Johannes Henrik Schiøtz

Schiøtz tok examen artium i 1903, og gikk ut av Krigsskolen i 1906, hvoretter han fullførte Den Militære Høiskole i 1909. Han ble utnevnt til premierløytnant i 2. Akershusiske Brigade i 1906, og tjenestegjorde som aspirant i Generalstaben (1910–1914), før han ble beordret til staben for Generalinspektøren for infanteriet i 1914, og ble adjoint der (1915–1919), til han avla sin generalstabseksamen i 1919. Han tjenestegjorde som kaptein i Generalstaben et år fra 1919, hvoretter han ble stabssjef ved 4. divisjon (1920–1928), og samtidig kapteinvaktmester ved Bergenhus (1921–1928). I 1928 ble Schiøtz beordret som sjef for 5. kompani ved Østre Akershus Infanteriregiment nr. 4 (IR 4), for i 1930 å overta 9. kompani i samme regiment.

Schiøtz ble forfremmet til kaptein i 1918, major i 1932, oberstløytnant i 1934 og oberst i 1939. Etter Nazi-Tysklands overfall på Norge i april 1940 ble han, 12. april, beskikket som stabssjef i 2. divisjon. Schiøtz deltok i evakueringen av Generalstaben fra Akershus festning til Brandbu 9. april, og deltok i den videre forflytning, til Elverum og Hamar, Schiøtz' egen hjemby. Som stabssjef deltok Schiøtz i felttoget. Etter at kampene i Sør-Norge ble oppgitt i månedsskiftet april/mai 1940, ledet Schiøtz 2. divisjons kapitulasjonsforhandlinger med den tyske militære ledelsen, herunder med general Richar Pellengahr, og undertegnet kapitulasjonen på vegne av divisjonen, 3. mai 1940.

Schiøtz returnerte til Oslo, der han i likhet med de fleste offiserer for en kort tid ble satt i krigsfangenskap, på Grini, til han ble løslatt i juni. Han ble da fratatt sitt arbeid ved Generalstabens krigshistoriske avdeling, som ikke lenger fantes. Etter flere offentlige, kritiske ytringer mot den tyske okkupasjonsmakt og Hitler, og deres norske medløpere, ble Schiøtz 27. januar 1942 arrestert, bragt inn på Møllergata 19, for igjen å havnet på Grini. 30. desember samme år ble han overført til fangeleire i Tyskland og Polen. Schiøtz satt sammen med andre norske krigsfanger i Schildberg-leiren i Polen, og deretter i Luckenwalde utenfor Berlin, til krigens slutt. Dette fangeoppholdet har han beskrevet i en dagbok, som i bearbeidet form, ble utgitt i 2007: «Offiser og krigsfange».

Fra 1928 var Schiøtz tilknyttet Generalstabens krigshistoriske arkiver, og fikk deretter en karriere som militærhistoriker; først som krigshistorisk konsulent (1931–19349, som avdelingssjef i staben fra 1932, og sjef for Generalstabens krigshistoriske avdeling fra 1934 og til krigens start. Fra 1936 var han formann i Hærmusékomiteen. Schiøtz virket også som lærer i krigshistorie og strategi ved Den Militære Høiskole fra 1936, etter først å ha undervist i taktikk og generalstabstjeneste, fra 1920. I en tidligere periode (1909–1910) var han militæramanuensis ved Riksarkivet. I 1940 ble Schiøtz opptatt som medlem av Det Norske Vitenskaps-Akademi.

I perioden 1917–1920 var Schiøtz tilknyttet Aftenposten som militær medarbeider, deretter for Bergens Aftenblad (1925–1928), og så – og til lenge etter krigen – for Morgenbladet. Schiøtz var også redaktør av Norsk Militært Tidsskrift (1934–1957), og for Hærmuseets årbøker. Han skrev også militære biografier for Norsk biografisk leksikon. Under et besøk til Tyskland i 1931, møtte han Adolf Hitler.

Etter krigen vendte han tilbake til sin tjeneste som sjef for den krigshistoriske avdeling, nå under Forsvarsstaben, og ledet denne til 1953 – med hovedoppgave å lede arbeidet med få skrevet historien om felttoget i 1940. I 1946 var han sakkyndig medlem av Den militære undersøkelseskommisjon. Fra 1951 til sin død i 1957 var Schiøtz sjef for Hærens museum.

Schiøtz gjorde seg bemerket som militærhistoriker allerede i mellomkrigstida, og utga flere sentrale historieverk, blant annet historien til Den Militære Høiskole (1919), og historien til flere militære avdelinger og festninger. Første del av det som ble hans mest kjent verk, Elleveårskrigens militære historie, kom ut i 1936; de to siste bindene i 1949 og 1955.

• Norsk forsvarshistorie