Italias historie før samling

Historisk tid i Italia kan sies å begynne med den dominerende kulturinnflytelsen som utgikk fra to folk: etruskerne og grekerne.

Etruskernes kjerneområde var Etruria, nord og vest for Tiber; senere (500-tallet fvt.) ekspanderte de nordover mot Posletta og sørover til Campania, før de atter ble trengt tilbake, blant annet etter nederlaget i slaget med grekerne ved Cumae i 474.

Grekerne anla fra rundt 750 fvt. en mengde kolonier på Sicilia og på kysten av Sør-Italia, blant annet Kyme (Cumae), Neapolis, Poseidonia (Paestum), Rhegion, Lokroi, Kroton, Sybaris, Taras (Tarentum), Syrakus, Zankle eller Messana, Gela og Akragas (Agrigentum). Koloniene betydde en viktig kulturimpuls gjennom flere hundre år, direkte og indirekte via etruskerne. Av fremmede folk som siden slo seg ned i Italia, kan nevnes gallerne eller kelterne, som slo seg ned på Posletta etter år 400, der de drev tilbake etruskerne.

• Les mer om etruskere og den greske antikkens historie.

Etter tradisjonen var byen Roma grunnlagt i 753 fvt., og altså jevngammel med de eldste greske kolonier; et lite samfunn av latinske og sabinske bønder. Italias historie fra 300-tallet kan skrives som historien om den romerske ekspansjon og er behandlet i artiklene om Roma og Romerriket. I løpet av et par hundre år fra ca. 400 til ca. 200 hadde Roma fått effektiv kontroll over hele Italia og Sicilia.

Viktig for den romerske administrasjonen og for romaniseringen av Italia – som dog aldri ble fullstendig – var veinettet: i 312 ble hovedveien langs kysten mot sør, Via Appia, påbegynt, senere fulgte Via Latina gjennom det indre av landet og videre forgreninger fra disse veiene (Via Popilia, Traiana, Salaria, Valeria); i 299 ble hovedveien mot nord, Via Flaminia, påbegynt, senere Via Aemilia og andre veier (Via Postumia, Clodia, Cassia, Aurelia, Aemilia Scauri, Julia Augusta).

De overvunne folkene i Italia ble av romerne kalt forbundsfeller. Politisk behersket romerne Italia etter devisen «splitt og hersk», idet de sluttet separate avtaler og gav forbundsfellene og enkeltpersoner vekslende status og borgerrett. Forbundsfellene hadde indre selvstyre, men kunne ikke drive egen utenrikspolitikk. Innbyggerne måtte gjøre krigstjeneste for Roma. Roma kontrollerte også Italia gjennom å anlegge romerske bosetninger, kolonier, og ved å annektere jord under erobringskrigene og den annen puniske krig (218–201 fvt.). Bare gjennom den blodige forbundsfellekrigen i 91–88 fvt. kunne romernes forbundsfeller tilkjempe seg alminnelig borgerrett; etter at også beboerne på Posletta (Gallia cisalpina) var blitt romerske borgere under Caesar, kan Italia ansees som en enhetlig stat med lokalt selvstyre.

Keiser Augustus lot Italia inndele i elleve regioner: Campania og Latium, Apulia og Calabria, Lucania og Bruttium, Samnium, Picenum, Umbria, Etruria, Aemilia, Liguria, Venetia og Histria samt Gallia transpadana. Inndelingen ble modifisert av Diokletian. Med Konstantinopels grunnleggelse i 330 mistet Italia betydning som rikets kjerneland; alemannerne herjet i 270, Alarik i 410; og i 476 ble Romulus Augustulus, den siste keiser i Vest-Romerriket, avsatt av germaneren Odovaker. Goternes herredømme førte til at Italia igjen vant betydning, men landet led under bysantinernes gjenerobringskriger i 535–555, og i 568 ble landet delt i en bysantinsk (østromersk) del i sør og et langobarderrike i nord. Det sistnevnte beholdt navnet Italia.

