Jeanne d'Arc

Jeanne d'Arc ble født i landsbyen Domrémy i Bar, Champagne, hvor hennes far var en velstående bonde.

Oppveksten falt i en periode under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike, da burgunderne og armagnakene kjempet om herredømmet i Frankrike, og særlig forbitret var denne striden i hennes hjemtrakter. Disse forholdene bidro sikkert til å utvikle hennes sterke religiøsitet, som hadde et stort innslag av mystisisme.

Fra 13-årsalderen mente hun flere ganger å høre røster fra himmelen, og hun hadde også åpenbaringer, og alt sammen gikk ut på at hun var kalt til å hjelpe Frankrikes konge mot hans fiender. Hun hevdet også å være jomfru, noe som etter datidens mentalitet styrket troen på at hun kunne frigjøre folk og riker. Først etter fire års forløp gav imidlertid foreldrene henne lov til å følge kallet, og i februar 1429 kom hun til Chinon, hvor Karl 7 den gang oppholdt seg.

Hoffet stilte seg i begynnelsen meget skeptisk, men måtte bøye seg for den voldsomme og stadig voksende folkestemningen, og Jeanne d'Arc fikk kommandoen over en liten troppestyrke.

Hennes første bedrift var unnsetningen og befrielsen av Orléans i mai 1429, deretter fulgte andre fremganger og til slutt den store seieren over engelskmennene ved Patay i juni samme år. Hun førte så Karl 7 til Reims, hvor han ble kronet. Dette var høydepunktet i hennes kortvarige karriere, og som takk for innsatsen ble både hennes far og hennes eldste bror adlet.

Jeanne d'Arcs rolle i slutten av hundreårskrigen er tvetydig. Rent militært hadde hun veldig begrenset rolle. Hennes største påvirkning over krigen har heller vært psykologisk. Hun demonstrerte at de uovervinnelige engelskmennene kunne bli beseiret, og hun bidro til kroningen av den franske kongen. Dette styrket moralen til den franske hær og befolkningen.

Jeanne d'Arc ville nå rykke direkte mot Paris for å befri byen fra engelskmennene, men enkelte av hærførerne intrigerte mot henne, og fremstøtet ble forsinket og slo feil. På tross av sine motstandere ved hoffet fortsatte hun imidlertid kampen som uavhengig krigsleder med mindre avdelinger, og i mars 1430 ilte hun til Compiègne for å unnsette byen.

Her ble hun såret og – kanskje ved forræderi av sine egne – tatt til fange av den burgundiske vasallen Jean av Luxembourg. Jean overlot henne til hertugen av Burgund, som så solgte henne til engelskmennene for 10 000 gullstykker. Karl 7 gjorde ingenting for å redde henne.

Rettssaken mot Jeanne d'Arc begynte 21. februar 1431. Engelskmennene ønsket å få henne dømt som heks, og hun ble stilt for en fransk kirkedomstol i Rouen. Den ble ledet av biskopen av Beauvais, Pierre Cauchon. Rettergangsprotokollene er bevart og er et interessant tidsdokument; hun ble anklaget for trolldom og kjetteri, og det ble lagt vekt på å få henne til å tilstå at hele hennes misjon og røstene hun hadde hørt var bedrageri.

Jeanne d'Arc svarte enkelt og klart på alle spørsmål, men ville ikke gå fra at hun hadde fulgt Guds kall. Siden dommerne ikke klarte å bevise anklagene sine, kommer det fram i rettsprotokollene at hun ble anklaget for å ha hatt på seg mannsklær og for å ha dratt fra sine foreldre uten deres tillatelse. Til slutt presset de likevel en tilståelse av henne og tenkte så å dømme henne til livsvarig fengsel.

Engelskmennene var ikke fornøyd med det, og da hun trakk sin tilståelse tilbake, ble hun dømt til døden for trolldom, spott og tilbakefall. 30. mai 1431 ble hun brent offentlig på torget i Rouen. Hun gikk rolig på bålet, etter eget ønske i kvinnedrakt, og hennes død gjorde inntrykk på alle som så på. «Det er forbi med oss, for vi har drept en helgen», skrev en engelskmann. Enkelte historikere har senere reist tvil om hun virkelig ble brent i Rouen i 1431.

