Foreldre: Forsøksleder Sevald Skaare (1901–1975) og Thora Rogne (1905–1993).
Gift 12.9.1959 med lektor Marit Olafsdatter Bjørnstad (28.1.1933–25.1.2012), datter av skipskaptein Olaf Bjørnstad (1898–1987) og Adèle Hartmann (1906–2005).
Kolbjørn Skaare var en norsk numismatiker. Han ble konservator ved Myntkabinettet i 1958 og var professor i numismatikk fra 1985 til 2002. Skaare har publisert en lang rekke arbeider innen numismatikk og mynthistorie, blant annet Norges mynthistorie (2 bind, 1995).
Skaare var innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi, og akademiets visepreses og preses i perioden 1985–1989.
Skaare var født i Trondheim, men vokste opp i Vang på Hedemarken, der hans far var ansatt ved forsøks- og stamsædgården Vidarshov. Etter examen artium på Hamar katedralskole i 1950 studerte han historie, gresk og latin ved UiO.
Helt tilfeldig, og uten å vite noe som helst om mynter, fikk Skaare i 1954 en assistentjobb ved Universitetets Myntkabinett. Hans første oppgave var å bestemme 21 kufiske (arabiske) mynter fra et funn fra vikingtiden. Det var tanken at han skulle fortsette med antikke mynter, men norsk middelalder ble likevel Skaares viktigste forskningsfelt. Kombinert med praktisk museumsarbeid fortsatte han med forskningen og ble dr.philos. på avhandlingen Coins and Coinage in Viking-Age Norway i 1976.
Skaares doktoravhandling er en grundig undersøkelse av Harald Hardrådes utmynting. De første norske mynter ble preget under Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, men disse hadde liten praktisk betydning. Det var først og fremst engelske og tyske mynter som sirkulerte i Norge i disse kongenes regjeringstid. Det var først under Harald Hardråde at utmyntingen ble mer permanent. Kongen, som var inspirert av den angelsaksiske utmyntingen, sikret seg høy grad av kontroll, og Skaare ser hans utmynting som begynnelsen til et nasjonalt myntvesen i Norge. En sterk kongemakt var en avgjørende forutsetning for dette, slår han fast.
Som forsker må Skaare karakteriseres som empiriker, i likhet med de fleste numismatikere. I avhandlingen gjorde han bruk av metallurgiske undersøkelser av mynter. Det sprang ut av et samarbeid han hadde innledet i 1960-årene med Eiliv Steinnes ved det som den gang het Institutt for atomenergi på Kjeller, og som varte til 1980-årene. På dette området var Skaare meget tidlig ute og fikk betydelig oppmerksomhet blant forskere i utlandet.
Blant Skaares viktigste resultater er redatering av kronologien for norske middelaldermynter, ikke bare fra Harald Hardråde, som ble behandlet i doktoravhandlingen, men også fra Magnus Berrføtt, Håkon Håkonsson og erkebiskop Jon Raude. Dette og annen forskning er publisert i en lang rekke artikler i Nordisk Numismatisk Årsskrift og andre skriftserier.
Skaare var en meget ivrig formidler. Han hadde myntspalte i dagspressen og skrev hefter og bøker om mynter fra antikken, bysantinske mynter og norske mynter som har fått stor utbredelse blant myntsamlere. Han hadde tett kontakt med samlermiljøet.
Skaare var i flere perioder instituttbestyrer ved Myntkabinettet og ble dermed involvert i universitetsadministrativt arbeid. Han foreleste også i numismatikk, og han arbeidet med studieorganisering. Magistergradseksamen i numismatikk ble opprettet i 1972, og samme år ble den første magister uteksaminert.
Skaare var sekretær for Commision internationale de numismatique i perioden 1979–1986 og president i perioden 1986–1991. Han var også styremedlem og tidvis preses i Det Norske Videnskaps-Akademi i perioden 1980–1989. Ut over numismatikken var sang og musikk hans fremste interesser, og han var i en årrekke medlem av Den norske studentersangforening. Han har også vært en habil forfatter av leilighetssanger til bruk både i familiære og faglige sammenhenger.
I 1995 utgav Skaare sitt faglige testament, Norges mynthistorie i to bind, hvorav det siste inneholder illustrasjonskataloger over Norges mynter og papirpenger. Verket er en syntese av hans forskning og formidling om norsk mynthistorie fra forhistorisk tid og helt frem til Harald 5. I epilogen understreker han betydningen av internasjonale forbindelser i mynthistorien, noe som også er sentralt i hans doktoravhandling og i flere andre arbeider: «Da Norge tok til å bli ett rike, samlet av Harald Hårfagre, var den viktigste mynten her i landet arabiske dirhemer, som med sin sentrale adversinnskrift forkynte at ’Det er ingen Gud uten Allah’.» Dermed griper han tilbake til begynnelsen – også sin egen, til de 21 dirhemene han begynte med i 1954.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.