• Les mer om Romerrikets historie.

Odovakers herredømme i 476–493 var usikkert. Han støttet seg til germanske leietropper og betalte dem med jord; ellers prøvde han trolig å bevare den senromerske samfunnsordningen. Men riket ble mindre. Visigoterne tok Gallia til Alpene, og de romerske kolonistene ved Donau vendte hjem til Italia. På Sicilia lyktes det imidlertid å drive vandalene tilbake.

Ostrogoterne (øst-goterne), under Theoderik, trengte derimot inn i Nord-Italia, og levde der under sine egne lover, slik at Italia ble en slags dobbeltstat. Theoderik grep minst mulig inn i det romerske samfunnet og lot senatet bestå.

Goterne var rikets soldater, og det ble derfor også et skille mellom sivilt romersk samfunn og et militært gotisk. Soldatene fikk jord, og det ser ut til at de som regel har fått en tredel, mens de gamle jordeiere har fått beholde to tredeler. Det lyktes Theoderik å skape fred og orden i landet, men det er tydelig at hans styre var følt som et fremmedstyre påtvunget folket. Dessuten var ostrogoterne arianere, og dette økte motsetningene mellom de katolske romerne og de ostrogotiske erobrerne. Misnøye kom til politisk uttrykk gjennom Theoderiks strid med den katolske kirke. Denne striden hadde nær forbindelse med hans utenrikspolitikk. Theoderik anerkjente, som Odovaker, den østromerske keiser som overherre, men han hadde likevel store egne planer.

Theoderik ville samle en rekke germanske stammer under sitt herredømme, og hadde lenge god fremgang med denne politikken. Dels oppnådde han å knytte forbindelser på diplomatisk vis og gjennom ekteskap mellom egen slekt og de forskjellige høvdingættene, dels bygde hans utenrikspolitikk på den makt hans hær og hærførerevner gav ham.

Theoderik knyttet til seg hele kretsen av germanerfolk rundt Italia fra Nord-Afrika til Donau. Men på to punkter støtte denne utvidelsespolitikken på motstandsmakter som sammen ble for sterke for ham. Den ene var frankerne, og den andre det østromerske keiserrike som så seg truet ved ostrogoternes voksende styrke.

Frankerne førte under Chlodvig den samme hensynsløse utvidelsespolitikken som Theoderik, og det førte til sammenstøt. Keiseren i Bysants utnyttet denne konflikten og støttet frankerne. Det lyktes dessuten i rundt 520 å overvinne motsetningene mellom den katolske kirke i øst og vest, og denne enigheten gav Theoderiks katolske undersåtter i Italia et holdepunkt i Bysants som også fikk politisk betydning. Keiseren slo med hard hånd ned på arianerne, mens Theoderik støttet dem og forlangte at keiseren skulle trekke sine forholdsregler tilbake. Keiseren avslo, og spenningen økte.

Theoderik utryddet hensynsløst alle som ble mistenkt for å motarbeide ham i forståelse med keiseren, og han døde i 526, midt i forberedelser til krig mot vandalene, som det hadde lykkes keiseren å trekke over til sin side. Midtpunktet i ostrogoternes rike var Nord-Italia, og Theoderik selv ble gravlagt i Ravenna, der hans mausoleum står den dag i dag.

Etter Theoderiks død fikk keiseren i Bysants etter hvert sterkere og sterkere tak på Italia. Fra Sicilia vant keiserens hærfører Belisarius herredømme over hele landet, og en siste reisning fra ostrogoternes side ble i 553 slått ned av en annen keiserlig hærfører, Narses.

I de neste 15 årene ble romersk administrasjon og forsvar bygd opp igjen, men i 568 brøt et nytt germansk folk inn over grensene fra nordøst, langobardene. De var kommet fra nord i de første århundrene etter vår tidsregning, kanskje fra Skandinavia. Det gikk raskt for langobardene å få fotfeste i Italia, dels på grunn av dårlig forståelse mellom keiseren i Bysants og hans representant i Italia. Langobardene vant hele Nord-Italia unntatt Ravenna og distriktet omkring denne byen. Det sørligste Italia med Roma og Napoli lyktes det derimot keiserens tropper å forsvare.

