Jerusalem (kristent kongerike 1099-1291)

15. juli 1099 inntok vestlige korsfarere Jerusalem i en blodig storming som resulterte i en omfattende massakre av byens jødiske og muslimske innbyggere. Den umiddelbare faren var imidlertid ikke over. En stor hær, sendt av Fatimidene i Kairo og ledet av vesiren al-Afdal, var på vei for å komme Jerusalem til unnsetning. Al-Afdal, en dyktig hærfører, hadde tidligere gjenerobret både Tyr og Jerusalem fra seljukene. 12. august 1099 møtte den nylig utpekte herskeren av Jerusalem, Gotfred av Bouillon, den egyptiske hæren til slag nær Ashkelon, der korsfarerne vant en avgjørende seier. Dette markerte slutten på de militære trefningene i forbindelse med Det første korstoget og trygget det latinske kongedømmets umiddelbare overlevelse.

Etter erobringen av Jerusalem var den videre politiske organiseringen fortsatt svært uavklart. Selv om pave Urban 2. hadde proklamert korstoget med det formål å frigjøre Jerusalem og de hellige områdene, fantes det ingen klar plan for hva som skulle skje med disse områdene etter erobringen. Det førte til diskusjoner blant lederne på korstoget. Noen av de geistlige ønsket å etablere et teokratisk styre under ledelse av patriarken av Jerusalem, men dette ble avvist av de verdslige lederne, som pekte på det akutte behovet for militært lederskap. Jerusalem ble derfor raskt et kongedømme.

Til tross for erobringen av Jerusalem forandret ikke korsfarernes inntreden på den politiske scenen det politiske landskapet i Midtøsten over natten. De frankiske herskerne i Jerusalem kontrollerte primært en smal stripe av land langs middelhavskysten og en sporadisk samling av mindre byer og områder i innlandet. En viktig årsak til det kristne kongeriket Jerusalems overlevelse i denne tidlige, kritiske fasen var fraværet av koordinert muslimsk motstand, preget av indre konflikter blant sjia- og sunnimuslimer.

Kongeriket Jerusalems historie kan deles inn i flere faser. Den første perioden av 1100-tallet regnes som en ekspansiv fase. En jevn strøm av pilegrimer og korsfarere gjorde det mulig for de første latinske kongene – Balduin 1., Balduin 2. og Balduin 3. – å gjennomføre en serie felttog som sikret viktige kystbyer og utvidet rikets territorielle grenser. Mellom 1115 og 1167 ble det iverksatt et omfattende byggeprogram, der en rekke strategiske festningsverk, som Montreal (1115) og Krak des Chevaliers (1142), ble oppført for å styrke grenseforsvaret. Disse borgene ble ofte overdratt til og bemannet av militære ordener, som tempelherrene og johannitterne.

Styringstiden til kong Amalrik 1. (1163–1174) representerte et høydepunkt. Med bysantinsk støtte forsøkte han å erobre Egypt, der fatimidenes kontroll var i ferd med å svekkes. Den påfølgende foreningen av Syria og Egypt under sultan Saladin, sammen med tapet av Jerusalem i 1187, markerte et viktig skifte. Etter dette ble den militære strategien i stor grad defensiv, med fokus på å forsvare eller gjenvinne tapte områder.

Den siste perioden fram til rikets fall i 1291 kan deles inn i flere kortere faser. Fra korsfarernes erobring av Acre under Det tredje korstoget i 1191 til omtrent 1225 var det hyppige forsøk på å gjenerobre tapte områder og gjenoppbygge kongeriket. I 1225 giftet Frederik 2. seg med Isabella 2. av Jerusalem, som medførte at tyske keiseren også ble konge av Jerusalem.

Under Hohenstauferne (1225–1268) oppsto indre konflikter og rivalisering mellom keiserens utpekte embetsmenn og det innfødte frankiske aristokratiet. I løpet av perioden var Jerusalem kortvarig (1229–1244) tilbake under kristen kontroll. Hohenstauferne ble etter 1268 etterfulgt av Lusignan-dynastiet, som også hersket over Kypros.

Fra mamlukenes maktovertakelse i Egypt i 1250 og fram til kongeriket gikk under i 1291 var det vedvarende tilbakegang. I 1291 ble Acre erobret av mamlukene, noe som markerte slutten på kongeriket og den nesten 200 år lange latinske tilstedeværelsen i Levanten i middelalderen.

