Israels samtidshistorie

Den andre intifadaen, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, var i større grad enn den første styrt av den palestinske ledelsen. Opprøret utviklet seg til en krigstilstand mellom Israel og den palestinske selvstyremyndigheten. Opprøret brøt ut i protest mot at Ariel Sharon, på den tiden Israels mest markante opposisjonspolitiker for partiet Likud, besøkte den hellige høyden i Jerusalems gamleby som et ledd i sin valgkamp. Sharons valgkampstunt fulgte i kjølvannet av nok en feilslått runde med fredsforhandlinger. I juli 2000 hadde Bill Clintons forhandlingsforsøk på Camp David i USA kollapset. Mange oppfattet dette som den endelige bekreftelsen på at fred mellom Israel og palestinerne var umulig. For mange palestinere ble det også tolket som det endelige beviset på at en selvstendig palestinsk stat aldri ville oppstå som resultat av diplomatiske forhandlinger.

Den palestinske kampen mot Israels okkupasjon av Gazastripen og Vestbredden hadde også ført til økt oppslutning om radikale islamistiske grupper, fremfor alt Hamas. Denne radikaliseringen resulterte i økt terror mot Israel, blant annet i form av flere aksjoner fra palestinske selvmordsbombere. Selvmordsbomber hadde blitt brukt som våpen også i årene umiddelbart etter Oslo-avtalen, men under den andre intifadaen økte de dramatisk i omfang. Israel svarte med represalier ved å avstenge Gaza og med å gjenokkupere store deler av Vestbredden høsten 2001. Dette ble internasjonalt fordømt, og også sterkt kritisert av USA, med den følge at israelske styrker ble trukket ut igjen.

De israelske aksjonene ble som oftest utløst som følge av militante palestineres angrep mot israelske og jødiske mål. Israels holdning var at de palestinske selvstyremyndighetene måtte holdes ansvarlig for voldsaksjonene, uansett hvilken palestinsk gruppering som stod bak, og at den palestinske presidenten Yasir Arafat personlig måtte anses som ansvarlig for å holde kontroll i de palestinske områdene.

Konflikten ble betydelig trappet opp i 2002. I den andre intifadaen var det nemlig ikke bare palestinerne på Vestbredden og på Gazastripen som gjorde opprør, det var også arabiske israelere, en marginalisert minoritetsgruppe i det jødisk-israelske majoritetssamfunnet. Etter en rekke selvmordsaksjoner inne i Israel iverksatte Israel 29. mars sin største militære offensiv siden invasjonen av Libanon i 1982. Israelske styrker rykket inn i Gaza og på Vestbredden, hvor blant annet Arafats hovedkvarter i Ramallah og flyktningleiren Jenin ble beleiret og ødelagt. Med unntak av Hebron og Jeriko ble alle større byer på Vestbredden okkupert, også fødselskirken i Betlehem ble beleiret. Hensikten med aksjonen var å ødelegge infrastrukturen til de militante palestinske gruppene.

Den israelske invasjonen av de palestinske områdene ble internasjonalt fordømt. Statsminister Ariel Sharons harde linje, inklusiv den militære gjenokkupasjonen av Vestbredden, hadde imidlertid utstrakt støtte i den israelske befolkningen. Aksjonen bidro imidlertid til økt polarisering innad i det israelske arbeiderpartiet Mapai, og skapte uvanlig motstand innad i det israelske forsvaret (IDF). Flere reservister i IDF protesterte mot å tjenestegjøre i Gaza og på Vestbredden fordi tjenesten etter deres mening ikke hadde noe med forsvar av Israels sikkerhet å gjøre, men gikk ut på å dominere og ydmyke palestinerne.

Over 140 selvmordsaksjoner ble utført av ulike palestinske grupper. I perioden fra september 2000 til januar 2005, mistet hundrevis av israelere og tusenvis av palestinere livet, i tillegg til flere tusen skadde.