Langobardene var, da de brøt inn i Italia, et krigersk og barbarisk folk. I motsetning til ostrogoterne respekterte de ikke den romerske samfunnsorden. Langobardene maktet ikke å etablere en sterk sentralmyndighet den første tiden, og det ble lokale hertuger som overtok makten og styret i landet, særlig hertugdømmene Spoleto og Benevento fikk en selvstendig stilling. Senere ble kongemakten sterkere; kanskje mest på grunn av stadige kamper med de keiserlige områder. Hertugene ble redusert til kongelige embetsmenn, og under kong Liutprand (712–744) ble også Benevento og Spoleto lagt inn under kongens makt.

I keiserens områder gikk det for seg en tilsvarende styrking av den sentrale styringsmakt. Den øverste myndighet ble samlet hos den militære øverstkommanderende, som fikk tittelen eksark og hadde sin residens i Ravenna, som det først i 751 lyktes langobardkongen Aistulf å innta. Det var krigens krav som tvang igjennom denne samling av makten på én hånd.

Én myndighet holdt likevel på sin makt innenfor det keiserlige område: paven i Roma. Pavedømmet var blitt en betydelig verdslig makt allerede under pave Gregor den store (590–604). Paven førte sin egen politikk, og til tross for at hans område egentlig lå i keiserens land, forhandlet han direkte med andre stater, for eksempel langobardenes rike. Det lyktes også å omvende langobardene til den katolske lære og få slutt på arianismen fra midten av 600-tallet. Dette betydde en vesentlig økning av pavens autoritet. Da keiseren i Bysants i 726 utstedte forbud mot all billeddyrking, motsatte paven seg forbudet, og det ble et brudd mellom paven og keiseren. Dette var bakgrunnen for at paven søkte støtte hos den frankiske hushovmesteren Pipin den lille. Som vederlag for å legitimere Pipins overtagelse av den frankiske krone kunne paven nå regne med frankernes støtte mot langobardene og keiseren i Bysants.

I 751 tok langobarderkongen Aistulf Ravenna, og så ut til å kunne legge hele Italia medregnet Roma under sitt velde. Det lyktes pave Stefan 2 å få Pipin til å gå mot Aistulf i 754. Pipin slo seg raskt frem til Pavia og tvang Aistulf til fred og til å avstå storparten av det greske eksarkatet omkring Ravenna til paven. Aistulf respekterte ikke fredsavtalen, og to år senere tvang Pipin ham på nytt til å gå med på de samme vilkår. Denne gang sendte han også paven et høytidelig gavebrev på det område som Aistulf hadde måttet avstå. Sammen med hertugdømmet Roma kom dette område til å utgjøre Kirkestaten, som bestod helt til Italia ble samlet i 1870.

Kampen mellom langobardene på den ene siden og paven og frankerne på den andre var imidlertid ikke slutt med avtalen i 756. Da kong Desiderius tok opp kong Aistulfs pavefiendtlige politikk og truet Roma, hjalp frankerkongen Karl den store paven. Karl omringet Desiderius i Pavia og tvang ham til å gå i kloster, selv tok han tittelen «langobardenes konge» i 774. Siden slo Karl ned opprørske langobardhertuger og satte inn frankere i stedet. I 800 kronet pave Leo 3 ham til romersk keiser. De opprinnelige langobardiske hertugdømmene Benevento og Spoleto holdt seg til 1053 og 1213.

Karolingerne beholdt keiserkronen til 875. Siden gikk keiserverdigheten fra mann til mann under sterk indre strid, inntil kong Otto 1 av Tyskland ble kalt inn i 951 og lot seg krone til langobardenes konge i Pavia. I 962 ble han kronet til tysk-romersk keiser i Roma, en verdighet som siden ble et mål for tyske herskere opp gjennom tidene.

