Jøtul AS

I tiden før århundreskiftet 1900 tok flere bedrifter i bruk arkitekter og billedkunstnere som formgivere. Henrik Bull var sannsynligvis den første arkitekten som tegnet ovner for Kværner Brug. Hans Kongeovn fra 1905/1906 var arkitektonisk oppbygget i nyklassisistisk stil og utstyrt med Bulls typiske bølgeornamentikk. Billedhuggeren Lars Utne utstyrte ovnen med relieffportrett av kongeparet og Det kongelige slott. Kongeovnen ble senere videreutviklet til Eidsvoldsovnen. I 1914 ble den utstilt på Norges Jubileumsutstilling i Kristiania, der Kværner som eneste produsent av støpejernsovner ble tildelt gullmedalje.

Keramiker og billedhugger Andreas Enderlé formga omkring 1920 modellen Trollovn for Kværner Brug. Den ble utstyrt med bein formet som troll i hvert hjørne, var rikt modellert og hadde gjennombrutt topplate. Enderlé tegnet også askebegre og lamper i frodig bondebarokkstil for bedriften.

I 1916 meldte bedriftens innkjøpssjef Herman Anker sin interesse for å kjøpe Kværner Brugs ovnstøperi. Sammen med et konsortium og nye aksjeeiere ble selskapet i 1917 utskilt som eget selskap – Kværner Ovnstøperi. På tross av stigende råvarepriser under første verdenskrig klarte den nye bedriften å opprettholde produksjonen. Økte priser og mangel på koks førte til at befolkningen gikk til innkjøp av nye energieffektive vedovner.

Perioden, som ble kalt jobbetiden, resulterte i stor vekst hos norske bedrifter som grunnet liten import og store eksportmuligheter vokste seg sterke. Det nye Kværner Ovnstøperi gikk derfor med solide overskudd helt fra starten av.

Til Nye Hjem-utstillingen i Ullevål Hageby i 1920 tegnet arkitekt Gudolf Blakstad for Kværner Ovnstøperi rundovnen 193. Kunsthistorikeren Thor Bendz Kielland omtalte ovnen i nyklassisistisk stil som nesten fullkommen.

Samme år avholdt firmaet en konkurranse der Lorentz Harboe Ree og Carl Buch fikk førstepremie, Dagfin Werenskiold andrepremie og Carl Sørensen tredjepremie. Arkitekt Herman Munthe-Kaas var derimot kritisk til de premierte ovnene og stilte spørsmål om dette var det beste som kunne presteres av norske arkitekter og kunstnere i 1920.

Grunnet økonomiske uroligheter på verdensmarkedet i mellomkrigsårene gikk Kværner Ovnstøperi mørke tider i møte. I 1927 var bedriften nær ved å bli slått konkurs, og samme år døde Herman Anker. Året etter ble Johannes Gahr ny direktør for Kværner Ovnstøperi. I løpet av noen få år lyktes han å snu underskudd til overskudd.

Verre gikk det for de andre selskapene i Jøtul. Aadals Brug brant ned til grunnen i 1928 og ble ikke gjenoppbygd, Kråkerøy Støperi & Verksted ble slått konkurs i 1929 og Hamar Jernstøperi ble avviklet i 1930.

Navnet Jøtul var godt innarbeidet som varemerke, og Kværner Ovnstøperi valgte derfor å beholde navnet, både som firmanavn og varemerke. I 1935 skiftet bedriften navn til Jøtul og Kværner Ovnstøperi.

Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas etablerte i 1922 et felles arkitektkontor. De ble nærmest å betrakte som premissleverandører for Jøtuls design i en mannsalder.

I tiden rundt 1940 kom de med en rekke ovner som fikk stor gjennomslagskraft. Spesielt godt traff modell 602. Med sin rene linjeføring var ovnen i grenselandet mellom nyklassisisme og oppmyket funksjonalisme. Sideplatene ble utstyrt med motiver av billedhuggeren Ørnulf Bast.

Som en av Norges mest kjente designprodukter ble 602 tildelt «Klassikerprisen for god design» i 1999. Koksovnene 905 og 902 var to andre av Blakstad og Munthe-Kaas' langlivede modeller. Med sine svakt avskrånede sider og tilbakeholdne formspråk passet de godt inn i både private hjem og det offentlige rom. For å myke opp det funksjonalistiske preget ble de utstyrt med dekorer av Rolf Nesch og Emil Lie.

Rundt midten av 1950-tallet formga de danske arkitektene Bennet Windinge (1905–1986) og Povl Ernst Hoff (1903–1992) peismodellen 150. Den var med sine myke, buede former en typisk representant for stilperioden Scandinavian design. Senere produserte Jøtul flere peiser konstruert over det samme prinsippet med stor peisåpning, og etter hvert peisovn med dør. Det ble også laget en rekke kombinasjonsovner der man kunne fyre med både fast og flytende brensel. Et eksempel var Blakstad og Munthe-Kaas' peisovn 1001 (cirka 1958). Ovnen var et hybridprodukt der vedovnen var plassert på toppen av en parafinovn. På tross av effektiv varmeutvinning ble den ikke noen slager. Bedre gikk det med kombinasjonsovnen 710 (1958) som var en av bedriftens store suksesser inn på 1960-tallet.

I alt produserte Jøtul mer enn 350 000 ovner og komfyrer i perioden 1945–1955.

I løpet av 1950-årene tiltok utbyggingen av elektrisitet. Jøtul begynte derfor i 1961 å produsere elektriske panelovner. Industridesigner Thorbjørn Ryghs VP og VL ble i 1965 tildelt Merket for god design.

I 1970- og 1980-årene merket Jøtul en sterkere internasjonal konkurranse på markedet for ildsteder. Familien Gahr solgte Jøtul til Norcem i 1977, og ovnsproduksjonen fikk en tiltrengt satsing på internasjonal orientering. Året etter kjøpte Norcem også Kråkerøy Jernstøperi ved Fredrikstad, og bygde ut produksjonslinjen her.

Samtidig hadde lokalene i Enebakkveien i Oslo behov for betydelige oppgraderinger. Markedet utviklet seg ikke så positivt som Norcem opprinnelig hadde håpet da de satte i gang to produksjonsanlegg, og etter en flere år lang prosess ble all produksjon i Oslo nedlagt i 1982 og flyttet til Kråkerøy.

For Jøtul betydde dette at man ytterligere kunne effektivisere produksjonen i nye hensiktsmessige lokaler.

For å møte kravene til reduserte utslipp utviklet Jøtul sammen med Forsvarets forskningsinstitutt og SINTEF en ny type rentbrennende ovn. Etter flere års forskningsarbeide lanserte Jøtul i mars 1982 ovnen 201. Tidligere tradisjonelle ovner hadde en varmeutnyttingsgrad helt ned mot 30 prosent, mens den nye 201-ovnen hadde en utnyttelsesgrad av vedens energi opptil 80 prosent. Dette skyldtes Jøtuls nye patenterte sekundærkammer i ovnen der brennbare røykgasser ble ført tilbake til primærkammeret og antent. Dette førte til at forurensende utslipp ble kraftig redusert og energigevinsten ble betraktelig større.