Herman Harris Aall

Aall tok Tyskland i forsvar under første verdenskrig, var NS-medlem fra 1933, og sørget som få andre nordmenn for å tale Vidkun Quislings sak i Tyskland fram mot utbruddet av den andre verdenskrig. Han bidro også til å tilrettelegge for møtet mellom Quisling og Adolf Hitler i desember 1939, ved å sikre finansiering av reisen, og videreformidlet en invitasjon fra tysk hold om å komme til Berlin. Aall skal også ha spilt en sentral rolle i planleggingen av reisen. Ved ankomst til den tyske hovedstaden ble Quisling møtt av både Aall og den norske forretningsmannen Albert Viljam Hagelin. Videre bidro Hagelin gjennom sine kontakter til at Quisling fikk foretrede for Hitler.

Aalls viktigste bidrag til Quislings og tyskernes styre under okkupasjonen var at han skrev en rekke bøker og artikler mot vestmaktene, kongen og regjeringen, og for nasjonalsosialismen. Han holdt også flere radioforedrag med samme innhold. Quisling utnevnte ham til professor ved Universitetet i Oslo i 1940, men Aall kom ikke til å forelese som følge av utnevnelsen, som snarere var et propagandaopptrinn som var ment å skulle stille Nasjonal Samling (NS) og dets medlemmer i et flatterende lys. Som følge av sin virksomhet under krigen ble Herman Harris Aall dømt til 15 års fengsel for landssvik under landssvikoppgjøret.

Aall var en av de mest eiendommelige skikkelsene i NS-regimets brokete persongalleri. Som juridisk og filosofisk teoretiker med to doktorgrader befant han seg i de mest abstrakte og til dels livsfjerne luftlag. I den nazistiske politikken klarte han likevel å stelle til skjebnesvangre situasjoner. I NS var han en Einzelgänger, stadig på kant med Quisling og partiledelsen. Selv om han var en sentral figur i partiets oppbygningsfase, havnet han etter hvert på sidelinjen. Like fullt ble Aall betrodd vervet som leder av den meget viktige Undersøkelseskommisjonen av 1943, som skulle rettferdiggjøre det tyske angrepet på Norge våren 1940 gjennom en folkerettslig «analyse», men i virkeligheten var dårlig tilslørt propaganda med samme innhold som Aalls øvrige offentlige uttalelser i denne perioden.

Herman Harris Aall vokste opp i Øst-Finnmark, og reiste til Sør-Norge for å få høyere utdannelse. Etter examen artium ved Kristiania katedralskole i 1891 kastet han seg – i likhet med den eldre broren Anathon Aall – først over teologien, men gikk over til jus og ble cand.jur. i 1900. Han fikk bevilling som overrettssakfører i 1902 og drev privat sakførerpraksis i Kristiania frem til 1908. Aall ble dr.philos. ved Universitetet i Kristiania i 1913 og dr.juris i 1921 på ulike deler av sitt flerbindsverk Interessen som normativ idé.

Til tross for at avhandlingen vant anerkjennende omtale og Aall flere ganger ble kalt til å forelese i rettsfilosofi, fikk han aldri noen fast stilling ved universitetet. Hans hustru, som tilhørte en gammel fransk-dansk adelsslekt, bidro sannsynligvis til hans underhold som frilans forsker og forfatter. I 1910- og 1920-årene publiserte dessuten han tallrike vitenskapelige artikler, dikt og skuespill, samtidsbetraktninger og kronikker i store mengder.

