Ingvar Ambjørnsen

Ambjørnsen vokste opp i et hjem med store litterære interesser. Han uttrykte tidlig et ønske om å bli forfatter, droppet gymnaset etter ett år, tok ett-årig hagebruksskole og hadde forskjellige jobber i industri og psykiatriske institusjoner. I 1984 emigrerte han til Tyskland, der han bodde i Hamburg sammen med Gabriele Haefs, som er en av de fremste oversetterne av norsk litteratur. I 2025 flyttet han hjem til Norge.

Ambjørnsen har bakgrunn i 1970-tallets alternativbevegelser og motkulturelle miljøer. Deler av forfatterskapet er preget av interessen for og sympatien med ulike outsider-skikkelser og -miljøer.

Som forfatter har Ambjørnsen 1970-årenes litterære undergrunnsbevegelse som sitt utgangspunkt, og han var særlig produktiv i 1980- og 90-årene. Svart humor og treffende person- og miljøskildringer kjennetegner den realistiske prosaen og han har skrevet innenfor en rekke ulike sjangere, inkludert krim- og spenningsromaner.

Han debuterte med Pepsikyss – en samling dikt og strek i 1976. Samlingen gikk han selv rundt på gata i Bergen og solgte for tre kroner stykket. Halve opplaget, omkring 250 stykker, kastet han. I dag har denne samlingen stor samlerverdi.

I 1981 ga han ut 23-salen, en dokumentarroman fra en psykiatrisk institusjon, som han skrev mens han var sivilarbeider ved Frelsesarmeens husvilleherberge i Oslo. Både denne og de to følgende, Sarons ham og Den siste revejakta (filmatisert 2008), ble utgitt på det alternative Forfatterforlaget. Etter at dette gikk inn, gikk Ambjørnsen over til Cappelen Damm, som kjøpte rettighetene til de første romanene.

I sine tidlige romaner skildret han særlig freakerne, de som forsøkte å realisere hippie-drømmen på tvers av gjeldende normer i det norske samfunnet. Mange er temmelig frynsete i kanten, men Ambjørnsens framstilling er preget av en nøktern og ikke-dømmende holdning. Han skriver radikalt bokmål med muntlig preg og sterke innslag av sjargong. Stilen er røff og hardkokt med en undertone av desperasjon som holdes i sjakk av svart humor.

Hvite niggere (1986), som ble hans store gjennombrudd, gir en usminket, men samtidig solidarisk, ikke-fordømmende skildring av et knippe unge mennesker fra et miljø preget av rusmiddelbruk og et ikke-politisert opprør. Tittelen viser til den betegnelsen punkerne brukte om seg selv i 1980-årenes London. Som generasjonsroman fra 1970-årenes antiborgerlige ungdomsopprør, basert på egne oppveksterfaringer, vant den især mange unge lesere. Som i de første romanene er hasjrøyking også her et viktig motiv, men humoren balanserer de tragiske sidene ved karakterene i en bok som også rommer krass samfunnskritikk med brodd mot formynderholdninger og borgerlig smålighet, samt utforskninger av etableringen av vennskap under krevende forhold.

Galgenfrist (1984) har thrillerpreg og peker frem mot Stalins øyne (1985), den første av flere kriminalromaner. Deler av handlingen er lagt til Tyskland, hvor Ambjørnsen flyttet i 1985. Senere fulgte Heksenes kors (1987), San Sebastian blues (1989) og Den mekaniske kvinnen (1990).

Ambjørnsen har også skrevet krim for ungdom, blant annet Drapene i Barkvik (2005), som handler om 16-åringen Fillip Moberg som bor hos sin onkel, krimreporteren Ernst.

Pelle og Proffen-bøkene er en serie spenningsromaner for ungdom som nådde et stort publikum. Serien ble innledet med Kjempene faller (1987) og avrundet med Storbyens stemme (1995) og Mordet på Aker brygge (1995). Totalt teller serien ti bøker, og tre av bøkene er blitt filmatisert. Det har også blitt laget teater av Døden på Oslo S, andre bok i serien. Stykket ble satt opp på et nedlagt kjøpesenter på Økern i Oslo i 2023, til stor suksess. Manus var skrevet av Axel Hellstenius og musikk av Frank Hammersland.

