Kunnskapsdepartementet

I november 1814 opprettet den norske regjeringen seks departementer som skulle administrere den nye staten. Det såkalte 1. departement – forløperen til dagens Kunnskapsdepartementet – fikk ansvar for kirke-, undervisnings- og kultursaker, samt fattigomsorg og veldedige stiftelser. 1. departement ble omdøpt til Kirke- og undervisningsdepartementet i 1818. Departementet holdt til i det som snart ble kalt Departementsgården i Dronningens gate 15 inntil 1912.

Departementet forvaltet fra første stund det benefiserte kirkegodset, den største fondsformuen i Norge. I 1812 beregnet rentekammeret verdien av kirkegodset til elleve millioner riksdaler, noe som tilsvarte det dobbelte av Norges samlede årlige eksportinntekter. Grunnlovens § 106 slo fast at denne formuen skulle øremerkes kirke og opplysning. De store pengemidlene i dette Oplysningsvæsenets Fond ga departementet mulighet til å bygge ut et av samtidens mest omfattende skole- og utdanningsvesen.

Kirke- og undervisningsdepartementet ga både tilskudd og lån til kommunene for en storstilet etablering av fastskoler over hele landet fra 1860-årene. Reformene åpnet den norske skolen, fra allmueskole til gymnas, for nye og praktisk samfunnsorienterte fag som utfordret kristendommens dominerende plass i skolen. Dette var begynnelsen på en dyptgripende endrings- og ekspansjonsperiode i norsk utdanningshistorie som kom til å legge sterke føringer på den videre utviklingen av hele skole- og utdanningsfeltet.

Den sektorspesifikke fagkyndigheten kom inn i den norske sentraladministrasjonen på ganske ulike måter i løpet av 1800-tallet. Kirke- og undervisningsdepartementet fulgte den såkalte danske modellen som plasserte sakkyndigheten innad i departementet og direkte underordnet statsråden. I de andre departementene fulgte man i større grad den såkalte svenske modellen. Her opprettet man sakkyndige direktorater utenfor departementet mens man beholdt lovkyndigheten i departementet.

Prinsippet i den svenske modellen var at politisk ukontroversielle og tekniske saksområder kunne skilles ut fra departementene og legges til frittstående direktorater. På denne måten avlastet man både statsråden og departementet som da fikk styrket sin evne til å utforme og gjennomføre politikk. At Kirke- og undervisningsdepartementet fulgte den danske modellen, viser hvor tett hele departementets forvaltningsområde var vevd inn i politiske overveielser som man mente ikke kunne settes ut til en mer teknisk innrettet ekspertise. Veier kunne bestilles ferdig levert, det var verre med kulturinstitusjoner som kirke, skole og universitet.

I de første tiårene etter 1945 handlet departementets historie om stor vekst og ambisiøse reformer over hele spekteret fra folkeskole til universitet. Forvaltningsoppgavene var etter hvert av et helt annet omfang og en helt annen karakter enn de hadde vært før andre verdenskrig. Departementet gjennomlevde selv en kraftig vekst. Før krigen var det 70 ansatte, mens i 1973 var Kirke- og undervisningsdepartementet det største i den norske sentralforvaltningen med nesten 300 medarbeidere. Departementet vokste ut av sine kontorer ved Solli plass, og i 1969 flyttet man inn i den såkalte Y-blokka i det nye regjeringskvartalet.

Juristene dominerte lenge det praktiske arbeidet i departementet. Først etter krigen kom den store integrasjonen mellom politikk og forvaltning, og da i hovedsak i politikernes regi og på politikkens premisser. Også i Kirke- og undervisningsdepartementet utviklet det seg fram til omkring 1980 det historikeren Tore Grønlie har kalt et «politisert fagstyre». Departementet opprettet mange sakkyndige råd som fikk stor innflytelse over politikkutformingen. Forsøksrådet for skoleverket står fram som selve kroneksempelet på hvordan Kirke- og undervisningsdepartementet nå mer aktivt trakk inn sakkyndig ekspertise på skole- og utdanningsfeltet.