I kjølvannet av Det første korstoget ble det opprettet fire latinske enheter i Levanten: Kongeriket Jerusalem (1099–1291), grevskapene Edessa (1097–1144) og Tripoli (1109–1289), samt fyrstedømmet Antiokia (1098–1268). Disse fire blir gjerne samlet omtalt som korsfarerrikene. I samtidige krøniker og historieverk ble disse rikene gjerne referert til som Outremer, som fra gammelfransk kan oversettes til «landene på den andre siden av havet».

Både kongeriket Jerusalem og de andre latinske besittelsene i Levanten ble organisert etter mønster av samtidige føydale strukturer i Europa. I alle korsfarerrikene ble det utviklet et arvelig system for suksesjon basert på grunnleggernes familier. Arvefølgen i både kongeriket Jerusalem og de andre latinske enhetene, var basert på prinsipper om primogenitur, hvor den eldste, ektefødte sønnen arvet både tittel og land etter sin far.

Korsfarerrikene i Levanten lå langs kyststripen mot Middelhavet og hadde en samlet utstrekning på omtrent 800 kilometer i retning nord–sør, men bare rundt 150 kilometer i bredden. Selv om landet langs middelhavskysten er temmelig flatt, stiger det 20–40 kilometer inn i landet til platåer opp til 1000 meter over havet. I nord reiser Libanons fjell seg bratt opp til 3000 meter. I øst faller høylandet plutselig i bratte skrenter, ned til Jordanelva og helt til Dødehavet.

Kongeriket Jerusalem lå innklemt mellom ulike kristne og muslimske naboriker. I nordvest grenset riket til det armenske kongedømmet og videre Det østromerske riket (Bysants), mens det i sør og vest grenset til de sjiamuslimske fatimidene i Egypt og de tyrkiske seljukene i Syria, som var sunniislamsk. På sitt største, rundt midten av 1100-tallet, omfattet kongeriket Jerusalem territorier som i dag tilsvarer Israel, Palestina og deler av Libanon, fra kysten ved Beirut til Gaza-området og østover til øst for Jordanelva og sør til Akababukta.

Etter erobringen av Jerusalem i 1099 ekspanderte gradvis korsfarerne gjennom en rekke felttog. For de tidlige militærkampanjene var erobringen av viktige havnebyer langs kysten viktigst. Byer som Arsuf og Cæsarea ble erobret i 1101, Haifa og Acre (Akko) i 1104, Beirut og Sidon (Saida) i 1110 og Tyr i 1124. Den eneste større havnebyen som forble under muslimsk kontroll, var Ashkelon. Den ble ikke erobret før i 1153. Disse havnebyene var sentrale for kongedømmets overlevelse og fungerte som brohoder til Europa, noe som sørget for kontinuerlig overføring av økonomiske ressurser, soldater og en jevn strøm av pilegrimer og korsfarere.

Etablering av frankisk herredømme i innlandsområdet var en mer langvarig prosess. Under Balduin 1. ekspanderte riket øst- og sørover, med kontroll over områdene på den andre siden av Jordanelva og Dødehavet. I 1115 oppførte han av den sterke borgen Montreal («det kongelige fjell»), som var avgjørende for å kontrollere et stort ørkenområde, samt karavaneveiene til Rødehavet. Dette sikret kongen store tollinntekter.

Kongedømmets begrensede militære ressurser gjorde det stadig avhengig av militær støtte fra Vest-Europa. Støtten kom ofte i form av store eller mindre korstogskampanjer, som for eksempel korstoget til norske kongen Sigurd Jorsalfare, som i 1110 deltok i erobringen av havnebyen Sidon (Saida).

Kongedømmet Jerusalem var et multikulturelt samfunn, der de vestlige nykommerne utgjorde en minoritet i befolkningen gjennom hele korstogstida. Lokalbefolkningen i de latinske rikene var en etnisk og religiøst mangfoldig gruppe, som inkluderte en stor andel jøder og muslimer (både sunni- og sjiamuslimer), drusere og zoroastere. I tillegg fantes det store grupper av østlige kristne, slik som armenere, maronitter, jakobitter, koptere og nestorianere, samt en betydelig andel gresk-ortodokse kristne.

Det første korstoget ble i stor grad ansett som et «frankisk» prosjekt. Pave Urban 2., som kom fra en fransk aristokratisk familie, rettet sitt kall mot i all hovedsak franske stormenn og aristokrater og turnerte i Frankrike for å rekruttere til korstoget. Likevel var det på korstoget store kontingenter av korsfarere fra tyske områder, Flandern og Italia, samt normannere fra Sør-Italia og muligens noen deltakere fra Skandinavia og De britiske øyer. Selv om de vestlige korsfarerne som bosatte seg i Levanten, kom fra ulike deler av Europa, snakket forskjellige språk og dialekter, ble de generelt omtalt som «frankere» i samtidige kilder, både av vestlige kronikører og historieskrivere (ofte Franci, tidvis Latini), samt bysantinske (Frangi) og arabiske (al-ifranji) kilder.

