Jacques Rancière

Rancière hevder med henvisning til pedagogen Joseph Jacotot at alle er i besittelse av jevngode mentale evner. I og med at empirien ser ut til å vise at enkelte er i stand til å utføre visse intellektuelle oppgaver bedre enn andre kan dette virke noe kontraintuitivt. Rancière skiller imidlertid mellom det å besitte likeverdige mentale evner og det å utøve disse evnene likt. Dette innebærer at man ikke kan slutte fra en forskjell i utøvelsen til en reell forskjell i mental kapasitet. Rancière mener derfor at det er mulig å fastholde at alles mentale evner er likeverdige, men innrømmer at det kun dreier seg om en hypotese. For at hypotesen skal kunne verifiseres, må likhet være et prinsipp som det kontinuerlig handles i tråd med i verden.

Om man forutsetter ulikhet i stedet for likhet, leder dette ifølge Rancière til inkoherens. Enhver autoritet må begrunne et hierarki om det ikke skal være vilkårlig. I prosessen med å gi grunner impliseres imidlertid en form for likhet. Dette fordi grunnene eller forklaringen må forstås av de som underordnes i hierarkiet. Men om det antas at forklaringen blir forstått, tilsier det likhet snarere enn ulikhet. Det å forstå en forklaring vitner om velfungerende mentale evner ifølge Rancière.

Viktigheten av likhet er gjennomgående i hele Rancières forfatterskap og kommer særlig til uttrykk i:

• La Nuit des prolétaires: Archives du rêve ouvrier (1981, Proletarenes natt: Arkivene for arbeidernes drøm)
• Le Philosophe et ses pauvres (1983, Filosofen og sine stakkarslige)
• Le Maître ignorant: cinq leçons sur l'émancipation intellectuelle (1987, Den uvitende læreren: Fem leksjoner om intellektuell frigjøring)

En annet sentralt begrep i Rancières filosofi er le partage du sensible, et flertydig begrep som kan oversettes med oppdelingen, fordelingen og delingen av det sanselige eller sansbare.

Kort sagt omhandler begrepet det som oppfattes av sansene. Oppdelingen av det sanselige har visse likheter med en intersubjektiv eller felles livsverden slik den blant annet blir forstått innenfor fenomenologien, da det ikke dreier seg om vitenskapelig observasjon av det sansbare, men om det som oppfattes i den verden mennesker lever og virker i. Imidlertid har den også en politisk dimensjon fordi det blir diskriminert mellom hva som kan sees og høres og hva som ikke kan sees og høres. Videre omfatter oppdelingen av det sanselige hvem som sees og høres. Altså hvem sin stemme som teller for noe (blir telt), og hvem som blir ignorert.

Oppdelingen av det sanselige fremstår ifølge Rancière som selvinnlysende og påvirker derfor også hva som kan tenkes og hva som anses som mulig. I kraft av sin politiske dimensjon, fremgår det imidlertid at denne oppdelingen kunne vært annerledes. For Rancière er det sentrale spørsmålet i vurderingen av en konkret oppdeling, om den er fundert i likhet eller ikke.

Når Rancière velger å forholde seg til det som fremstår i tid og rom, distanserer han seg fra en hermeneutisk analyse. I stedet for å lete i dybden etter en virkeligere mening, fokuserer Rancière på det han finner i overflaten. Med dette ønsker han å unngå en metode som klassifiserer noen som kjennere av sannheten og andre som uvitende. Overflatene er tilgjengelige for alle, og ivaretar således kravene til hans likhetsprinsipp.

Midlene et samfunn benytter seg av for å håndheve sin oppdeling av det sanselige, omtaler Rancière som la police. La police betyr politiet på fransk, men konnoterer først og fremst til det greske ordet polis.

Med «politiet» sikter Rancière til hvordan samfunnsordenen organiseres på konsensuelt eller konformistisk vis, altså som en sosial inndeling av legitime samfunnsrom og identiteter. Problemet, hevder Rancière, er at dette utgjør et begrenset uttrykksrom der bare visse stemmer og grupper kan «høres», altså behandles som gyldige og inkluderte. Resten faller utenfor, oppleves som «støy» og forbindes med uorden.