Departementet hadde fire råd i 1948. I 1970 var dette tallet steget til 13. I samme periode økte antall avdelinger innad i departementet fra tre til syv. Argumentet for å beholde den sakkyndige ekspertisen nær den politiske ledelsen var den samme som på 1800-tallet: Skole- og utdanningspolitikken var avhengig av nær politisk styring og kunne ikke settes ut til mer teknisk orienterte direktorater. De ulike reformene var da også i stor grad drevet fram fra kjernen i det Arbeiderpartiet som regjerte i mesteparten av denne klassiske sosialdemokratiske perioden i norsk politisk historie.

Fra omkring 1980 begynte en periode med mange omorganiseringer av departementets saksområder. I de neste 25 årene ble ulike deler av det tradisjonelle Kirke- og undervisningsdepartementets forvaltningsområder skilt ut, andre oppgaver kom til, og elementene ble satt sammen på nye måter. Departementet skiftet navn flere ganger i løpet av disse prosessene.

Fra midten av 1980-årene kom også prinsipper og målsettinger om rasjonalisering og effektivisering inn med begrepet om «Den nye staten». I samsvar med internasjonale trender ble i løpet av kort tid såkalt virksomhetsplanlegging og målstyring nye og sentrale verktøy i alle departementene. Alle offentlige virksomheter skulle gjøres mer ansvarlige og kostnadseffektive gjennom å formulere klare målsettinger som i ettertid kunne måles mot oppnådde resultater. På skole-, utdannings-, og forskningsområdene betydde dette at departementet skulle sette opp målsettinger for de ulike sektorene og virksomhetene, men at måten man skulle nå disse målene skulle bestemmes av fylkeskommunen, kommunen eller de enkelte institusjonene.

Dette bidro til raskt å bryte ned den rådsbaserte forvaltningstradisjonen som karakteriserte Kirke- og undervisningsdepartementet i den klassiske sosialdemokratiske perioden fra 1945 til slutten av 1970-årene. Prinsippene i «Den nye staten» og de New Public Management-inspirerte verktøyene for målstyring og virksomhetsplanlegging, understøttet i neste omgang ambisjoner om å sentralisere departementets makt og reformere det norske skole- og utdanningssystemet som et integrert og samlet hele.

Fra omkring årtusenskiftet ble høy kompetanse innen matematikk, naturfag og teknologi i stadig større grad sett som selve nøkkelfaktoren for framtidig innovasjonsevne og økonomisk styrke i den såkalte internasjonale kunnskapsøkonomien. Et slikt syn samlet bred politisk støtte også i Norge. Nå ble det utviklet nasjonale og internasjonale resultatmål og rangeringer på nær sagt alle av departementets forvaltningsområder. Disse målingene og rangeringene informerer både departementet selv, politikere, studenter, elever, foreldre, lærere, forskere og det mer generelle offentlige ordskiftet. Nasjonale prøver, PISA-tester, tellekanter, studiepoengproduksjon og gjennomstrømmingstall er nå, sammen med nye organer som NOKUT og Utdanningsdirektoratet, viktige premissleverandører for den norske skole-, utdannings- og forskningspolitikken.

Det var en klar tilslutning til denne 2000-tallets hegemoniske kunnskapsøkonomiske diskurs, både i Norge og internasjonalt, da Utdannings- og forskningsdepartementet skiftet navn til Kunnskapsdepartementet i 2006. Det samme året ble også barnehagesektoren innlemmet i departementets forvaltningsområde. Kunnskapsdepartementet har vært opptatt av ikke å gi slipp på sin tradisjonelle rolle som den øverste ansvarlige myndighet for den norske skole- og utdanningssektoren. Det hersker samtidig liten tvil om at det gjennom de siste 10–15 årene er blitt gjort grunnleggende endringer i forvaltningen av politikkområdene under departementet, ikke minst gjennom opprettelse av Utdanningsdirektoratet i 2004.

I 2018 ble ansvaret for innvandrings- og integreringsområdet som tidligere lå under Justis- og beredskapsdepartementet lagt inn under Kunnskapsdepartementet. Samtidig ble det opprettet en egen statsrådsstilling for forskning og høyere utdanning.

opprettet 30. november 1814

opprettet 17. november 1818

Opprettet 1. januar 1990 som Utdannings- og forskningsdepartementet, kirkesakene ble tillagt departementet 1. januar 1991

opprettet 1. januar 2006. Ble i 2002–2006 kalt Utdannings- og forskningsdepartementet