Otto 1 fastsatte nye regler for pavevalget, noe som var høyst påkrevd, da det i første halvdel av 900-tallet var blitt behersket av stridende adelspartier i Roma. Otto fikk samtidig slått fast at paven måtte sverge troskap til keiseren før han overtok sitt embete. Otto fikk i 967 kronet sønnen Otto 2 til keiser og ordnet ekteskap mellom ham og datteren av den bysantinske keiseren. Hans politikk siktet blant annet på å oppnå makt over de søritalienske hertugdømmene som lå under keiseren.

Forbindelsen mellom pavedømmet og de tyske kongene kom til å hindre samlingen av Italia under en nasjonal italiensk myndighet. De tyske keisere betraktet seg som arvtagere av Karl den stores keiserdømme. Italia var på 900- og 1000-tallet så politisk splittet mellom forskjellige verdslige og geistlige jordherrer, at det var lett å legge under seg for en så sterk makt som den tyske. Dessuten var landet svekket av arabernes herjinger på Sicilia og i Sør-Italia. Den økonomiske strukturen i landet var i hovedtrekk naturalhushold med føydal organisasjon, men meget tidlig begynte bynæringene og pengehushold å vinne frem.

I en særstilling stod Venezia, som greide å bevare sin politiske uavhengighet, dels på grunn av sin godt beskyttede beliggenhet ute på øyene og dels ved dyktig diplomati. Venezia begynte fjernhandel før noen annen by i middelalderen og på en tid da det bysantinske rike og araberne behersket all handel for øvrig i middelhavsområdet. Allerede på 800-tallet var storhandel og betydelige formuer konsentrert i Venezia. Handelen gikk i første rekke til Bysants. Byen leverte fisk, salt, korn, tømmer og slaver (fra de indre områder ved Adriaterhavet) og kjøpte til gjengjeld kostbare tøyer, våpen og krydder fra øst. Snart ble hele Nord-Italia trukket inn i denne handelen, og kjøpmenn fra Genova og Pisa tok opp konkurranse med venetianerne, de gikk endog til kamp mot araberne og tvang dem til gunstige handelstraktater. Allerede i 1016 ble den arabiske byen Mahdia i Tunis stormet.

Den italienske fjernhandelen var i gang lenge før korstogene, men disse kom til å få en sterkt stimulerende virkning ved å vekke behovet for luksusvarer fra Østen. De norditalienske byer var så tidlig utviklet at de allerede på 1000-tallet spilte en politisk hovedrolle. I en rekke byer var det sterke spenninger mellom de geistlige herrer, spesielt biskopene, og de rike borgerne. De mindre mektige jordeiende adelsmenn rundt byene gikk ofte sammen med borgerne, mens de store vasallene for en stor del tok sine len fra biskopen og flyttet inn til hans residensby.

I konfliktene med biskopene og de store vasallene kom borgerne og adelsmennene til å stå så nær sammen at de siste fikk borgerrett i byene. De to folkegruppene smeltet sammen og dannet en overklasse forskjellig fra borgeroverklassen i andre land. I kampen støttet ofte biskopene seg til de små håndverkerne og arbeiderne. Biskopene var derfor ikke bare mektige jordherrer, men også i høy grad deltagere i det politiske liv, og hadde fått sine embeter av keiseren på grunn av politiske kvalifikasjoner.

• Les mer om Det tysk-romerske riket.

På begynnelsen av 1000-tallet kom et nytt moment inn i Italias politiske liv. Normanniske pilegrimer som hadde tatt del i kampene mot araberne i Sør-Italia, grunnla et rike som kom til å omfatte Calabria, Apulia og Sicilia. Robert Guiscard fikk i 1080 disse områdene i len av paven da araberne var fordrevet, og i 1130 ble Roger 2 (1127–1154) kronet til konge av Sicilia, som ble betegnelsen for hele riket.

