Britene skuffet araberne – og T.E. Lawrence – etter første verdenskrig, ved å ikke opprettholde løftet om en arabisk stat i Palestina og Syria. Hashemittene fikk riktignok opprette Transjordan øst for Jordan-elven. Her er Winston Churchill (til venstre), T.E. Lawrence og kong Abdullah av Transjordan samlet til et hemmelig møte i Jerusalem i 1921.
Jordan har siden 1946 vært et uavhengig kongedømme i Midtøsten. Før uavhengigheten hadde det vært et emirat siden 1921, da som et britisk mandatområde. Området som i dag utgjør den moderne staten Jordan har derimot en lang historie som strekker seg tilbake til førhistorisk tid.
Abdullah ibn-Hussein, en av de drivende krefter bak det arabiske opprøret mot tyrkerne i 1916, ble 1921 emir i det britiske mandatområdet Transjordan og konge da det ble selvstendig stat i 1946. Bildet viser ham under et besøk i Kairo i 1920, sammen med andre arabiske embetsmenn og den britiske agenten i Jeddah (tredje fra venstre).
Området som utgjør dagens Jordan har vært bebodd i rundt 8000 år. I den sørvestlige delen av landet finnes helleristninger fra flere førhistoriske perioder. Området er nevnt i skriftlige kilder fra bronsealderen, rundt 2400 fvt. Da fantes det en avansert stavnsbundet jordbrukssivilisasjon, men denne forsvant cirka 1800 fvt. etter en invasjon av nomadefolk.
Med egypternes ankomst rundt 1580 fvt. ble sikkerhet i området gjenopprettet, fram til området en periode (1300–1000 fvt.) ble preget av angrep fra ulike stammer på hver side av Jordan-elven, da blant annet Moab og Edom ble ødelagt etter angrep fra hærene til Israels kong David. Han inntok også Ammon (hovedstaden Rabath Ammon lå der dagens Amman ligger), som ved hans død cirka 960 fvt. gjenvant sin selvstendighet. Cirka 850 fvt. ble området gjenerobret av moabittene, før assyrerne tok den østlige del av landet, som etter hvert ble inndelt i provinser under assyrisk kontroll. Dette vedvarte fram til det assyriske riket falt i 612 fvt.
Assyriske tekster nevner de arabiske nabateerne, som holdt til i det gamle Midian. Disse nabateerne tok makten i området på 500-tallet fvt. og bygde sin hovedstad i Petra. Derfra utvidet de sin kontroll til å omfatte området fra Karak til Rødehavet.
I hellenistisk tid var området omfattet av økonomisk fremgang med økt handel og bygging av byer. Den nordlige delen av Jordan var i denne perioden en tid under jødisk kontroll. 64–63 fvt. ble nabateer-kongedømmet erobret av romerne, men forble selvstendig til det ble innlemmet i Romerriket av keiser Trajan i 106 evt. Jordan blomstret under romersk styre, med hovedstad i Petra, senere i Busra ash-Sham i Syria. Fra 313 ble kristendommen utbredt i området.
I 633 beseiret arabiske styrker under ledelse av Khalid ibn al-Walid den bysantinske hæren i slaget ved Yarmuk-elven, og brakte derved størstedelen av Syria og Palestina under muslimsk styre.
Jordan ble underlagt omayyadedynastiet (660–750) og det islamske kalifatet. Med hovedstaden i Damaskus lå Jordan sentralt i riket. Da abbasidene tok makten i kalifatet i 750 ble hovedstaden flyttet til Bagdad, noe som medførte at Jordan lå langt fra maktens sentrum. Byene forfalt og befolkningen gikk gradvis tilbake til gammel beduiner-livsstil. Da de europeiske korsfarerne erobret Jerusalem i 1099, innlemmet de en del av området øst for Jordan-elven til de kristen rikene. De etablerte deriblant et prinsedømme under navnet Oultre Jourdain, med hovedstad i Karak.
Korsfarerne ble slått av Saladin som innlemmet Jordan i sitt ayubiske-dynasti, som igjen ble erstattet av mamelukkenes styre. I årene 1516–1918 hørte området til Damaskus-provinsen i Det osmanske riket. Området da var av liten betydning og var forfallent.
Under første verdenskrig gikk araberne, støttet av Storbritannia til opprør mot Det osmanske riket. Arabiske styrker ledet av Feisal ibn Husayn fra det hashemittiske dynastiet, sønn av kong Hussein av Hijaz, erobret Akaba i 1917 og Amman i 1918.
