Kåre Orud

Orud ble utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1938–1939, under malerne Finn Faaborg, Reidar Aulie, Per Krohg, Karl Høgberg og Torbjørn Alvsåker.

Han studerte videre på Statens kunstakademi 1939–1940 under billedhuggeren Wilhelm Rasmussen. Orud debuterte på Høstutstillingen i 1940 med et hode av en ung pike (Nasjonalmuseet, Oslo).

Orud hadde to parallelle uttrykksformer: den lukkede, tette og bastante formen, og den spinkle og luftige. Han arbeidet mest med stein og hugget sine skulpturer selv. Enkelte skulpturer ble laget i bronse, og bare unntaksvis brukte han tre som materiale.

Orud deltok på Høstutstillingen i 1952 med Jente (tre, Nasjonalmuseet), en langlemmet, spinkel og sart ung jente. Figuren har minimalt med detaljer og ansiktsuttrykk, men fremstår sterk i sin form, og med indre nerve. Hun har senkede skuldre, lang og elegant hals, og føttene står sikkert plantet på underlaget. Arbeidet er motsetningsfylt, både kvinnelig kokett og barnslig sjarmerende, men samtidig gjennomført og helhetlig i sin utarbeidelse.

I motsetning til den overdrevne slankheten i verk som Jente, er flere av Oruds arbeider i en tung, sluttet blokkform, som bysten Ung kvinne (1941, i bronse, Nasjonalmuseet 1949), Lars Oftedal-monumentet i Stavanger (1958) og Steinhuggeren (1971, Oslo).

Oruds første store oppdrag var Sarpsborgpiken (1948–1950), en gave fra Sarpsborg til vennskapsbyen Struer i Danmark. Skulpturen forestiller en naken ungpike, med armene hevet foran seg, som slipper løs en måke med utspilte vinger. Måken symboliserer omtanken og hjelpen Norge fikk fra Danmark under andre verdenskrig.

Orud sa selv om skulpturen i et intervju i 1950: «Figuren er ikke en naturalistisk skildring av en kvinnekropp. Jeg har prøvd å lage skulptur av den, og med skulptur mener jeg ikke muskelspill og knokler, men jeg har arbeidet med formene og volumene og deres innbyrdes forhold og rytme, uten hensyn til de tilfeldige detaljer hos modellen».

Denne uttalelsen gjelder for hele Oruds produksjon. Han arbeidet trofast med sin figurative form, i en tid da den abstrakte skulpturen dominerte, og han fant stadig funnet nye uttrykksformer. Oruds skulpturer var gjennomarbeidet, og idéen og innholdet hadde like stor betydning som formen.

Blant Oruds offentlige minnesmerker er Sjømannsmonumentet på Færøyene (1949–1953), Rallarmonumentet på Rjukan (1956), Gutten i båten i Sandefjord (1961) og Runer og helleristninger, Postgirobygget i Oslo (1979).

Flere av Oruds monumenter hadde tema fra arbeidslivet. Blant dem fins Monument over falne på Færøyene, Rallaren, Stenhuggeren og Monument over Lars Oftedal. Felles for monumentene er en klart definert form og en massiv, jordbundet tyngde. Det er en gjennomført bruk av plan og linjer i disse arbeidene.

Monument over falne på Færøyene (1949–53) består av en stor sokkel som gir assosiasjoner til hav og sjø. Den kan oppfattes som et stilisert anker, en båtkonstruksjon eller et sjømerke. En sjømann er plassert på toppen av sokkelen og står med solid tyngde i sin sydvest og arbeidstøy. Han er et sterkt og enkelt symbol over de mange som ble savnet.

Både Stenhuggeren og Rallaren forestiller arbeidsmenn og kroppsarbeid, men uten overdreven forherligelse. De store linjene og historien som fortelles er det fremtredende ved skulpturene. Oruds verk fremstilte arbeidsfolk med kraft, viljestyrke og yrkesstolthet.

Selv om det figurative formspråket var gjennomført, tillot Orud seg å abstrahere eller karikere formene i sine arbeider. Dette er tydelig i Dronning Maud-monumentet (1963). Orud lagde en stolt og rank dronning, med slående portrettlikhet, feminint plassert i damesadel på en abstrakt utformet hest. I Skøyteløpere (1971) utnyttet han de samme elementene. To idrettsutøvere som ser ut til å presse seg maksimalt, uttrykker essensen av konkurransemomentet. Resultatet ble en komposisjon med fart og konsentrasjon som hovedingredienser.

Orud lagde også portrettarbeider, blant hans viktigste er monumentene over Johan Nygaardsvold og Lars Oftedal. Sistnevnte har et profilportrett på monumentets sokkel, i tillegg til en fisker som hovedelement. Fiskeren har det samme uttrykket og formspråket som monumentet over falne på Færøyene, men er enda strengere i utelatelsen av detaljer, og langt mer antydende enn parallellen på Færøyene.

I 1977 vant Orud konkurransen om utsmykking rundt Postgirobygget, Oslo, med Runer og helleristninger (ikke oppsatt). Som mangeårig formann i Norsk Billedhoggerforening stod Orud bak ervervelsen av Hekkveien 5 i Oslo, som i dag er foreningens hus.

• Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo 1938–1939
• Statens Kunstakademi, Oslo 1939–1940

• Stipend fra A/S Hafslund
• Hielmstierne Rosencrones legat 1946
• Statens reisestipend 1948 og 1953
• Mohrs legat 1950
• Oslo bys stipend 1961
• Statens 3-årige arbeidsstipend 1963
• P. M. Røwdes legat 1969
• Statens reisestipend 1973
• Ulrik Hendriksens legat 1982
• Statens garantiinntekt fra 1977

• Stemmerett Bildende Kunstneres Styre
• Varamedlem Den faste Jury 1952–1954 og 1955–1957
• styremedlem Bildende Kunstneres Styre 1976
• medlem Norsk Billedhuggerforening, formann 1960-årene
• konsulent for utsmykking Regjeringskvartalets 3. byggetrinn 1979
• medlem innkjøpskomité Riksgalleriet 1953–1955, varamann 1956–1958
• innkjøpskomité Nasjonalgalleriet, Oslo 1959–1964, jurymedlem en rekke konkurranser

• Premie i konkurranse krigsminnesmerke i Sandvika 1946
• og konkurranse om Roosevelt-monumentet 1948
• 1. premie interskandinavisk konkurranse om monument over Færøyenes falne 1949
• premie konkurranse om Sandvika-monumentet 1952
• 1. premie konkurranse om Rallar-monumentet på Rjukan 1953
• 1. premie konkurranse i Sandefjord 1957
• innkjøp konkurransen om Dronning Maud-monumentet 1956
• 2. premie Fridtjof Nansen-konkurransen 1958
• innkjøp konkurransen om fiskerimonument i Ålesund 1959

• norsk kunsthistorie
• monument
• skulptur