Dronningen holdt seg unna striden, men følte seg sikkert krenket. Det kom i tillegg til ekteskapsproblemer (folk visste at kongen bedro henne) og et anspent forhold til sønnen Karl etter hvert som han ble voksen. Hun bekymret seg sterkt over hans ubetenksomme heftighet og uryddige privatliv. Josefine fikk en hoffdame han stod i forhold til (Sigrid Sparre), fjernet fra hoffet, noe Karl aldri tilgav moren. Det var nok også en «takk for sist» at han som konge anla en antikatolsk politikk for å styrke sin popularitet, blant annet med landsforvisning av seks familier fordi de var blitt katolikker (1858). Josefine tok seg svært nær av det.
«Kommer jeg aldri til å få noe fedreland?» skrev hun under familiekrisene i 1830-årene. Hun følte seg rotløs, men «vi er alle flyktninger her på jorden… Himmelen – det er de landflyktiges fedreland». Troen var den sikre grunn som gav henne styrke til å bære skjebnen med verdighet og tilkjempet ro. Det ble lagt merke til. Forfatterinnen Frederika Bremer, som stod kongehuset nær, skrev at «av de to kongelige ektefeller er det uten tvil hun som har den kraftfulle karakter».
Måten Josefine tok problemene i familien på, førte til voksende sympati og beundring for henne i befolkningen. Det gjorde også inntrykk at hun viste enestående omsorg under alvorlig sykdom hos de nærmeste. Hun ble rammet av smertelige dødsfall, især yndlingssønnen prins Gustav (1827–1852), som døde av tyfus under kongefamiliens besøk i Christiania i 1852, og ektemannen, som fikk et pinefullt sykeleie før han døde i 1859. Josefine elsket ham høyt til tross for alle brister og vek ikke fra hans side.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.