Karl Hjalmar Branting
Hjalmar Branting fotografert i 1917 av Henry B. Goodwin.
Hjalmar Branting var en svensk sosialdemokratisk politiker. Han var statsminister i Sverige i tre perioder: 1920, 1921–1923 og 1924–1925.
Gjennom sitt virke fra 1880-årene til midten av 1920-årene som avisredaktør, riksdagsrepresentant, partileder og statsminister, la han mye av grunnlaget for den sterke stillingen Socialdemokraterna senere har hatt i Sverige.
Etter første verdenskrig arbeidet Branting for fredssaken gjennom Folkeforbundet, og han vant Nobels fredspris i 1921.
Branting studerte først matematikk og astronomi for å bli vitenskapsmann, men avbrøt disse studiene og kastet seg over arbeiderspørsmål og sosialpolitikk. I årene 1887–1892, 1896–1908 og 1911–1917 var Branting redaktør av Socialdemokraten, som under ham oppnådde stor utbredelse og innflytelse.
I 1896 ble han innvalgt i Riksdagen fra Stockholm og ble gjenvalgt til sin død. Her kjempet han med kraft og fremgang for sine ideer. Branting var en utmerket taler og agitator. Innenfor arbeiderbevegelsen hørte han til den reformistiske retningen, og vek ikke tilbake for samarbeid med borgerlige partier. Han ytet som opposisjonsmann verdifull medvirkning til gjennomføringen av sosialpolitisk lovgivningsarbeid og til stemmerettsreformen i 1907, og var medlem av tallrike riksdagsutvalg.
Stor betydning fikk Brantings personlige holdning under unionsstriden med Norge. Under krisen i 1895 talte han om at «en kula utan order» (rettet mot dem som hadde ansvaret for krigspolitikken) kunne forebygge et svensk angrep mot Norge, og han ble dømt til 500 kroner i bot for denne talen. Ved unionsoppløsningen i 1905 var han den fremste talsmann for at Sverige skulle bøye seg for Norges krav, og fremfor alt for fred.
Under første verdenskrig var Branting en ivrig tilhenger av Sveriges absolutte nøytralitet og bekjempet kraftig de svenske «aktivistiske» og tyskvennlige grupper. Sommeren 1917 stilte han seg i spissen for forsøkene på å få innkalt en internasjonal fredskonferanse på sosialistisk grunnlag.
Etter den store radikal-sosialistiske valgseieren høsten 1917 ble Branting finansminister i Nils Edéns samlingsregjering, men nedla sitt verv allerede i januar 1918, og ble riksdagsvalgt «fullmektig» i Riksbanken. Etter Edéns avgang ble Branting 9. mars 1920 sjef for en sosialdemokratisk regjering. Denne første regjeringen Branting gikk av allerede 21. oktober 1920. 13. oktober 1921 dannet han et nytt ministerium, hvor han selv også var utenriksminister. Denne regjeringen bestod til 1923. I oktober 1924 ble han for tredje gang regjeringssjef, men måtte på grunn av sykdom gå av 24. januar 1925.
Branting, som på grunn av sin ententevennlige holdning under første verdenskrig nøt tillit blant de alliertes statsmenn, spilte etter krigen en rolle i Folkeforbundet, hvor han fra 1920 representerte sitt land. Under hans lederskap ble Ålandssaken tatt opp og avgjort i Folkeforbundet. Hans personlige posisjon var visstnok avgjørende for at Sverige i 1922 fikk en plass i Folkeforbundets råd.
Brantings energiske, men resultatløse innsats 1923 for å få Korfukonflikten løst gjennom Folkeforbundet, hans gjentatte kritikk av Saaradministrasjonen for å gå Frankrikes ærend, hans medvirkning i 1924 til en fredelig løsning av konflikten mellom Tyrkia og det engelskdominerte Irak om oljeområdet ved Mosul økte ytterligere hans anseelse. I 1921 fikk han Nobels fredspris sammen med Christian L. Lange.
Branting er den fremste personlighet som ikke bare svensk, men nordisk arbeiderbevegelse har fostret, og mer enn noen annen enkelt mann la han ved sin kloke ledelse grunnen til den sterke stillingen svensk sosialdemokrati nådde senere.
Brantings Tal och skrifter er utgitt i 11 bind (1926–1927).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.