Jeanne d'Arc bidrog sterkt til utviklingen av den franske nasjonalfølelsen, som ikke lenge etter førte til at engelskmennene ble drevet ut av landet. For franskmennene står hun som selve symbolet på den altoppofrende fedrelandskjærlighet. Dommen over henne ble kjent ugyldig av paven alt i 1456. I 1909 ble hun beatifisert og i 1920 kanonisert. Hennes festdag, andre søndag i mai, er fransk nasjonal høytidsdag.

De aller fleste kildene om Jeanne d'Arc ble skrevet lenge etter hennes død og gir et veldig usikkert grunnlag for vår viten om hennes oppvekst, miraklene og død. Kun dokumentene fra rettssaken er noenlunde samtidige, men kan også inneholde politiske tolkninger og manipulasjoner. Hennes militære gjerninger, rettssaken og henrettelse fikk stor nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, og fra begynnelsen gikk det rykter og legender om henne som bidro til å danne myten om jomfruen som beseiret engelskmennene.

Jeanne d'Arc er i litteraturen behandlet av en rekke forfattere. Nevnes kan Voltaire i La Pucelle d'Orléans (1738), Friedrich Schiller i Die Jungfrau von Orleans (1801), Mark Twain i Personal Recollections of Joan of Arc (1896), Anatole France i biografien Vie de Jeanne d'Arc (1908), George Bernard Shaw i Saint Joan (1923) og Paul Claudel i Jeanne au Bûcher (1938); dessuten Carl Fredrik Engelstad i romanen De levendes land (1986).

Også mange musikalske verker er inspirert av Jeanne d'Arcs liv og skjebne. De viktigste er:

• Giuseppe Verdis opera Giovanna d'Arco til tekst av Temistocle Solera etter Friedrich Schiller, uroppført i Milano i 1845
• Pjotr Tsjajkovskijs opera Jomfruen fra Orléans etter Schiller, uroppført i St. Petersburg i 1881
• Charles Gounods musikk til Jules Barbiers skuespill (1873)
• Et symfonisk dikt av Jean Absil (1945)
• Komposisjon for damekor og solister av Ernest Chausson (1880)
• Komposisjon for sopran og orkester av Maurice Jaubert til tekst av Charles Péguy (1937)
• Resitasjon og orkester av Maurice Rosenthal, tekst Joseph Delteil (1936)
• Messe pour le centenaire de Jeanne d'Arc av Paul Paray (1931)
• Det dramatiske oratoriet Jeanne d'Arc au bûcher med musikk av Arthur Honegger og tekst av Paul Claudel, uroppført i Basel i 1938
• Sang for mezzosopran og orkester av Franz Liszt med tekst av Alexandre Dumas (1845)

Historien om Jeanne d'Arc har vært filmatisert flere ganger. Den mest berømte versjonen er Carl Theodor Dreyers La Passion de Jeanne d'Arc (1928) med Maria Falconetti i hovedrollen. Her er hennes tro skildret – og hennes lærde, kyniske motstandere utlevert – i følsomme og dramatiske nærbilder. Ingrid Bergman spilte rollen i Victor Flemings Joan of Arc (1948), og Jean Seberg i Otto Premingers Saint Joan (1957), etter George Bernard Shaws skuespill og med manuskript av Graham Greene.

Robert Bresson laget en asketisk versjon, Le Procès de Jeanne d'Arc (1962), Jacques Rivette stod for den fem timer lange Jeanne la pucelle (1994) med Sandrine Bonnaire, og Luc Besson laget den handlingsmettede The Messenger: The Story of Joan of Arc (Jeanne d'Arc, 1999) med Milla Jovovich.

• hundreårskrigen
• Frankrikes historie 1300–1789