Kristelig Folkeparti

Kristelig Folkeparti ble stiftet i 1933 som et lokalt parti for Hordaland. Årsaken var særlig misnøyen mot Venstre i kristelige kretser, som de kristne tradisjonelt hadde stemt på.

Kristelig Folkeparti utgikk fra kretser omkring Indremisjonen og Kinamisjonen og tok stemmer særlig fra Venstre og Bondepartiet, men også fra andre borgerlige partier. Det fikk størst tilslutning fra ytre strøk i Nord- og Sunnhordland da partiet i 1933 klarte å få valgt inn Nils Lavik som første representant på Stortinget. Ved stortingsvalget i 1936 fikk partiet to mandater. Det var imidlertid først i 1938 at Kristelig Folkeparti ble registrert som landsparti.

Partiet slo gjennom ved valget i 1945. Det stilte da opp i elleve kretser (mot to i 1936), økte stemmetallet med 100 000 og fikk åtte representanter på Stortinget. Dette plasserte partiet ved siden av Høyre, Venstre og Bondepartiet som det fjerde på borgerlig side.

Nils Lavik var en dominerende lederskikkelse i KrF fra starten og inn på 1950-tallet. Etter 1945 var dessuten både skolemann og vestlending Kjell Bondevik og skipsreder Erling Wikborg fra Oslo i mange år sentrale skikkelser i partiet.

KrF var lenge skeptisk til borgerlig regjeringssamarbeid, men i 1963 deltok partiet i John Lyngs kortvarige koalisjonsregjering. I 1965 var KrF mer aktivt med ved den borgerlige regjeringsdannelsen og ble en del av Regjeringen Borten.

Etter Borten-regjeringens sammenbrudd i 1971 forsøkte Kjell Bondevik å danne ny regjering, men mislyktes. Etter folkeavstemningen om EF i 1972 fikk imidlertid partiet statsministerstillingen ved Lars Korvald, som dannet en borgerlig koalisjonsregjering sammen med Senterpartiet og Venstre.

Den borgerlige profilen ble styrket i 1980- og 1990-årene. Dette kom særlig klart til uttrykk da Kåre Kristiansen var partileder noen år på 1970- og 1980-tallet.

Partiets leder i perioden 1977–1979, Lars Korvald, motsatte seg at KrF skulle inngå regjeringssamarbeid med partier som ville åpne for selvbestemt abort. Med Kjell Magne Bondevik som nyvalgt leder bestemte KrF seg i 1983 likevel for å gå inn i Willoch-regjeringen, men uten å endre abortstandpunktet.

I mange kretser utenfor partiet ble KrF lenge betraktet som et noe dystert «mørkemannsparti», som stemplet mange av livets goder og gleder som synd. KrF var i sin tid blant annet imot å innføre fjernsyn og tipping, og var også generelt negative til å støtte teatervirksomhet. Partiet endret gradvis profil etter at det ble regjeringsparti i 1965, men det var først med Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland som partiledere på 1980- og 1990-tallet at KrF av mange ble oppfattet som rausere, åpnere og mer tolerant enn tidligere.

Partiet gjorde i 1997 sitt beste valg noensinne da det fikk 13,7 prosent av stemmene og 25 mandater på Stortinget. Dessuten fikk KrF regjeringsmakt med Kjell Magne Bondevik som statsminister.

Bondevik dannet en trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Med bare 42 av totalt 165 mandater bak seg i Stortinget, hadde denne regjeringen det svakeste parlamentariske grunnlag som noen regjering har hatt siden begynnelsen av 1930-årene. Etter valget i 2001 ble Bondevik statsminister i en ny trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. Dette skjedde til tross for at Høyre var betydelig større og lenge tviholdt på at partiets egen leder, Jan Petersen, burde bli regjeringssjef.

Regjeringen satt til valget i 2005, da KrF ble valgets store taper og fikk halvert sin representasjon på Stortinget – fra 22 til 11 mandater.

Stortingsvalget i 2017 ble en ny nedtur for KrF, da partiet bare fikk 4,2 prosent av stemmene og åtte mandater på Stortinget. Dette var det dårligste valgresultatet etter at KrF ble et landsdekkende parti.

Både i 2013 og 2017 gikk KrF til valg med ønske om å danne regjering sammen med Høyre og Venstre. Partileder Knut Arild Hareide utelukket begge ganger et regjeringssamarbeid som inkluderte Fremskrittspartiet. I drøftingene med Høyre, Frp og Venstre etter valget i 2013 ble det undertegnet en samarbeidserklæring der de to sentrumspartiene var villig til å opptre som parlamentariske støttepartier for Solberg-regjeringen. Etter valget i 2017 bestemte KrF seg for å opptre som et tradisjonelt opposisjonsparti, uten noen samarbeidserklæring.

I løpet av 2018 ble det en utbredt oppfatning i KrF at partiet ville være tjent med å søke regjeringsmakt. Knut Arild Hareide tok på landsstyremøtet i september til orde for at KrF burde danne regjering sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men uten å ha SV med. Utspillet var kontroversielt, for en stor del av KrFs velgere og tillitsvalgte ønsket heller at partiet skulle bli en del av Solberg-regjeringen. De to nestlederne, Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad, var uenig med Hareide og argumenterte for at KrF burde bli en del av den borgerlige regjeringen.

2. november 2018 ble det avholdt ekstraordinært landsmøte for å avgjøre KrFs regjeringsstandpunkt. Et flertall på 98 mot 90 stemmer vedtok da å innlede forhandlinger med partiene i Solberg-regjeringen med sikte på å bli en del av en borgerlig flertallsregjering. Knut Arild Hareide sa samtidig at han ville gå av som partileder dersom KrF etter forhandlinger gikk inn i Solberg-regjeringen.

Knut Arild Hareide var partileder fra 2011 til 17. januar 2019, da han valgte å gå av. Olaug Bollestad ble konstituert partileder fra samme dato.

På nyåret i 2019 startet Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti reelle regjeringsforhandlinger. Ved regjeringsutvidelsen 22. januar 2019 fikk Kristelig Folkeparti tre statsråder (barne- og likestillingsminister Kjell Ingolf Ropstad, landbruks- og matminister Olaug Bollestad og bistands- og utviklingsminister Dag Inge Ulstein). Kjell Ingolf Ropstad ble på landsmøtet i april 2019 valgt til ny partileder.

Ved regjeringsomdannelsen 24. januar 2020, da Fremskrittspartiet valgte å tre ut av regjeringen, ble Knut Arild Hareide ny samferdselsminister. Han ble den fjerde KrF-statsråden i Solberg-regjeringen, i tillegg til Kjell Ingolf Ropstad, Olaug Bollestad og Dag Inge Ulstein.

Stortingvalget i 2021 ble langt på vei karakterisert som et katastrofevalg for KrF. Med 3,8 prosent oppslutning falt partiet under sperregrensen og fikk innvalgt bare tre representanter (fra Vest-Agder, Rogaland og Hordaland). Det var det dårligste resultatet KrF hadde oppnådd etter andre verdenskrig.

I 2021 gikk også Ropstad av som partileder etter avsløringer knyttet til hans bruk av pendlerleiligheter i Oslo, og Olaug Bollestad ble igjen konstituert partileder frem til november 2021. På ekstraordinært landsmøte ble hun da valgt til ny leder i KrF.

Bollestad trakk seg som leder for KrF 22. august 2024 etter interne konflikter i ledelsen i KrF. Nestleder Dag Inge Ulstein overtok som konstituert leder. Ida Lindtveit Røse rykket opp fra andre nestleder og ble partiets nye nestleder.