Ishtar-porten, dobbelport i den nordre delen av bymuren rundt det gamle Babylons tempelområde og gamleby. Porten ble ombygget og fikk sin endelige form under Nebukadnesar 2 (605–562 fvt.), som en del av hans plan om å gjøre Babylon til datidens rikeste og mest imponerende by. Deler av Ishtar-porten ble rekonstruert og gjenoppbygget av tyske arkeologer tidlig på 1900-tallet og befinner seg i dag i Pergamonmuseet i Berlin.
Den indre bykjernen, på begge sider av elven Eufrat, var utstyrt med en forsterket indre bymur, avbrutt av mektige porter oppkalt etter byens hovedguder. Byens viktigste tempelområde lå i byens eldste del, på elvens østre bredd. Ishtar-porten reiste seg over den praktfulle prosesjonsgaten som førte inn til palasset, zigguraten (Etemenanki) og Marduks tempel, Esagila.
Ishtar-porten besto av to deler med ulik størrelse. Den ytterste og minste porten var 28 meter bred og 11 meter dyp. Den innerste porten hadde samme bredde, men var 30 meter dyp og raget høyt over bymurene. Begge portene kunne lukkes med tunge dører av sedertre. Portenes vegger dekket av glassert teglstein og var smykket med dyrefriser, okser og drageliknende dyr på blå bakgrunn.
Prosesjonsgaten som førte gjennom dobbeltporten var utsmykket med border av lange rekker med løver, som var gudinnen Inanna/Ishtars spesielle symbol. Opprinnelig skal det ha vært seksti løver på hver side. Hver løve var satt sammen av mer enn 40 glasserte teglstein. I forbindelse med den babylonske nyttårfesten, akitu-festen, ble byens gudestatuer ført i prosesjon fra Marduks tempel til festhuset utenfor murene, og tilbake. Store folkemengder fulgte festlighetene.
De første forsøksvise utgravningene i området ble påbegynt allerede tidlig på 1800-tallet, men ble avsluttet fordi de enorme mengdene med sammenraste bygningsrester lå under flere titalls meter tykke lag med sand. Babylonerne brukte murstein laget av soltørket leire som byggemateriale. Bare noen ganske få og spesielle murstein ble brent, og dermed godt holdbare for ettertiden. Disse hadde oftest kongelige navn og ble plassert på synlige steder slik at folket kunne se hvem som hadde æren for byggverket. Det er slik vi vet at porten ble ferdig under Nebukadnesar 2. Ny forskning mener det må ha vært mot slutten av hans regjeringstid.
Utgravningene ble gjenopptatt i 1897, med finansiering fra Det tyske kongelige museum i Berlin og Det tyske orientselskap. Allerede i 1899 klarte arkeologen Robert Koldewey å stadfeste hvor prosesjonsgaten og Ishtar-porten hadde ligget. Store mengder av glassert teglstein ble registrert, renset, nummerert og sendt med båt hele veien til Berlin.
Etter et mangeårig møysommelig restaureringsarbeide, ble den minste av dobbeltportene med sine to tårn og tretti meter av prosesjonsgaten (med mindre avstand mellom sidene enn opprinnelig) gjenreist i Pergamonmuseet og gjort tilgjengelig for publikum i 1930.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.