Ved krigens slutt var størstedelen av dagens Jordan samt Irak under arabisk kontroll. Arabiske nasjonalister gjorde i 1920 krav på selvstendighet for Syria (inkludert Transjordan, Libanon og Palestina) og Irak, men dette ble avvist av Frankrike og Storbritannia. Etter krigen delte stormaktene Levanten inn i mandatområder. På San Remo-konferansen i 1920 ble Storbritannia tildelt et mandat i Palestina, området øst for elven Jordan, samt dagens Irak, mens Frankrike fikk kontrollen over Syria og Libanon. Dermed ble de politiske båndene mellom Transjordan (dagens Jordan) og Syria svekket. Feisal ble tvunget ut av Damaskus, der han hadde opprettet en regjering, og Storbritannia gikk inn for selvstendighet for Transjordan – med Feisals bror Abdullah som emir. Feisal ble deretter konge i Irak, noe som sikret et tett samhold mellom de to hashemittiske riktene Irak og Transjordan.
I 1921 rykket Abdullah inn i Transjordan med en hær fra Hijaz, og opprettet en regjering i Amman. Britene anerkjente ham som emir av Transjordan, mot at Abdullah anerkjente det britiske mandatet. Det britiske mandatet ble bekreftet av Folkeforbundet i 1922, og ga i realiteten Storbritannia frie hender i administrasjonen av territoriet, men det ble gjort klart at et jødisk nasjonalhjem ikke skulle kunne opprettes der, eller jødisk innvandring tillates.
25. mai 1923 anerkjente Storbritannia formelt Transjordan som en selvstendig stat under britisk overoppsyn, med Abdullah som emir. Militære og økonomiske anliggender, så vel som utenrikspolitikk, var fortsatt kontrollert av den britiske utsendingen, og i 1926–1927 ble en transjordansk hær (Den arabiske legion) opprettet med britisk støtte, under ledelse av britiske offiserer. Den mest kjente av disse var John Bagot Glubb som ledet Den arabiske legion fra 1939 fram til han ble kastet ut av landet i 1956.
I 1928 ble Transjordans indre selvstyre utvidet og landet fikk rett til å sende konsuler til andre arabiske stater. I 1925 innlemmet Abdullah Ma'an og Akaba i kongedømmet, og sikret dermed adgangen til Rødehavet. Under andre verdenskrig spilte Transjordan en viktig rolle i regionen, og Den arabiske legion bidro til å slå ned et pro-tysk opprør i Irak. Den arabiske legionen ble regnet som regionens best trente og best utstyrte hær, noe som gjorde at Transjordan kunne utøve større innflytelse enn områdets forutsetninger egentlig tilsa. Landet var da tynt befolket og har få naturresurser
Først 25. mai 1946 fikk Transjordan full selvstendighet da Abdullah 1 ble utropt til konge, i hva som fra 1949 ble hetende Det hashemittiske kongedømmet Jordan. Storbritannia opprettholdt visse rettigheter, blant annet knyttet til militære anlegg, mot å yte den nye staten sårt trengt økonomisk bistand.
Kong Abdullah hadde en ambisjon om å skape et Stor-Syria, som også inkluderte Palestina og Jordan, og som på sitt mest ambisiøse også ville ta opp i seg Irak. Planen ble møtt med motstand både fra Egypt og Saudi-Arabia, som ikke ønsket noen styrking av det hashemittiske kongehuset. Motstand kom også fra sionistene og fra Frankrike.
Et politisk hovedanliggende for den nye staten, da som senere, var utviklingen i Palestina. Ved opprettelsen av Israel i 1948 gikk Jordan med i det arabiske angrepet på den nye staten (Palestina-krigen) og besatte den såkalte Vestbredden (av elven Jordan) og Øst-Jerusalem. Dette territoriet ble i 1950 – med støtte fra Storbritannia, men til protester i den arabiske verden – annektert og innlemmet i Jordan. Av mange palestinere ble dette sett på som et svik, og en palestinsk nasjonalist myrdet i 1951 kong Abdullah i Jerusalem. Hans sønn Talal ble ny konge, men var psykisk syk og abdiserte året etter. Hans sønn prins Hussein ble utropt til konge, 16 år gammel. Han besteg tronen da han fylte 18, i 1953. Kong Hussein satt på tronen til sin død i 1999, og ble etterfulgt av sin sønn Abdullah 2.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.