Ifølge Rancière består den demokratiske politikken, som han forfekter, i politiske hendelser der stemmer og identiteter som ikke «passer inn» i det konsensuelle samfunnsrommet tar ordet, mobiliserer seg og insisterer på forandring. Dette er å forstå som dissensuelle handlinger, i den forstand at de ikke har noen tildelt plass innenfor den aktuelle oppdelingen av det sanselige, og derfor åpner et eksperimentelt rom for å utforske nye muligheter for sosial orden.

Rancières politiske teori forbindes derfor gjerne med radikalt demokrati, fordi den er opprørsbasert og frigjøringsorientert med grunnleggende skepsis til det representative demokratiets samfunnsinstitusjoner.

Rancière hevder videre at den politiske tenkningens historie består i å «løse det uløselige», nærmere bestemt å avskaffe muligheten for det radikale demokratiet ved å utarbeide de grunnleggende prinsippene for en samfunnsorden der dissensuelle handlinger ikke vil finne sted. Han skisserer opp tre typer politisk filosofi:

• L'archipolitique («urpolitikk»): Et typisk eksempel på urpolitikk finnes ifølge Rancière i Platons forsøk på å etablere et samfunn der aktivitetene til individene kun er basert på deres rolle. I et slikt samfunn finnes det ikke noe rom hvor politikk kan oppstå.
• La parapolitique («parapolitikk»). Parapolitikk er ifølge Rancière et forsøk på å avpolitisere politikk ved å reformulere den politiske konflikten til en konkurranse om å besitte utøvende makt innenfor et representativt system.
• La métapolitique («metapolitikk»). Her flyttes politikken fra den politiske sfære og over til en annen sfære, eksempelvis den økonomiske. Dette var blant annet tilfellet med Marx' filosofi, der rettigheter og normer kun ble ansett for å være en overbygning som var determinert av en underliggende basis. Denne basisen var ifølge Marx økonomien.

Ifølge Rancière er ekte politikk de diskurser og praksiser som ved å forutsette likhet konfronterer «politiet» med det som er fremmed for det. Når demos tilkjennegir seg, får demos' tilstedeværelse konsekvenser for hele samfunnet. De uten stemme kan ikke begynne å delta uten å påvirke og endre oppdelingen av det sanselige som er etablert på deres bekostning. Å forlange å bli regnet som tellende, impliserer et krav om en ny distribusjon av hvem som telles og hvem som ikke telles, noe som påvirker hele oppdelingen, ifølge Rancière.

Et sentralt virkemiddel i kampen om å bli hørt er ifølge Rancière en prosess han omtaler som La subjectivation («subjektivering»). Hovedprinsippet i denne prosessen er å nekte å handle i tråd med, eller la seg redusere til, sin tildelte plass eller sine tildelte evner. Rancière hevder at i spørsmålet om menneskelig frigjøring er det ikke kunnskap og mental kapasitet menneskene mangler, men troen på deres evne til å forandre.

Rancière setter også kunsten i sammenheng med oppdelingen av det sanselige og spørsmålet om likhet. Rancière hevder at kunst er politisk fordi den bidrar til å utfordre hva som er sanselig, tenkelig og mulig ved å skape opplevelser som står i kontrast til de man vanligvis opplever. Det er ikke i kraft av å ha et eksplisitt politisk innhold at kunsten er politisk, men ved å forme sansbart materiale til noe som utfordrer den nåværende oppdelingen av det sanselige. Rancière deler inn kunsten i tre regimer. Inndelingen er ikke basert på kriterier knyttet til historiske epoker, men baserer seg på hvilke aksiomer om kunst som er virksomme innenfor hvert regime, samt kunstens relasjon til andre praksiser.

• likhet
• estetikk
• politisk filosofi

• Les om Rancières filosofi på The European Graduate School sine hjemmesider
• Les intervju med Rancière av Peter Hallward
• Se Rancière forelese om spørsmålet in what time do we live i regi av Office for Contemporary Art Norway

• Ranciere, Jacques. Den emansiperte tilskuer. 2012.
• Ranciere, Jacques. «Estetikk som politikk» i Kjersti Bale og Arnfinn Bø Rygh (red.) Estetisk teori: en antologi. 2008.
• Ranciere, Jacques «Delingen av det sanselige. Estetikk og politikk» i Vagant nr. 2, 2007.
• Ranciere, Jacques. The Politics of Aesthetics. 2004.
• Tanke, Joseph J. Jacques Rancière: An Introduction. Philosophy, Politics, Aesthetics. 2011.