene rikere utstyr. Karakteristisk for kirkebyggene er nå bruken av tegl, både i konstruktive ledd og dekorativt, som i de rikt ornamenterte gavlfeltene vi særlig finner i de nylandske kirkene. Gravmonumenter ble rikt dekorert, som for eksempel det over biskop Hemming i domkirken i Åbo, og i Nousis kirke er Henrik den helliges helgenskrin med graverte bildeplater i fransk sengotikk.

Etter 1300 blir det vanlig å smykke kirkene med kalkmalerier, og i 1400-tallets kirkerom (Åbo, Kalanti, Hattula) møter vi en figurrik realistisk og fortellende stil avvekslende med planteslyng, nær i slekt med samtidig svensk kirkemaleri.

Med reformasjonen mistet kunsten sin viktigste støtte, kirken. På 1600- og 1700-tallet er det den folkelige trebygningskunsten som dominerer. Den produktive kirkemaleren Michael Toppelius (1734–1821) utsmykket en rekke av periodens tømmerkirker. Ellers når finsk folkekunst høyest i de fargeprektige ryene, som er bevart fra 1600-tallet. Portrettmalere som hoffminiatyristen Elias Brenner (1647–1717) og den vidtfarende Isak Wacklin (1720–1758) representerer tidens akademiske malerkunst.

I skulpturen innleder Sergel-eleven Erik Cainberg nyklassisismen, men han er også den første som tar opp emner fra nasjonaleposet Kalevala. Denne bestrebelsen ble videreført av den svenskfødte C. E. Sjöstrand, skaperen av det første offentlige monumentet i Finland, Porthan-statuen i Åbo (1864). Gjennom sine studieår i København og Roma og møtet med Bertel Thorvaldsen ble også yngre billedhoggere som Walter Runeberg, Johannes Takanen (1849–1885) og Robert Stigell preget av nyklassisismen, men særlig de to siste kom i stigende grad under innflytelse av fransk realisme.

Nyere finsk malerkunst begynner med folkelivsmaleren Alexander Lauréus og portrettmaleren Gustav W. Finnberg (1784–1833). Et bevisst og omfattende nasjonalt og romantisk program hadde Robert Wilhelm Ekman da han i 1845 slo seg ned i Finland. Hans tegneskole i Åbo og Finska konstföreningen i Helsinki, begge grunnlagt i 1846, var betydningsfulle tiltak. Kunstforeningen støttet blant annet brødrene von Wright, Magnus, Wilhelm og Ferdinand, som malte landskaper og fuglebilder i en intim, hjemlig tone.

Fra 1850-årene søkte også finske malere til Düsseldorf, ofte som elever av Hans Gude, der den betydeligste var Werner Holmberg. Noe yngre er landskapsmalere som Hjalmar Munsterhjelm (1840–1905) og Berndt Lindholm og folkelivsskildreren Karl E. Jansson (1846–1874), mens landskapsmaleren Viktor Westerholm (1860–1919) og genremaleren Adolf von Becker (1831–1909) er sterkt preget av fransk skole. I en særstilling står den begavede, men lite produktive Fanny Churberg med dramatiske landskaper, mens Amélie Lundahl (1850–1914) gjorde seg kjent for friluftsscener og fremstillinger av kvinneskikkelser.

Med Albert Edelfelt tar finsk malerkunst skrittet fullt ut fra den tyske skolens romantiske idealisering til fransk virkelighetssans og klarhet. Med utgangspunkt i den naturalistiske skildringen av finsk hverdag får hans kunst i 1890-årene et dypere nasjonalt og historisk perspektiv og munner til slutt ut i monumentalmaleriet Per Brahe innvier Åbo Akademi, i universitetet i Helsinki (1904–1905, ødelagt 1944). Den mer mondene siden ved Edelfelts maleri blir tatt opp av Gunnar Berndtson (1854–1895), mens Eero Järnefelt, Aukusti Uotila, Pekka Halonen og Gabriel Engberg (1872–1953) skildret hjemlig natur og folkeliv med ekte innlevelse. Elin Danielson-Gambogi (1861–1919) ble kjent for et naturalistisk friluftsmaleri og realistiske, til dels ukonvensjonelle kvinneportretter.

Danielson-Gambogi var blant den første generasjonen kvinner som fikk en formell kunstutdanning i Finland, sammen med Helene Schjerfbeck, Helena Westermarck (1857–1938) og Maria Wiik (1853–1928). Senere merket blant andre friluftsmaleren Dora Wahlroos (1870–1947) seg ut.