Bøkene handler om de to unge detektivene Pelle Pettersen og Proffen Erlandsen. De bor på Torshov i Oslo, går i samme klasse og har kjent hverandre fra de var barn. Pelle er hovedpersonen og forteller historiene ut i fra sitt perspektiv. De to guttene er ulike personligheter som utfyller hverandre og gir forfatteren den anledningen han trenger for å ha diskusjoner i gang i teksten om de mysteriene som skal løses. De kriminelle handlingene er knyttet til samfunnsproblemer som rasisme, prostitusjon og narkotikahandel. Stilen er den samme som i voksenbøkene og den samfunnskritiske tendensen like klar. Flere av karakterene går igjen i alle bøkene, som Pelles venner Filla og Leffy, samt Proffens kjæreste Jorun, og bror Gøran.

Serien om Elling hører til Ambjørnsens største lesersuksesser. Her skildrer han med stor innlevelse og en fin blanding av alvor og humor en sosialt mistilpasset outsidertype. Portrettet av den litt sære og engstelige Elling og hans liv utgjør et høydepunkt i norsk 90-tallsprosa. Personskildringen er innlevd og solidarisk, og humoren bidrar til å gi et nyansert bilde av hovedpersonens forsøk på å tilpasse seg samfunnet. Også her legges det stor vekt på vennskap, mellom Elling og kompisen Kjell Bjarne, som skildres med en stor grad av sympati.

Serien omfatter Utsikt til paradiset (1993) og de frittstående fortsettelsene Fugledansen (1995, Brageprisen), Brødre i blodet (1996, Bokhandlerprisen, dramatisert 1999) og Elsk meg i morgen (1999). I 2019 kom en oppfølger, Ekko av en venn, som fikk svært gode kritikker. Ambjørnsen har også skrevet to «ekstra» Elling-bøker, i form av rapporter fra Elling selv. Disse har titlene Ingen kan hjelpe meg (Elling leser Houellebecq, 2020) og Yoko Ono er en sjarlatan (tekster fra Ellings eget univers, 2020).

Spillefilmene Elling (2001, regi Petter Næss og i hovedsak basert på Brødre i blodet), Mors Elling (2003, regi Eva Isaksen og basert på Fugledansen) og Elsk meg i morgen (2005, regi Petter Næss og basert på romanen med samme navn) ble kritiker- og publikumssuksesser. Elling ble Oscar-nominert for beste utenlandske film i 2002.

Novellesamlingene Sorte mor (1994) og Natt til mørk morgen (1997) representerer en dreining i forfatterskapet mot en dystrere tematikk med sin fokusering på angst, ensomhetsfølelse og en opplevelse av tilværelsens meningsløshet.

I 2000 kom Dronningen sover, en fortelling som også ble lansert i e-bok-format. Romanen Dukken i taket (2001) handler om hva som skjer med en person når hevntrangen tar overhånd, og Delvis til stede (2003) styrker Ambjørnsens stilling som en av samtidslitteraturens fremste novelleforfattere.

I romanen Innocentia Park (2004) er handlingen lagt til Tyskland. Den følger en eiendomsspekulant som vandrer rundt i en park og forsøker å finne retning i en tilværelse preget av livslede. Romanen En lang natt på jorden (2007) inneholder mye indirekte satire og ironi i sine betraktninger over norsk bok- og medieverden. I romanen Opp Oridongo (2009) er handlingen lagt til en øy på Nordvestlandet, og det er en nær og inderlig skildring av følsomme og sårbare mennesker.

Ingvar Ambjørnsen har også utgitt barnebøker og essaysamlinger. Noen av hans mest kjente barnebøker er den kritikerroste serien om Samson & Roberto.