Et av hans hovedsynspunkter gjaldt britisk sjøherredømme og tollpolitikk, som han stadig angrep i ulike skrifter og anklaget for å ha hindret det Aall omtalte som «havenes frihet». Av den grunn påsto Aall at Storbritannia hadde skylden for utbruddet av begge verdenskrigene. At han allerede under første verdenskrig talte varmt for Tysklands sak, skaffet ham mange tyske kontakter og en æresdoktorgrad i Berlin. I 1930–31 var han sammen med Vidkun Quisling og Frederik Prytz sentral i dannelsen av Nordisk Folkereisning. Denne forløperen for NS tok til orde for en nasjonal bevegelse basert på rasetenkning, der den påståtte nordiske «eliterasen» under ledelse av en fører skulle sikre en nasjonal gjenfødelse. Dette skulle få slutt på partistridigheter og motsetningene mellom samfunnsklassene som kjennetegnet deler av mellomkrigstidens Norge. Hitler og det tyske nazistpartiet NSDAP var en stor inspirasjonskilde for Nordisk Folkereisning og senere også for Nasjonal Samling. I tillegg til rasetenkningen og ideen om en førerskikkelse, hadde de sitt avgjorte standpunkt mot marxisme og kommunisme til felles med det tyske forbildet.

Våren 1939 var Aall invitert til feiringen av Adolf Hitlers 50-årsdag, der han under en middag holdt til Hitlers ære av Nazi-Tysklands utenriksminister Joachim von Ribbentrop gjenopptok forbindelsen med tyske offiserer tilknyttet Wehrmachts overkommando som Aall kjente fra før. Uten egentlig å være klar over det, sluttet Aall dermed samtidig forbindelse med tysk utenlandsspionasje, som i den intetanende rettsfilosof Aall fant en nyttig kamuflasje for en spionsentral de ønsket å opprette i Malmö. Med Aall som fungerende leder for en «skandinavisk avdeling», opererte denne sentralen under dekke av å være et kontor for utbredelsen av «sosial individualisme», en samfunnsfilosofi som hadde mye til felles med de politiske ideene Nasjonal Samling forfektet. Aall, som hadde vært et aktivt NS-medlem siden partidannelsen i 1933 og i noen år hadde deltatt i partiets hovedstyre, rekrutterte også Vidkun Quisling til sentralen som en slags filosofisk «utreder».

Med finansiell støtte og invitasjon fra Aalls tyske forbindelser reiste Quisling til Berlin i desember 1939, der Quisling etter møter med den framstående nazistiske ideologen Alfred Rosenberg og med sjefen for den tyske marinen storadmiral Erich Raeder fikk foretrede for Hitler selv. Til tross for at det er lite trolig at Hitler festet lit til alt Quisling fortalte om forholdene i Norge og sin egen og Nasjonal Samlings stilling i norsk politikk, var møtet med på å bidra til at Hitler og Nazi-Tyskland nå for alvor vendte sin oppmerksomhet mot nord. Mindre enn fire måneder senere ble operasjon Weserübung, den tyske invasjonen av Norge og Danmark, iverksatt.

Under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–45 vår Aall juridisk rådgiver for både tyske myndigheter og norske NS-instanser, selv om han var imot at partiet grep makten. Overfor Norges Rederforbund argumenterte han iherdig for å hindre at uteflåten seilte for de allierte. Han ble utnevnt til professor av Kirkedepartementet i oktober 1940, men foreleste ikke etter utnevnelsen. I 1942 mottok han NS-statens store kulturpris på 10 000 kroner (tilsvarende om lag 280 000 kr i dagens pengeverdi).

Under landssvikoppgjøret ble Herman Harris Aall idømt en streng straff. Politifullmektigen som ledet etterforskingen mot ham, fant riktignok at Aall egentlig ikke hadde brutt straffeloven i sin virksomhet før krigen, et standpunkt også retten kom fram til at var riktig. For Aalls handlinger under krigen, stilte imidlertid saken seg annerledes, og under rettsforhandlingene la aktor ned påstand om livsvarig fengsel. Dommerne i Eidsivating lagmannsrett fant Aalls atferd grovt landsforrædersk, ikke minst på grunn av hans sterke og til dels hatske utfall mot konge og regjering i mange av sine radioforedrag, bøker og avisartikler. I september 1947, da Aall var 76 år gammel, fikk han en dom på 15 års fengsel samt tap av nesten samtlige borgerlige rettigheter etter landssvikanordningen, samt inndragning av pengene han hadde tjent som følge av den urettmessige utnevnelsen til professor. I retten dissenterte en av domsmennene med hensyn til straffeutmålingen, og tok til orde for en mildere straff på 6 års fengsel, samt en vesentlig lavere inndragning. Den aktuelle domsmannen begrunnet sitt syn med at Aall aldri hadde hatt noen myndighet eller tatt noen bestemmelser på høyt nivå i NS-styret i det okkuperte Norge.