Som én av flere reaksjoner på den økende volden begynte Israel i juni 2002 å sette opp en separasjonsbarriere rundt palestinske byer på Vestbredden og rundt Jerusalem. Den uttalte hovedhensikten var å gjøre det vanskeligere for terrorister å ta seg inn i Israel. Den 680 kilometer lange barrieren veksler mellom å være høy betongmur, mindre gjerder og andre fysiske sperringer. Målet var at den i ferdig tilstand skal gi Israel full kontroll over grensen. Separasjonsbarrieren er svært kontroversiell. Store deler av den er opprettet på okkupert palestinsk territorium. I juli 2004 kom Den internasjonale straffedomstolen (ICJ) med en uttalelse som gjorde det klart at barrieren må regnes å være i strid med internasjonal lov. Den tar av landet som skal tilfalle den selvstendige palestinske staten, den endrer den demografiske situasjonen på Vestbredden, og den skaper store hindringer for palestinsk selvråderett. Separasjonsbarrieren har gjentatte ganger blitt fordømt av FN.

En annen betydelig episode i Israels historie var avgjørelsen om å evakuere samtlige jødiske bosetninger på Gazastripen høsten 2005. Daværende statsminister Ariel Sharon var arkitekten bak tilbaketrekkingen. Han la fram sin kontroversielle plan i 2004, der han tok til orde for å avvikle alle de 21 jødiske bosetningene på Gazastripen (samt fire på Vestbredden) i løpet av 2005. Samtidig ble det gitt grønt lys for ytterligere israelsk nybygging på palestinsk land på Vestbredden. Selv om Israel evakuerte alle de jødiske bosetningene på Gazastripen i august 2005, har de helt siden dette beholdt kontrollen over området gjennom omfattende grensekontroll; både til lands og til vanns. Israel kontrollerer også luftrommet over Gazastripen.

Kontrollen over Gazastripen ble ytterligere skjerpet etter at Hamas kom seirende ut av det palestinske valget i 2006. For Israel var Hamas ingenting annet enn en terrororganisasjon, og Israel nektet å godta at de nå skulle sitte i en palestinsk regjering og ha politisk makt. Israel startet derfor det som har blitt en årelang blokade av Gazastripen, med streng kontroll over hvem som kan reise inn og ut av området, og over hvilke varer som kan importeres og eksporteres. Den israelske blokaden av Gazastripen er en sterkt medvirkende årsak til fattigdommen og underutviklingen av dette området, som ifølge en FN-rapport fra 2012 var i ferd med å bli et ubeboelig sted.

Situasjonen på Gazastripen har i tillegg til blokaden blitt forverret av flere runder med krig mellom Israel og Hamas. Raketter skutt ut fra Gazastripen mot Israel har blitt besvart med bombeangrep av IDF, og i 2008–2009 eskalerte angrepene til en fullskala krig, i en militæroperasjon kjent som Operasjon Cast Lead («støpt bly»). Etter drøye tre uker med krig, inkludert en full invasjon av de israelske styrkene, store tap av menneskeliv og massive ødeleggelser av hus og infrastruktur, ble krigen avsluttet etter at både Israel og Hamas kunngjorde individuelle våpenhviler.

Med enkelte unntak holdt denne skjøre våpenhvilen til 2012, da Operasjon Pillar of Cloud ble igangsatt av det israelske forsvaret. Denne operasjonen var mindre i omfang enn invasjonen i 2008–2009 og bleknet også i sammenligning med den som kom etter, Operasjon Protective Edge, sommeren 2014.

Gaza-krigen i 2014 var den blodigste og mest ødeleggende av de tre invasjonene. Hundrevis av palestinere og 71 israelere ble drept før partene igjen kom fram til en ny våpenhvile. Krigen varte i 50 dager, og ødeleggelsene var enorme. Etter 2014-krigen var det flere runder med rakettangrep fra Gazastripen og israelske bomber som respons på dette. Fra desember 2018 var det også store palestinske demonstrasjoner på Gazastripen, hvor protestmarsjene beveget seg opp mot den israelske grensen.

Mellom 5. og 7. august 2022 satte Israel i gang Operation Breaking Dawn, i hovedsak rettet mot Palestinsk islamsk jihad. Om lag 50 mennesker mistet livet, de aller fleste av dem palestinere.