Den naturalistiske skildringen av primitivt finsk bondemiljø er også utgangspunktet for Akseli Gallen-Kallela, som imidlertid snart ble fengslet av tidens symbolistiske strømninger og gav dem en fantasifull og særpreget nasjonal form i sine Kalevala-bilder. Med sin Kullervo-freske i Helsinki (1901) innledet han også det nye finske monumentalmaleriet, som snart ble tatt opp av Edelfelt, Halonen, Rissanen, Enckell og Simberg. Juho Rissanen dyrket ellers et stilisert bondemaleri, mens Hugo Simberg fortsetter Gallens fabulerende fantasikunst.

Helene Schjerfbeck regnes som Finlands betydeligste maler. Hun fører linjen fra 1880-årsnaturalismen over til 1900-tallet og ender i en suggestivt antydende, sterkt personlig kunst. Noe lignende gjelder Ellen Thesleff (1869–1954). Magnus Enckell tolker i sine ungdomsarbeider tidens skjønnhetslengsel, men under inntrykk av neoimpresjonismen i Finland, formidlet av den engelskfødte Alfred W. Finch, samlet han sammen med denne noen yngre kunstnere, Verner Thomé, Mikko Oinonen, Yrjö Ollila og flere, om et rent malerisk-koloristisk program (den rene palett). Gruppen kalte seg Septem og trådte frem for offentligheten i 1914.

I 1912 hadde Tyko K. Sallinen vakt oppsikt med sitt utfordrende «styggmaleri». Han ble sjelen i den ekspresjonistiske Novembergruppen, og til den hørte også Marcus Collin, Alvar Cawén, Juho Mäkelä (1885–1943), Eero Nelimarkka (1891–1977) og gruppens teoretiker Ragnar Ekelund. Den ekspresjonistiske linjen fortsettes av Ellen Thesleff (1869–1954), Yrjö Saarinen (1899–1958), Aimo Kanerva og andre, mens Sigrid Schauman, Erkki Kulovesi (1895–1971), Eva Cederström (1909–1995) med flere dyrker en mer moderat malerisk stil. Ledende portrettmalere var Wilho Sjöström (1873–1944) og Antti Favén. Finlands ledende monumentalmaler var i mange år Lennart Segerstråle.

Allerede like etter andre verdenskrig ytret radikale moderne strømninger seg blant annet hos Ole Kandelin, konstruktivisten Sam Vanni (1908–1992) og den surrealistiske Åbo-kunstneren Otto Mäkilä. Åbo ble sentret for surrealismen i Finland, med kunstnere som Kauko Lehtinen (1925–2012) og andre.

Omkring 1960 brøt nye informalistiske bevegelser som spontanisme og abstrakt ekspresjonisme inn i finsk kunst, med navn som Jaakko Sievänen (1932–2013) og Esko Tirronen (1934–2011). En mykere lyrisk abstraksjon dyrker Kimmo Kaivanto. Moderne finsk grafikk, som etsning og tørrnål, har nådd sine beste resultater, er fabulerende, ofte med surrealistiske innslag, og av høy kvalitet. Vi kan nevne Pentti Kaskipuro og Simo Hannula.

I skulpturen bryter den elegante, fransk-skolerte Ville Vallgren med senklassisismen, likeså Emil Wikström. Eemil Halonen og den særpregede Hannes Autere utformet en nasjonal treskjærerstil, mens Felix Nylund arbeidet med en forenklet skulptural form og en forkjærlighet for harde steinarter (granitt) som vi også finner hos kunstnere som Mikko Hovi (1879–1962), Carl Wilhelms, Gunnar Finne (1886–1952) og fremfor alt Wäinö Aaltonen, Finlands ledende billedhogger i en årrekke.

I den følgende generasjonen har særlig Kain Tapper, Harry Kivijärvi og Paul Osipow merket seg ut med postmoderne arbeider, sistnevnte med et nyfigurativt maleri inspirert av popkunst. Carolus Enckell (1945–2017) var maler og installasjonskunstner.

Nyere finsk samtidskunst er i likhet med den internasjonale kunsten multimedial og gjerne postkonseptuell i sitt uttrykk. Eija-Liisa Ahtila (1959–) er blant verdens mest omtalte videokunstnere. Hennes omfattende verker eksperimenterer med persepsjon og teknologi og forteller historier med psykologiske, eksistensielle og seksuelle undertoner. Silja Rantanen (1955–), Nina Roos (1956–) og Heikki Marila (1966–) er blant Finlands mest respekterte malere.

• Finland
• Finlands historie
• Arkitektur i Finland
• kunstindustri i Finland
• Film i Finland
• Teater i Finland