Dommen ble ikke fullbyrdet av alders- og helbredshensyn, og Aall søkte senere Stortinget om ettergivelse av erstatningsbeløpet (40 000 kroner). Disse pengene ville han bruke til å fullføre enda et filosofisk verk, Fra åndløst stoff til stoffløs ånd. Søknaden ble avslått, og Aalls siste opus kom aldri lenger enn til kladd.

• Snefnug. Digte, København 1902
• Politikens komedie. Folkeskuespil i tre akter (under pseud. Alf Øksbjerg), 1908
• Interessen som normativ idé. En filosofisk og sociologisk undersøkelse, 3 bd., 1913–20 (bd. 1: Interessen som psykologisk fænomen, logisk og etisk begrep, dr.avh. (dr.philos.), VSK Skr. II 1913 nr. 1, 1913; bd. 2: Absoluthetsforestillingens psykogenese, 1913; bd. 3: En retsfilosofisk undersøkelse, dr.avh. (dr.juris), VSK Skr. II 1920 nr. 2, 1920)
• Gesandten. Drama i 4 akter, 1917 (svensk utg. Stockholm 1920)
• Nordens skjæbne, 1917 (2. utg. s.å.; svensk utg. Stockholm s.å.)
• Undervandskrigen og verdensdespotiet, 1918
• Guden i mennesket. Tragedie i 4 akter, 1922
• The neutral investigation of the causes of wars. An essay concerning the politics of war of the great powers and the policy of right of small nations, 1923
• Faren fra øst, 1925
• Verdenspolitiske maal og midler, 1925
• Revolusjonspolitikk og norsk lov (sm.m. N. Gjelsvik), 1932
• Rettsfilosofi. Av forelesninger over rettsfilosofi ved Universitetet i Oslo. 1: Livs-lover. Grunnlag for en livsanskuelse, 1932
• Norges politiske nyreising. En oversikt over grunnlaget for kultur- og rettssamfundet, 1934 (2. utg. 1941)
• Verdensdespotiet og havets frihet, 1939 (tysk utg. Essen 1940)
• Er Norge et fritt land?, 1940 (2. utg. 1941)
• Sozial-Individualismus. Eine Weltbewegung zur praktischen Lösung sozialer und internationaler Probleme. 1: Ideologische Orientierung (sm.m. T. Winter-Hjelm), Malmö 1940
• Nasjonalt livssyn og verdenspolitikk, 1942
• Fra Palmesøndag til Langfredag. Dikt, 1943
• Rettsbevissthetens politiske oppgave, 1943

• Nasjonal Samling
• Vidkun Quisling
• Frederik Prytz
• Albert Viljam Hagelin
• Johan Bernhard Hjort
• Norge under andre verdenskrig
• nazisme
• okkupasjonen
• landssvikoppgjøret

• Landssviksak mot Herman Harris Aall, tilgjengelig etter søknad i digitalarkivet.no (RA S-3138, Oslo pkm., Dnr. 3089, pådømt 9. september 1947)

• Hans Fredrik Dahl et al (red.), Norsk krigsleksikon, 1940–1945. Oslo: Cappelen, 1995
• Hans Fredrik Dahl, Vidkun Quisling. En fører blir til. Oslo: Aschehoug, 1991
• Hans Fredrik Dahl, Vidkun Quisling. En fører for fall. Oslo: Aschehoug, 1992
• Sverre Hartmann, Fører uten folk. Quisling som politisk og psykologisk problem. Oslo: Tiden, 1959
• Undersøkelseskommisjonen av 1945, Innstilling fra Undersøkelseskommisjonen av 1945, bind I. Oslo: Stortinget/Aschehoug, 1946.