Paven utnyttet det nye normannerriket til støtte for sin politikk. Han hadde sterk bruk for støtte under de voldsomme konfliktene med de tyske keiserne som utviklet seg i annen halvdel av 1000-tallet (investiturstriden). Konflikten gjaldt pavens eller keiserens overherredømme rent generelt, og spesielt spørsmålet om biskoputnevnelsene.

Biskopene hadde fått en sterk politisk stilling, og derfor var det viktig for keiseren å ha herredømme over utnevnelsene. Konflikten nådde sitt høydepunkt under Henrik 4 og pave Gregor 7 (1073–1085). Den endte med et kompromiss i 1122. Tilsynelatende var kompromisset til fordel for kirkens makt, da det var domkapitlene som skulle velge biskopene, men faktisk greide ikke biskopene i lengden å hevde seg overfor byenes borgerskap uten keiserens støtte.

I en rekke byer i Nord-Italia ble det organisert et selvstyre der de ledende klasser var representert: capitani, rike kjøpmenn og håndverkere og adelsmenn. Selv Roma ble en tid republikk med den religiøse agitator Arnold av Brescia som den drivende kraft i 1142–1155. Nord-Italia og Sør-Italia utviklet seg i svært forskjellige retninger. Sør-Italia var organisert og administrert etter strengt føydale prinsipper under normanniske fyrster, mens Nord-Italia ble preget av selvstendige bykommuner og voksende handel.

Det viste seg at de norditalienske byene representerte stor makt, da den tyske keiser Fredrik Barbarossa (1152–1190) forsøkte å tvinge igjennom gamle, keiserlige rettigheter mot byenes vilje. Milano gikk i spissen for motstanden. I 1167 ble Det lombardiske byforbund dannet. Det omfattet etter hvert 16 byrepublikker i Nord-Italia og vant en stor seier over Fredrik Barbarossa ved Legnano i 1176.

Fredrik Barbarossa gav ikke opp sin italienske ekspansjonspolitikk, og det så ut til at han hadde utsikt til å sikre sin slekt, hohenstauferne, herredømmet over hele Italia da han i 1186 fikk sin sønn Henrik 6 gift med arvingen til det normanniske riket i Sør-Italia, Constantia, datter av Roger 2. Med Tyskland og hele Italia på den tyske keisers hånd ville det være umulig for paven å hevde seg. Henrik fikk motbør i kongeriket Sicilia, men ble til slutt kronet til konge i 1194. Henrik hadde ærgjerrige planer og tenkte på å erobre det bysantinske riket, men døde allerede i 1197.

Pave Innocens 3 skaffet seg herredømmet over den delen av Kirkestaten som var gått tapt under hans forgjenger, og utnyttet den uenigheten som oppstod ved valget av ny keiser etter Henrik 6. På kort tid ble paven den mektigste herren på størstedelen av den italienske halvøy. Til og med dronning Constantia måtte ty til Innocens 3 for å sikre sønnens keiservalg. Innocens ble verge for barnet og anerkjent som lensherre til Sicilia. Innocens lanserte likevel ikke Fredriks rett før det passet i hans politiske spill. Hohenstauferpartiet hadde forbigått Fredrik ved keiservalget og tatt Filip av Schwaben i stedet. Dette partiet ble også kalt ghibellinene. Motpartiet, guelferne (welferne), hadde valgt Otto av Braunschweig. Filip hadde overtaket, og paven støttet derfor Otto for å holde maktbalansen, men måtte slå over da Filip likevel ble overmektig.

Filip ble myrdet, og paven søkte i første omgang allianse med Otto, men spilte så Fredrik ut mot ham. Oppgjøret fikk store dimensjoner, og begge sider søkte allierte. Hohenstauferne og paven allierte seg med Filip 2 August av Frankrike, og Otto 4 med Johan uten land i England. I slaget ved Bouvines i Frankrike i 1215 seiret Filip 2 August. Det betød seier også for Fredrik 2, men først og fremst for pave Innocens 3.