7. oktober 2023 gjennomførte Hamas sitt mest omfattende angrep mot Israel hittil. Angrepet var koordinert med både raketter mot israelske byer og aksjoner dypt inne på israelsk territorium. Israel svarte med sitt tyngste angrep på Gaza noensinne med utstrakt bombing fra luften, rakettangrep og etter hvert invasjon med soldater.

I nord, på grensen mot Libanon, har ikke det israelske trusselbildet endret seg mye siden Ehud Barak besluttet å trekke israelske tropper ut i 2000. Spenningen mellom Israel og Hizbollah vedvarte etter Israels uttrekning, og tiltok i 2005–2006. Da Hizbollah drepte tre og kidnappet to israelske soldater i Israel 12. juli 2006, besluttet regjeringen å gå til krig i et forsøk på å eliminere den libanesiske militsen. Etter en serie luftangrep rykket bakkestyrker inn i Sør-Libanon 19. juli; Hizbollah svarte med å beskyte byer i Nord-Israel og ned til Haifa, dernest angripe de israelske styrkene i Libanon. Etter 34 dager med kamper var 43 sivile israelere og over 1000 sivile libanesere drept. Mer enn 500 000 innbyggere nord i Israel var tvunget til å forlate sine hjem, og det samme var 900 000 i Sør-Libanon.

FNs sikkerhetsråd vedtok 11. august 2006, med tilslutning fra Libanon og Israel, resolusjon 1701 om øyeblikkelig våpenhvile og forsterking av FN-styrken UNIFIL, med påfølgende uttrekning i september samme år.

• Les mer om Libanons historie

Selv om Hizbollah ble påført massive tap, kunne ikke israelske myndigheter innkassere 2006-krigen som en suksess på hjemmebane. Snarere tvert imot. Invasjonen av Libanon møtte omfattende motstand også i Israel, og både den politiske og militære ledelsen ble kritisert for mangelfulle forberedelser. Nok en gang ble det nedsatt en kommisjon for å granske krigens forløp og det israelske lederskapets håndtering av konflikten. Winograd-kommisjonen leverte i januar 2008 en sviende dom over hærens handlinger, beslutningsstruktur, strategi og endelig resultat av operasjonen.

Israels grense til Libanon har siden Israels tilbaketrekking vært et roligere sted. I september 2019 var det for første gang på flere år igjen trefninger mellom Israel og Hizbollah.

Les om konflikten mellom Israel og Iran

I det neste valget, i 2009, var Kadima ikke lenger ledet av Olmert, men av Tzipi Livni. Under hennes ledelse greide partiet å opprettholde posisjonen fra valget i 2006. Men 2009 var mest av alt det valgåret da Likud gjorde sitt comeback; partiet mer enn doblet sin oppslutning. 2009 ble ikke bare et viktig comeback-år for partiet Likud, men også for dets leder, Benjamin Netanyahu.

Netanyahus andre regjering trådte i kraft i slutten av mars 2009. I tillegg til Likud bestod den av Yisrael Beiteinu, Shas, Mapai og det nystiftede jødiske hjem-partiet (Habayit Hayehudi). Jødiske hjem var et ortodokst nasjonalreligiøst parti etablert høsten 2008 og skulle noen år senere bli Likuds argeste utfordrer i kampen om de nasjonalreligiøse velgerne og bosetterbevegelsen.

I mai 2012 kunngjorde Netanyahu etableringen av nok en nasjonal samlingsregjering, der også Kadima ble inkludert. Med sine 94 seter (av 120) var dette den bredeste koalisjonsregjeringen i landets historie. Kadimas dager i regjeringen ble imidlertid begrenset. Allerede i juli 2012 brøt partiet ut av Netanyahu-regjeringen, blant annet på grunn av uenighet omkring verneplikten til ultraortodokse jøder.

