Johan uten land

Johan var først visekonge i Irland fra 1185. Senere var han med i et opprør mot faren, og da broren, Rikard Løvehjerte, var på korstog i årene 1189–1194 prøvde Johan å ta makten i England. Da Rikard på hjemveien ble tatt til fange, forhandlet Johan med den franske kongen Filip August om å dele Rikards franske besittelser med ham. Da Rikard døde i 1199 utpekte han Johan som arving til både England og de franske landskapene. I 1190 hadde Rikard imidlertid utpekt den unge nevøen Arthur, hertug av Bretagne, til tronarving. Men da Arthur kun var 12 år i 1199 falt altså valget på Johan. Den franske kong Filip August støttet imidlertid Arthur, men etter to års forhandlinger og krig anerkjente den franske kongen Johans arverett. Arthur ble deretter tatt til fange av Johan, og sannsynligvis drept kort tid etter.

Det var imidlertid kong Johans ekteskap med den unge Isabella av Angoulême i 1200 som skulle gi Filip August påskuddet han trengte til å utfordre Johans herredømme over sine franske len. Isabella var nemlig forlovet med Hugh av Lusignan. Hugh klagde til den franske kongen, som innkalte Johan til å svare for seg ved det franske hoffet. Da Johan nektet å stille inndro Filip August i 1202 Johans franske besittelser.

Johan kom så i strid med paven, Innocens 3, som hevdet kirkens og pavens makt over alle verdslige fyrster. Johan nektet å godkjenne valget av Stephen Langton som erkebisp av Canterbury, og paven svarte med å lyse interdikt over England i 1208, og året etter satte han Johan i bann. Kongen måtte kapitulere. Han godkjente erkebiskopen, gav tilbake kirkegods han hadde beslaglagt, tok sitt land i len av paven, og lovte å betale en stor, årlig avgift. Paven nektet til gjengjeld Filip August å angripe England.

For å vinne de franske besittelsene tilbake gikk Johan i forbund med den tysk-romerske keiser Otto 4 mot Filip August. Sammen med Filip August stod Ottos konkurrent til keisertronen, Fredrik 2, og bak ham stod Innocens 3. Filip August slo Otto ved Bouvines i 1214. I England gav dette ny kraft til opposisjonen mot Johan. Med Stephen Langton som fører krevde baronene at han skulle fornye Henrik 1s håndfestning, som sikret kirkens og baronenes stilling. Da Johan nektet, gjorde stormennene opprør i 1215. Kongen ble stående alene og kunne ikke kue baronene med leietroppene sine.

15. juni 1215 møtte Johan opprørerne ved Runnymede nær Windsor. Der skrev han under et frihetsbrev, Magna Carta, som sikret baronenes privilegier. Johan ville imidlertid ikke holde løftene sine. Han fikk derfor lensherren sin, paven, til å erklære brevet for ugyldig. Baronene tok da opp kampen igjen og kalte Filip Augusts sønn Ludvig til England med fransk hjelp. Etter et års kamp døde Johan og ble etterfulgt av sønnen Henrik 3.

• Englands historie
• Irlands historie
• Plantagenet
• Magna Carta

• Bartlett, Robert (2000). England Under the Norman and Angevin Kings 1075–1225. Oxford: Clarendon Press.
• Gillingham, J. (2010). John (1167–1216), king of England, and lord of Ireland, duke of Normandy and of Aquitaine, and count of Anjou. Oxford Dictionary of National Biography . Oxford: Oxford University Press.