Gjennom hele Jerusalem-kongerikets eksistens forble de latinske kristne en minoritet. De frankiske herskerne i korsfarerrikene var dermed helt avhengig av lokalbefolkningen for arbeidskraft. Det innbød til en viss grad av toleranse og sameksistens mellom de ulike etniske og religiøse gruppene i riket. Bortsett fra den blodige massakren av jødiske og muslimske innbyggere under erobringen av Jerusalem i 1099, finnes det få rapporter om forfølgelse av jøder og muslimer i kongeriket Jerusalem.

De latinske bosetterne ble delvis assimilert, der de tok til seg en rekke lokale skikker og praksiser, spesielt språk, klesdrakter og mattradisjoner. Giftemål forekom på tvers av religiøse skillelinjer. Både Balduin 1. og Balduin 2. giftet seg med armenske kristne, mens Balduin 3. og Amalrik 1. giftet seg med gresk-ortodoks kristne. Innen kunst og arkitektur skjedde det en sammensmelting av vestlige, bysantinske og muslimske uttrykk og tradisjoner, noe som førte til en hybridkultur.

Selv om det synes å ha vært en høyere grad av toleranse overfor jøder og muslimer i kongeriket Jerusalem enn på samme tid i Vest-Europa, bør ikke graden av toleranse overdrives. Lovverket skilte mellom frankere og ikke-frankere, for eksempel var det forbudt for kristne å gifte seg med muslimer og kun katolske kristne kunne holde len og høyere embeter. De ulike gruppene levde til dels segregert, der de latinske bosetterne gjerne samlet seg i befestede, urbane områder eller såkalte «nye byer» (villeneuves), mens befolkningen på landsbygda ofte besto av muslimske og østlig kristne bønder. Riktig nok fantes det frankiske bosettere i rurale områder, men disse synes å ha levd mer adskilt fra andre grupper i lokalsamfunnet.

Det latinske kongedømmet Jerusalem var økonomisk sett ikke spesielt velstående. Inntektsgrunnlaget var i stor grad basert på handelen med muslimske naboriker, bankvirksomhet og skattlegging av pilegrimer. Disse inntektene var nødvendig for å opprettholde styret av riket, spesielt bygging og vedlikehold av viktige forsvarsverk i grenseområdene.

Jordbruket i området var preget av et tradisjonelt middelhavsjordbruk, med korn, oliven og vin som viktige vareslag. I enkelte deler av kongeriket ble det også utviklet en større produksjon av sukkerrør. Imidlertid var vannforsyning en stor utfordring; om sommeren kan temperaturen rundt Jerusalem ofte nå opp mot førti varmegrader, mens den om vinteren kan fall til under frysepunktet. Nedbørsmengden er på omkring 600 millimeter i året, men faller i få, kraftige regnskyll om vinteren, mens sommeren er fullstendig tørr. Jordbruk krever derfor betydelige investeringer og omtanke, særlig når det gjelder kunstig vanning. Selv om det fantes enkelte fruktbare distrikter, var mye av jorden udyrkbar. I år med dårlige avlinger måtte korn importeres fra naboriker for å brødfø befolkningen.

De kristnes kontroll over viktige havnebyer langs kysten var avgjørende for handelens betydning. Handelen var i stor grad dominert av de norditalienske byrepublikker som Venezia, Genova og Pisa. Disse byene etablerte tidlig egne kvartaler i havnebyene og fikk en betydelig rolle i handelssystemet. Handelsnettverk i perioden inkluderte både kristne og muslimske aktører og strakte seg fra de latinske besittelsene i Levanten til andre deler av Midtøsten, Nord-Afrika, dagens Irak og Det østromerske riket.

^{1) Var også tysk-romersk keiser}

• Regenter i kongedømmet Jerusalem
• korstog
• Jerusalem
• Jerusalems historie
• Jerusalem i kristendommen

• Barber, Malcolm. The Crusader States, 2012.
• Jensen, Kurt V. Korstogene, 2006.
• Phillips, Jonathan. The Crusades, 1095-1204, (2. utgave) 2014.
• Richard, Jean. The Crusades, c. 1071-c. 1291, 1999.
• Svenungsen, Pål B. En kort introduksjon til korstogene, 2020.