Kautokeino

Kautokeino ligger i vest på Finnmarksvidda. Landskapet ligger jevnt over 400–500 meter over havet med enkelte høyere rabber og høydedrag.

Fra sør mot nord renner Guovdageaineatnu, Kautokeinoelva, bred og rolig over Finnmarksvidda. Den skifter navn til Altaelva ved kommunegrensen i nord. Elven mottar tilløp fra vidt forgrenede sideelver med mange innsjøer og store myrstrekninger.

Lengst nordøst i kommunen ligger Iešjávri, Finnmarks største innsjø, på grensen til Alta og Kárášjohka/Karasjok kommuner. Innsjøene på vidda er rike på fisk, og myrene har mye molter. Ellers er det et rikt fugleliv og mye annet vilt.

Berggrunnen tilhører Finnmarksviddas grunnfjellsområde. I vest er grunnfjellet dekket av sedimentære bergarter (kvartsitt, fyllitt). Her er fjelltopper på 700–800 meter over havet. Høyeste fjell er Mollejus som rager 974 meter over havet på grensen til Nordreisa kommune. Øvre Anárjohka nasjonalpark ligger lengst sørøst i kommunen.

Den faste bosetningen er neppe eldre enn fra begynnelsen av 1700-tallet, men før den tid ble vidda brukt av nomadiserende veide- og reindriftsfolk. Gravfunn som sannsynligvis stammer fra tidlig middelalder, viser ellers ukjente gravskikker som kan ha finsk eller karelsk opprinnelse. Bosetningen i Kautokeino er spredt. Mange bor langs elven Guovdageaineatnu (Kautokeinoelva), blant annet i tettbebyggelsen Máze (Masi). Flertallet av befolkningen er samer.

Det er ett tettsted i kommunen (ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon): Kautokeino med 1459 innbyggere (2023). 51 prosent av innbyggerne i kommunen bor her. Tettstedet er 2,6 km².

Folkemengden i kommunen økte frem til 1970-årene på grunn av høy fødselsfrekvens og liten utflytting. Folketallet ble således fordoblet i perioden 1935–1970, mens en tilsvarende økning i landet som helhet har tatt 100 år. Fra 1970 til 1990 ble veksten gradvis svakere, og fra først i 1990-årene er den avløst av en svak nedgang. Negativ befolkningsutvikling forventes å fortsette frem til 2050.

Tamreindriften er det helt vesentlige næringsgrunnlaget i kommunen med 79 000 rein (2003). I tillegg drives noe jordbruk (melkeproduksjon). Reindriften drives etter det gamle mønsteret med flytting mellom vinterbeiter på vidda og sommerbeiter ved kysten (fra Porsangerhalvøya til Lyngen). Det er reinslakteri med fryseri i administrasjonssenteret.

Kautokeino er kommunen med tiende størst vannkraftproduksjon i Finnmark, men er en liten kraftkommune på landsbasis. Kommunen har ett vannkraftverk, Cabardasjohka (i drift fra 1953), med en årlig produksjon på 3,14 gigawattimer (gjennomsnitt 1993-2020).

I Biedjovággi finnes gullførende kobbermalm der Bidjovagge gruver var i drift i årene 1970–1975 og 1985–1991. Gruvene ble nedlagt i 1993.

Riksvei 93 fra Alta går via Máze (Masi) til administrasjonssenteret og videre sørover til riksgrensen (Kivilompolo) med videre forbindelse til Enontekiö i Finland. Riksvei 92 går nordøstover til Kárášjohka/Karasjok.

En rekke institusjoner har sitt hovedsete i Guovdageaidnu/Kautokeino. Her ligger blant annet Nordisk samisk institutt (Sámi instituhtta), Samisk høgskole (Sámi allaskuvla) med avdelinger for pedagogikk, miljø- og samfunnsfag, Samisk videregående skole og reindriftsskole, Kompetansesenteret for urfolks rettigheter samt Sametingets opplæringsavdeling.

Kautokeino hører til Finnmark politidistrikt, Indre og Østre Finnmark tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Ávjovárri urfolksregion sammen med Karasjok og Porsanger.

Kautokeino er del av Midt-Finnmark næringsregion sammen med Karasjok, Lebesby, Nordkapp og Porsanger.

Kautokeino kommune tilsvarer soknet Kautokeino i Indre Finnmark prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kautokeino til Altens fogderi i Finmarkens amt.

Samehusflid (sámi duodji), ikke minst sølvsmier som leverer smykker i samiske mønstre, har stor betydning. Bygdetun med reindriftstun, småbruk og utmarkstun. Samisk kunstsenter ligger i Máze. Beaivváš Sámi Teahter, etablert i 1981, har lokaler i kulturhuset i administrasjonssenteret. Kautokeino kirke (opprinnelig bygd i 1701) ble brent av tyskerne i 1944 og gjenreist i 1958. I påsken arrangeres reinkappkjøring og kulturfestival. Kautokeino er sjekkpunkt for Finnmarksløpet.

Kommunevåpenet (godkjent 1987) har en gull lavvo mot en blå bakgrunn, som illustrerer kommunens samiske tilknytning.

Kautokeino er en fornorsking av Guovdageaidnu; av guovda, glenne i skogen rundt en vassdam der det vokser sennegress, og geaidnu, ‘vei’.

• Finnmark
• Finnmarksvidda
• Kautokeinoelva (Altaelva)
• Iešjávri
• reindrift
• Finnmarksløpet
• kommuner i Norge
• Norges geografi

• Guovdageaidnu/Kautokeino kommune

• Fortellinger og hendelser i Kautokeino, [1991–1997], 2 b.
• Keskitalo, Alf Isak: Guovdageainnu suohkangirji = Kautokeino sognebok, 1998