Det store kirkemøtet i 1215 i Lateranet (pavens slott) var et bevis for den internasjonale maktstilling paven hadde i denne perioden. Et annet synlig uttrykk for pavens makt var korstogene til Palestina som det lyktes pavene å få i stand i tiden 1100–1300. Allikevel var det fortsatt voldsomme konflikter mellom den tyske keiser og pavedømmet da Fredrik 2 kom til makten. Han organiserte et sterkt autoritært statsstyre i Sicilia og ønsket å utvide sin makt og sin styremåte også til andre deler av Italia.

Fredrik 2 kom i strid med de lombardiske byer, som fikk støtte av paven. Han seiret over byene ved Cortenuova i 1237, men paven lyste ham i bann og holdt motstanden oppe. Paven, Innocens 4 (1243–1254), flyktet til Lyon, men kampen raste videre i Italia mellom keiseren og hans ghibelliner og welferne som holdt med paven. I 1250 døde Fredrik 2, og med ham opphørte i virkeligheten tyskernes makt i Italia, men partistridene opphørte ikke.

Den økonomiske utviklingen i Italia førte raskt bort fra naturalhusholdet over mot en økonomisk struktur der bynæringene og pengehusholdet dominerte. Dette gjaldt først og fremst for Nord-Italia og skulle komme til å øke forskjellen mellom den nordlige og den sørlige del av landet. Denne utviklingen gikk langt raskere i Italia enn i andre europeiske land, og allerede i perioden 1250–1500 ble det skapt et kapitalistisk organisert økonomisk liv. Årsakene var mange, blant annet den handelstradisjon som Venezia hadde greid å opprettholde i middelalderen, den gunstige stilling landet hadde mellom Østen og Vest- og Nord-Europa, og endelig tilgangen på penger i form av avgifter til pavestolen.

I forbindelse med fjernhandelen utviklet enkelte byer en stor industri. Når det gjaldt vareformidlingen mellom Østen og Vest- og Nord-Europa, kom Venezia og Genova etter hvert til å vinne en slags monopolstilling. Seg imellom førte de imidlertid en seig og hard kamp. Pisa var lenge en konkurrent for Genova, men etter sjøslaget ved Meloria i 1284 var Genovas herredømme sikret. Varene til Nord-Europa gikk lenge via Tyskland og særlig via Frankrike (Champagne-messene), men da det oppstod vanskeligheter i Frankrike på grunn av krig og høye tollsatser, måtte italienerne våge å sende kostbare varer sjøveien gjennom Gibraltar fra 1314. Det gikk godt, og siden gikk strømmen til Nord-Europa denne veien.

Industriell stordrift kom aller først til syne i klesindustrien, der Firenze tok ledelsen og eksporterte fine tøyer til hele Europa foruten til Orienten. Det var behov for stor kapital til å drive denne industrien, for det gikk lang tid fra råvarene i form av ull og uferdige tøyer ble kjøpt, mest i England og Flandern, til betalingen kom inn for de ferdige varene som ble solgt på fjerne markeder. Kapitalen gav grunnlag for bankiervirksomhet, som også fikk sitt hovedsete i Firenze. En lønnsom oppgave var å formidle innbetalingene til pavestolen fra de forskjellige land, og meget stor fortjeneste ble også trukket inn på utlånsvirksomhet. En stor del av Europas fyrster var kunder.

Økonomisk hadde perioden 1250–1500 vært en storhetstid for Italia, først og fremst fordi det var italienerne som skaffet varer fra Østen til Vest- og Nord-Europa. Men de store oppdagelsene fra rundt 1500 åpnet nye handelsveier, og snart kom varestrømmen til å gå utenom Italia. Denne økonomiske tilbakegangen satte Italia i en meget farlig stilling utenrikspolitisk.

