Ivar Ballangrud

Ballangruds far døde tidlig, og moren satt tilbake med fem gutter i alderen 3–11 år, hvorav Ivar var den nest yngste. Familien flyttet etter noen år til Jevnaker, hvor Ivar arbeidet som sagbruksarbeider, senere som lagermann og med andre mer tilfeldige jobber som dukket opp. Tross trange kår fikk han med venners hjelp anledning til å utvikle seg som idrettsmann. I 17–18-årsalderen drev han like mye med skihopping som med skøyter, men etter hvert pekte den siste grenen seg ut, og Randsfjorden ble hans treningsbane i noen år.

Etter en del gode løp tidlig i 1924, ble Ballangrud tatt ut til verdensmesterskapet i Helsingfors, et stevne som skulle bli hans store gjennombrudd. Dette skjedde en uke før han fylte 20 år, men unggutten fra Hadeland ble nummer to på 10 000 meter der han slo olympiamesteren Skutnabb i samløp og fikk fjerdeplass sammenlagt. Ingen var i tvil om at dette var en kommende stjerne. Nå forsøkte han å etablere seg i hovedstaden og fikk jobb hos Hans Erichsen, sportsforretningen der også Oscar Mathisen var medarbeider, men problemene tårnet seg opp. Han hadde flyttet inn på en kald og trekkfull hybel i Torggata, og neste sesong fikk han føling med giktfeberen som skulle skaffe ham mange plager i tiden fremover. Den neste sesongen kunne han ikke gå på skøyter i det hele tatt, og da han måtte ut i militærtjeneste, fant han ut at han ikke hadde noen jobb da han kom tilbake.

Men det kom også lysere tider. I 1926 slo han til både i norgesmesterskapet og skulle siden bli norgesmester i 1929, 1930, 1936 og 1939.

I 1926 var det også verdensmesterskap i Trondheim, og her vant Ballangrud de tre lengste distansene og ble suveren mester. Til tross for et par nye sesonger med motgang i form av sykdom, kunne han så i 1930-årene stå frem som den nye, store skøytekongen.

Han ble verdensmester i 1926, 1932, 1936 og 1938 og tok dessuten fire VM-sølv (1928, 1929, 1930, 1935) og tre VM-bronse (1931, 1933, 1934). I alt tok han 15 distanseseiere på 1500 meter (4), 5000 meter (7) og 10 000 meter (4) i VM.

I 1939, 13 år etter at han vant sitt første NM, tok han sin femte kongepokal i disse oppgjørene. og i 1938 satte han punktum for sin VM-karriere med den fjerde triumfen også i disse oppgjørene. I tillegg til de fire VM-medaljene av gull kunne han vise til fire sølv- og tre bronsemedaljer. I elleve verdensmesterskap hadde han altså vært blant de tre beste.

Fire ganger ble han europamester, i 1929, 1930, 1933 og 1936. Han tok EM-bronse i 1927 og 1938 og 12 distanseseiere i EM.

Likevel vil hans navn for mange først og fremst være knyttet til de olympiske leker. Han innledet denne delen av karrieren med å vinne gull på 5000 meter i St. Moritz i 1928, samtidig som han fikk bronse på 1500 meter.

Han fortsatte med å ta sølv på 10 000 meter under fellesstart-mesterskapene i Lake Placid i 1932.

Han satte kronen på verket i Garmisch-Partenkirchen i 1936 med å vinne tre distanser 500 meter, 5000 meter og 10 000 og ta sølv på den fjerde 1500 meter. Det var klart at Oscar Mathisen hadde fått sin «kongelige» etterfølger.

Ballangrud satte i sin tid fem offisielle verdensrekorder. Dessuten satte han norske rekorder på 1000 meter, 1500 meter, 3000 meter og 5000 meter. Han innledet rekordrushet med 8.24,2 på 5000 meter i Davos i 1929, og forbedret denne tiden samme sted året etter, hvoretter han gikk på 8.17,2 under en landskamp mot USA på Frogner stadion i 1936. Han satte også en mer upåaktet verdensrekord på 3000 meter i Davos i 1935 på 4.49,6, men avsluttet med å sette rekord på 10 000 meter — også i Davos — i 1938 med tiden 17.14,4. Da gikk Charles Mathiesen i mål på samme tid, men ble dømt etter. Dermed var det Ballangrud som fikk æren av å slette Armand Carlsens ti år gamle rekord på 17.17,4.

Etter mange vanskeligheter på jobbfronten fikk Ballangrud anledning til å starte sin egen sportsforretning, først i Drammen, senere flyttet han til Trondheim hvor han ble boende til sin død. Skiftende arbeid og bosted bidrog dermed til at han i årenes løp representerte både Jevnaker IF, Oslo Skøiteklub, Drammens Skøyteklubb og Trondhjems Skøiteklub. 1948 utga han boken Veien opp til gullstolen, hvor han skildrer et liv rikt på idrettslige triumfer.

• En bauta over Ivar Ballangrud er reist på Jevnaker.

• Veien opp til gullstolen (1948).

• 42,7 (500 meter)
• 1.29,3 (1000 meter)
• 2.14,0 (1500 meter)
• 4.49,6 (3000 meter)
• 8.17,2 (5000 meter)
• 17.14,4 (10 000 meter)

• Ivar Ballangrud i Norsk biografisk leksikon
• skøytesport
• verdensmestere i hurtigløp
• europamestere i hurtigløp
• olympiske mestere i hurtigløp
• verdensrekorder i hurtigløp

• Jorsett, Per: Norsk biografisk leksikon 2
• Ballangrud, Ivar (1948): Veien opp til gullstolen
• Bjørnsen, Knut og Jorsett, Per (1971): Skøytesportens stjerner
• Brenden, Steinar Åge (2007): Fire store: skøytekongene Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud, Hjalmar Andersen, Knut Johannesen
• Olsen, Bjørn Gunnar (1977): Ivar Ballangrud – vår største olympier

• Skøytehistorie.no: Ivar Ballangrud – En av de aller største