• Yoko Ono er en sjarlatan (roman, Cappelen Damm, 2020)
• Ingen kan hjelpe meg(roman, Cappelen Damm, 2020)
• Ekko av en venn (roman, Cappelen Damm, 2019)
• Leilighetsdikt for hjemløse (lyrikk, Cappelen Damm, 2018)
• Ut av ilden (roman, Cappelen Damm, 2014)
• Farvel til romanen (sakprosa, Flamme, 2014)
• VestfoldLIV: Ville, vakre, våte Vestfold (medforfatter, antologi, Liv forlag, 2014)
• Kaptein nero (ungdomsbok, Cappelen Damm, 2013)
• Natten drømmer om dagen (roman, Cappelen Damm, 2012)
• Fillip Moberg (ungdomsbok, Cappelen Damm, 2012)
• Opp Oridongo (roman, Cappelen Damm, 2009)
• En lang natt på jorden (roman, Cappelen Damm, 2007)
• Drapene i Barkvik (roman, Cappelen, 2006)
• Filip Mobergs eventyr Drapene i Barkvik (ungdomsbok, Cappelen, 2005)
• Innocentia park (roman, Cappelen, 2004)
• Delvis til stede (noveller, Cappelen, 2003)
• Høyt oppe, langt nede (artikler, Cappelen, 2003)
• Fjordgløttmysteriene. Samson og Roberto 1-3 (barnebok, Cappelen, 2002)
• Dukken i taket (roman, Cappelen, 2001)
• Pater Pietros hemmelighet (barnebok, Cappelen, 2000)
• Dronningen sover (eventyr, Cappelen, 2000)
• Elsk meg i morgen (roman, Cappelen, 1999)
• Krakilske kamerater (barnebok, Cappelen, 1999)
• Arven etter onkel Rin-Tin-Tei (barnebok, Cappelen, 1998)
• Natt til mørk morgen (noveller, Cappelen, 1997)
• Brødre i blodet (roman, Cappelen, 1996)
• Fugledansen (roman, Cappelen, 1995)
• Sorte mor (noveller, Cappelen, 1994)
• Utsikt til paradiset (roman, Cappelen, 1993)
• Det gyldne vakuum (roman, Cappelen, 1992)
• Den mekaniske kvinnen (roman, Cappelen, 1990)
• San Sebastian blues (roman, Cappelen, 1989)
• Jesus står i porten (noveller, Cappelen, 1988)
• Bellona (sakprosa, Cappelen, 1988)
• Pelle og Proffen. Serie 1–10 (ungdomsbøker, Cappelen, 1987–1995)
• Heksenes kors (roman, Cappelen, 1987)
• Hvite niggere (roman, Cappelen, 1986)
• Stalins øyne (roman, Cappelen, 1985)
• Galgenfrist (roman, Cappelen, 1984)
• Den siste revejakta (roman, Forfatterforlaget, 1983)
• Sarons ham (roman, Forfatterforlaget, 1982)
• 23-salen (roman, Forfatterforlaget, 1981)
• Pepsikyss (dikt, selvpublisert, 1976)

Ambjørnsen har mottatt flere priser for sitt forfatterskap, blant annet Brageprisen, Bokhandlerprisen, Aschehougprisen og Språklig samlings litteraturpris.

• Norges litteraturhistorie

• Rottem, Øystein; Ingvar Ambjørnsen i Norsk biografisk leksikon
• Schau, Kristopher: Oslo – Lillehammer – Hamburg. En samtale med Ingvar Ambjørnsen. Cappelen Damm 2016
• Ingvar Ambjørnsen : et forfatterhefte, utgitt av Biblioteksentralen, ny utgave 2000.
• Lillebo, Hanne & Svein Erik Moløkken: «Ingvar Ambjørnsens Pelle og Proffen-bøker» i Norskrift, nr. 88 (1996), side 78–113
• Rottem, Øystein: Norges litteraturhistorie, bind 8: Vår egen tid, 1998
• van der Hagen, Alf. Ønsk meg heller god tur – samtaler med Ingvar Ambjørnsen. Forlaget Oktober, 2023