De store handelsbyene, som Venezia og Genova, hadde ført en offensiv politikk for å sikre sine handelsinteresser, og vunnet store landområder på bekostning av det bysantinske rike. Nå ble de tvunget over på defensiven av den ekspanderende tyrkiske stormakten, som hadde overtatt Bysants' rolle i det østlige middelhavsområdet, og de mistet etter hvert sine store territorier. Omtrent samtidig begynte Frankrike og det nye spanske riket under unionsmonarkene Isabella av Castilla og Ferdinand av Aragon å interessere seg for Italia.

Motsetningene mellom franske og spanske dynastier i Napoli og Sicilia førte til at Karl 8 av Frankrike rykket inn i Italia i 1494. Han overvant raskt all motstand. I Firenze bøyde Lorenzo il magnificos sønn Pietro seg for ham, med den følge at befolkningen fordrev mediceerne fra byen. Slik fikk botspredikanten Savonarola sjansen til å ta makten, og beholdt den til 1498, da han ble brent. Karl 8 marsjerte gjennom hele landet og tok Napoli, men hans styre vakte snart slik misnøye at Venezia, paven, keiser Maximilian og Ferdinand av Spania gikk i forbund mot ham; det var bare så vidt Karl greide å slå seg igjennom til Frankrike. Den spanske linjen oppnådde herredømmet både over Sicilia og Napoli. Men Frankrike førte også sin italienske politikk energisk videre.

Den franske revolusjonen førte ikke til politisk uro i Italia, men landet ble trukket inn i revolusjonskrigene og senere Napoleonskrigene. Fyrstene tok parti mot Frankrike, og Viktor Amadeus 3 av Sardinia tapte Savoia (Savoie) og Nizza (Nice) etter kamper med franskmennene allerede i 1792. Frankrike fikk også herredømmet over Genova-kysten i 1794 etter angrep fra Sardinia og Østerrike, som også gikk til angrep igjen 1796. General Napoleon Bonaparte overtok kommandoen på fransk side og vant en rekke seirer. Sardinia sluttet fred og avstod Nizza og Savoia, og Napoleon rykket videre mot østerrikerne og slo dem i flere avgjørende slag i 1796–1797 (Arcole og Rivoli), og tvang Østerrike til våpenstillstandsavtale i Leoben.

Napoleon viste liten respekt for grenser og gammelt styresett i Italia. Fra paven tiltvang han seg, ved freden i Tolentino i 1797, Bologna, Ferrara og Romagna. Han besatte Venezia og gav det ved freden i Campo Formio samme år til Østerrike. Han opprettet en demokratisk republikk i Genova, Den liguriske republikk, og av Lombardia, Modena og Romagna etablerte han Den cisalpinske republikk (1797).

I 1798 ble Roma besatt av franske tropper. Det ble dannet en ny koalisjon mot Frankrike, og høsten samme år gikk Napoli til krig. Franskmennene fikk snart overtaket, og kongehuset måtte flykte fra Napoli, som ble til Den partenopeiske republikk. Franskmennene ble siden slått av de østerriksk-russiske styrkene under general Suvorov. Republikkene i Napoli, Roma og Milano gikk i oppløsning. Da snudde Napoleon igjen utviklingen ved overraskende å gå over Alpene og slå østerrikerne ved Marengo 14. juni 1800. Ved freden i Lunéville i 1801 ble Toscana gjort til et kongerike under navnet Etruria, og for øvrig ble i store trekk ordningen fra Campo Formio gjenopprettet. I 1805 lot Napoleon seg krone til konge av Italia i Milano, og han utnevnte Eugène Beauharnais til visekonge.

I krigen mot den tredje koalisjon hevdet Napoleon sitt herredømme i Italia og fikk etter seieren ved Austerlitz, Venezia tilbake fra Østerrike ved freden i Pressburg i 1805. Samtidig gjorde Napoleon sin bror, Joseph Bonaparte, til konge av Napoli, og han styrte til 1808, da Joachim Murat tok over. I 1809 tok Napoleon Kirkestaten og førte paven til Frankrike, et trekk som vakte harme i Italia.