Ved valget i 2013 stilte Tzipi Livni som representant for en ny liste – Hatnuah. Hatnuah kom inn i Knesset, men kun med seks representanter. Igjen var det Likud som kom best ut, denne gangen som del av en fellesliste med det russiske immigrantpartiet Yisrael Beiteinu. Til sammen vant de 31 av setene i Knesset, og fikk dermed nok oppslutning til at Benjamin Netanyahu kunne danne nok en koalisjonsregjering – hans tredje så langt. Likud mistet imidlertid mange stemmer i 2013-valget til det nye sentrumspartiet Yesh Atid («det er en framtid»), ledet av den tidligere TV-profilen Yair Lapid. Det ble imidlertid et turbulent og kortvarig regjeringsprosjekt. Etter et høylytt brudd med Netanyahu og Likud, blant annet over spørsmålet om den jødiske nasjonalstatsloven og over krigen på Gazastripen sommeren 2014, ble Israels 33. regjering oppløst i desember 2014.

Etter en marginal valgseier ble Netanyahu igjen statsminister etter valget i 2015. Det ble den fjerde israelske koalisjonsregjeringen ledet av ham. Israels 34. regjering holdt sammen til desember 2018. Igjen var det spørsmålet om avtjening av verneplikt for de ultraortodokse jødene som utløste regjeringskrisen.

Nyvalg ble utlyst, og på valgdagen 9. april 2019 var det totalt 40 partier som stilte til valg. Av disse var det elleve som kom seg over sperregrensen på 3,25 prosent, og av disse var igjen Likud ledende. Netanyahu og Likud vant 35 av de totalt 120 setene i Knesset i april 2019. Like mange seter ble vunnet av en ny partiliste – Kahol Lavan, («blå og hvitt-partiet»). For første gang på flere år fikk Likud reell konkurranse om å være det største partiet. Kahol Lavan (en liste bestående av to ulike partier), ble ledet av tidligere forsvarsjef for IDF, Benny Gantz, i nært samarbeid med Yesh Atids leder Yair Lapid. Selv om Likud og Kahol Lavan vant like mange seter i Knesset, hadde Benjamin Netanyahu totalt sett flere støttespillere i de andre partiene. Derfor ba president Reuven Rivlin Netanyahu om å etablere Israels 35. regjering.

Dette viste seg lettere sagt enn gjort. Med alvorlige korrupsjonsanklager hengende over seg, og med den nye utfordreren Benny Gantz i opposisjon, var det en presset Netanyahu som gikk inn i koalisjonsforhandlinger. Etter langvarige forhandlinger måtte Netanyahu til slutt gi opp forsøket på å få på plass en ny regjering. I slutten av mai 2019 stemte Knessets medlemmer for å oppløse nasjonalforsamlingen, og nok et nyvalg ble utlyst.

Ny valgdag ble satt til 17. september 2019 – og dermed var det første gang i Israels historie at to valg ble avholdt i ett og samme år. Men heller ikke denne valgrunden ble konkludert med en ny regjering, og et tredje nyvalg ble derfor skrevet ut til mars 2020 – det tredje valget i landet i løpet av elleve måneder.

Etter over 500 dager uten en valgt regjering ble Israels 35. regjering kunngjort 17. mai 2020. Resultatet i det tredje valget var ikke ulikt de to foregående, og ingen klar vinner kunne utropes. Men landets situasjon forøvrig var helt endret, og dette fikk store konsekvenser for regjeringssammensetningen. Korona-pandemien traff også Israel med stor styrke, og for å sikre stabilitet, gikk Benjamin Netanyahu og Benny Gantz sammen om å danne en nasjonal samlingsregjering med en roterende statsministerordning. Men heller ikke denne regjeringen var styringsdyktig, og dermed ble det avholdt nyvalg 23. mars 2021; det fjerde på under to år.

Heller ikke denne gangen ga valget et klart styringsdyktig resultat, men et bredt ønske om å fjerne Netanyahu samlet partier fra både høyre- og venstresiden i en uventet koalisjon i juni 2021. Naftali Bennett fra det svært høyrekonservative partiet Yamina tok over som statsminister 13. juni 2021. Yair Lapid fra sentrum-høyre-partiet Yesh Atid ble statsminister sommeren 2022, men satt kun frem til desember samme år, da han tapte nyvalget han skrev ut.