Joseph Haydn

I 1740 ble han tatt opp som medlem av koret i Stephansdomen i Wien. Dermed åpnet det seg en ny verden for Joseph. Han fikk bo hos den berømte domkirkekapellmesteren Georg Reutter den yngre, som underviste kormedlemmene både i vanlige skolefag og forskjellige musikkfag. I 1749 kom han i stemmeskiftet og måtte slutte i koret. Han var tvunget til å livnære seg ved å undervise i musikk og å spille fiolin, blant annet som dansemusiker. Det kan være at det var her, utenfor kirkens og hoffets sfære, at Haydn fikk sansen for den mer folkelig pregede musikken med innslag av viser og lettere dansemelodier, former han på kunstnerisk måte benyttet seg av i flere av sine verker.

Haydn var så, trolig i årene 1753–1755, ansatt som akkompagnatør hos den italienske komponisten og sangpedagogen Nicola Porpora. Det var hos ham Haydn fikk sin første undervisning i komposisjon. Hos Porpora kom han blant annet i direkte kontakt med den neapolitanske operastilen. Haydn hadde også mottatt impulser fra den nordtyske skolen gjennom Carl Philipp Emanuel Bachs klaversonater og berømte klaverskole, og fra moderne østerrikske komponister som Georg Christoph Wagenseil, i tillegg til at han sikkert også kjente den italienske og franske stilen med sans for det pompøse og det galante. I 1750-årene skrev Haydn blant annet noen folkelige syngespill.

Gradvis fikk flere og flere øynene opp for Haydn. Han medvirket ved kammermusikkaftener på slottet til baron von Fürnberg, som ønsket at Haydn skulle fornye repertoaret med egne verker. Haydn skrev først noen stryketrioer, og deretter forsøkte han seg på den formen der han skulle komme til å bli ansett som den store mester og nyskaper: strykekvartetten. I 1759–1760 var Haydn ansatt som kapellmester for et 12–16 manns orkester hos grev Morzin, og det var her han skrev sin første symfoni.

I 1760 giftet Haydn seg med den fire år eldre Anna Maria Keller. Ekteskapet ble ikke lykkelig og var barnløst.

I 1761 ble Haydn ansatt som annenkapellmester hos fyrst Pál Antal (Paul Anton) Esterházy i Eisenstadt i Ungarn (i dag i Burgenland i Østerrike). For Haydn kom dette til å få stor betydning både økonomisk og kunstnerisk. Fyrst Pál Antal døde i 1762 og ble etterfulgt av sin bror, Miklós (Nikolaus), som hadde stor interesse for musikk, særlig opera. Under Miklós tilbrakte han sommerne ved jaktslottet Esterháza i den avsidesliggende landsbyen Fertőd. I 1766 ble Haydn førstekapellmester.

Hos Esterházy fikk Haydn muligheten til å komponere avansert, utfordrende musikk. Som komponist var Haydn nå i den lykkelige situasjonen at han, så snart et verk var ferdig, hadde anledning til å få det spilt og kunne gjøre endringer om han ønsket. Orkesteret var på rundt 25 mann, til dels fremragende musikere. De gunstige forholdene som Haydn hadde hos Esterházy, sporet hans skaperevne. Spesielt var han produktiv hva gjelder strykekvartetter og symfonier.

Fra 1779 fikk Haydn formelt tillatelse til å skrive verk for andre oppdragsgivere enn Esterházy-familien. I 1781 tilegnet han storfyrst Paul av Russland sine seks strykekvartetter, opus 33, de som senere er kalt «de russiske». Wolfgang Amadeus Mozart, som var en venn av Haydn, ble bergtatt av disse kvartettene og skrev i den forbindelse sine egne såkalte Haydn-kvartetter, som ble utgitt i 1785.

En av de viktigste bestillingene Haydn fikk på 1780-tallet, kom fra Paris og førte til at Haydn i 1785–1786 komponerte de seks såkalte Pariser-symfoniene (nr. 82–87). De gjorde stormende lykke og ble straks trykket.

I 1790 ble Esterházys orkester oppløst. I 1791–1792 oppholdt Haydn seg i London etter innbydelse av impresarioen, komponisten og dirigenten Johann Peter Salomon. Haydn hadde lovet å skrive seks nye symfonier. De ble alle (nr. 93–98) mottatt med stormende begeistring. Han ble utnevnt til æresdoktor i Oxford, og i den forbindelse fremførte man symfoni nr. 92, som senere har fått tilnavnet Oxford-symfonien.

Han reiste tilbake til Østerrike via Bonn. I Bonn møtte han den unge Ludwig van Beethoven, som han lovet skulle få bli hans elev om han kom til Wien, et løfte han senere oppfylte. Etter å ha vært hjemme i Østerrike et par år, reiste Haydn tilbake til London i 1794–1795 og uroppførte ved denne anledningen de resterende seks av de tolv såkalte London-symfoniene.

Etter Haydns siste hjemkomst var han allment anerkjent som den fremste levende komponisten. Han hadde mulighet til å vie tiden sin til færre, men større prosjekter, siden arbeidet for Esterházy nå begrenset seg til å skrive én messe per år.

De viktigste verkene fra denne tiden er de to oratoriene Skapelsen (1798) og Årstidene (1801), som var inspirert av framførelsene av Georg Friedrich Händel som Haydn hadde hørt i England, strykekvartettene opus 76 (1797), som er regnet som hans absolutte mesterverk i formen, og hymnen Gott erhalte Franz den Kaiser (1797), som i dag er brukt med annen tekst som nasjonalsang i Tyskland.

Etter århundreskiftet var Haydn sterkt redusert. Hans Harmoniemesse (1802) er hans siste fullførte verk. Strykekvartetten opus 103 klarte han ikke å fullføre, og denne ble publisert uferdig. Haydn døde under Napoleons hærtaking av Wien i 1809 og ble provisorisk gravlagt i byen. Hodeskallen hans ble kort tid etter stjålet av frenologer og ble først gjenforent med kroppen hans (som innen da var flyttet til Eisenstadt) i 1954.

Haydn skrev 108 symfonier. Listen viser noen av de mest kjente.

Haydn skrev 83 strykekvartetter, blant annet disse:

Han skrev også klavertrioer (1759–1771 og 1784–1795), rundt 40 trioer for to fioliner og cello (før 1765) og rundt 125 trioer for baryton, bratsj og cello.

Haydn skrev rundt 15 buffa- og seria-operaer, blant annet disse:

Haydn skrev 14 messer, blant annet disse:

Blant Haydns øvrige kirkemusikk finner vi blant annet:

Haydn skrev rundt 450 arrangementer av skotske, walisiske og irske folkesanger og en rekke egne sanger til tyske og engelske tekster. Den mest kjente av disse er keiserhymnen Gott erhalte Franz den Kaiser (1797), som også har gitt melodi til Tysklands nasjonalsang.