Da Napoleon var slått, bestemte Wienkongressen i 1815 at de gamle fyrsteslektene skulle få sine rettigheter i Italia tilbake, men det ble likevel gjort enkelte endringer: Sardinia fikk sine gamle områder og dessuten Genova; Østerrike fikk Lombardia og Venezia; Parma, Piacenza og Guastalla ble gjort til et hertugdømme og gitt til keiserinne Marie Louise, Napoleons kone, men ved hennes død tilfalt disse landområdene bourbonene. Paven fikk nesten hele Kirkestaten tilbake, og Ferdinand 4 ble konge av Sicilia og Napoli.

Frihetstendensene i Napoleonstiden ble nå kuet og Østerrikes velde i Italia gjenopprettet. Den frie forfatningen på Sicilia som Ferdinand 1 hadde måttet godta i 1812, ble nå avløst av enevelde, med støtte i kirke- og politimakt. Paven gjenopprettet Jesuittordenen og inkvisisjonen, og også i andre deler av landet gjorde reaksjonen seg gjeldende. Som et mottrekk mot undertrykkingen dannet frihetsvennene hemmelige forbund, særlig i Napoli. Julirevolusjonen i Frankrike påvirket også Italia. Selv om opprørene i Modena og Kirkestaten ble knust av østerrikerne i 1831, fortsatte frigjøringsarbeidet illegalt. Giuseppe Mazzini ble en inspirerende leder for bevegelsen.

Februarrevolusjonen i 1848 fikk ringvirkninger i Italia. Alt før den brøt ut – i januar – ble det opprør i Palermo og Napoli, med innføring av en liberal forfatning som resultat. Lederne på Sicilia fant ikke dette tilstrekkelig, og avsatte huset Bourbon.

Frigjøringsbevegelsen bredte seg på nytt over Italia, både Sardinia, Kirkestaten og Toscana fikk frie forfatninger. Ved meldingen om revolusjonen i Wien ble det opprør i Milano, og de østerrikske troppene måtte trekke seg ut. Venezia fulgte eksempelet og dannet en republikk med Daniele Manin i spissen. For å hindre østerrikske represalier rykket Karl Albert, kongen av Sardinia, frem med den sardinske hær, men ble slått ved Custoza. Nederlaget stimulerte reaksjonen.

I 1848 angrep Ferdinand 2 Sicilia og bombarderte Messina; også paven ble drevet over i reaksjonær retning. Etter mordet på ministeren Rossi ble det revolusjon i Roma; en demokratisk republikk ble proklamert, og pave Pius 9 flyktet til Gaeta. I Toscana forlot storhertugen landet. 23. mars 1849 led Sardinia et nytt nederlag ved Novara. Karl Albert abdiserte til fordel for sønnen Victor Emanuel 2, som sluttet fred i Milano. Etter harde kamper måtte Roma og Venezia overgi seg i april og mai 1849. Paven kom tilbake, og hans makt ble garantert ved franske troppestyrker.

Lederne av frigjøringsbevegelsen håpet nå på støtte fra kongeriket Sardinia, der førsteministeren Camillo di Cavour gjennomførte en rekke økonomiske reformer, samtidig som kirkens makt ble svekket og de religiøse ordener opphevet. Cavours mål var Italias enhet under ledelse av det sardinske kongehus. Som realpolitiker hevdet han at utenlandsk, særlig fransk hjelp var nødvendig. Ved å delta i Krimkrigen oppnådde han at Sardinia ble representert ved kongressen i Paris i 1856, der han angrep Østerrikes undertrykkingspolitikk i Italia. Forholdet til Østerrike ble stadig skjerpet, samtidig som forbindelsen med Napoleon 3 ble fastere. Sommeren 1858 møttes han og Cavour i Plombières, der keiseren lovte hjelp til frigjøring av Lombardia mot at Savoia og Nizza ble innlemmet i Frankrike.

• Italias historie etter samling
• Romerrikets historie
• Kongeriket Sardinia
• Kongeriket Napoli
• Italia