Herbert von Karajan

Karajan var født og oppvokst i Salzburg. Hans far var lege og nedstammet fra industripioneren Georgios Karajánnis, som var innvandret fra Makedonia på 1700-tallet og som ble adlet i 1792. Moren var slovensk, og kilder antyder at hun var i slekt med komponisten Hugo Wolf.

Karajans talent viste seg tidlig. Han var vidunderbarn ved klaveret og begynte som åtteåring ved Mozarteum i hjembyen. Blant lærerne her var Bernhard Paumgartner, som rådet ham til å bli dirigent. Karajan studerte videre ved Musikkakademiet i Wien i 1926–1929, blant annet direksjon med Franz Schalk.

Karajan dirigerte første gang ved Mozarteum i 1926. Han ledet sin første operaoppførelse, Salome av Richard Strauss, i Salzburg i 1929. Samme år kom han til Tyskland som dirigent ved Stadttheater i Ulm. Her var han til 1934. I 1933 dirigerte Karajan første gang ved festspillene i Salzburg, og ved festspillene i 1934 innledet han et livslangt samarbeid med Wienerfilharmonien.

Karajan ble musikksjef i Aachen i 1934, en stilling han hadde til 1941. Han ble utnevnt til Generalmusikdirektor i 1935, gjestet utenlands og dirigerte for første gang Berlinfilharmonien i 1938. Samme år ledet han forestillinger av Beethovens Fidelio og Richard Wagners Tristan og Isolde ved Berliner Staatsoper med stor suksess. En kritiker ga ham oppnavnet Das Wunder Karajan («Mirakelet Karajan»).

Karajan meldte seg inn i det tyske nazipartiet. Ved andre verdenskrigs slutt og nazismens fall 1945 uttalte han at medlemskapet var ren opportunisme og at han aldri hadde hatt noen sympatier for bevegelsen. Han fikk gjenoppta sin karriere våren 1946. Men naziststempelet kom til å følge ham lenge. I USA ble det avisskriverier og demonstrasjoner da han gjestet landet første gang i 1955. Berømte jødiske musikere erklærte at de avstod fra samarbeid.

Karrieren skjøt fart etter krigen i samarbeid med Philharmonia Orchestra i London og dets grunnlegger Walter Legge. Det gode samarbeidet ble formidlet verden over gjennom epokegjørende plateinnspillinger, blant annet av Beethovens symfonier og operaer av Richard Strauss og Giuseppe Verdi.

I 1954 døde Wilhelm Furtwängler brått etter å ha vært sjefdirigent for Berlinfilharmonien siden 1922. Musikerne ønsket Karajan som hans etterfølger. Dermed begynte det mest berømte samarbeidet innenfor klassisk musikk i det 20. århundre.

Med Berlinfilharmonien fremførte Karajan blant annet det tysk-østerrikske kjernerepertoaret, med tyngdepunkter i Ludwig van Beethoven og Johannes Brahms, foruten en god del nye verker av tyske komponister. Han ble en ledende tolker av Richard Strauss. Karajan var også en stor tolker av russisk musikk, og oppførte symfonier av Jean Sibelius oftere enn mange andre tyske dirigenter. Etter hvert satte han også symfonier av Gustav Mahler på programmet.

Karajan var høyt vurdert innenfor italiensk opera, ikke minst Giuseppe Verdi, som han dirigerte blant annet på La scala-operaen og ved festspillene i Salzburg, og som han gjorde betydelige innspillinger av.

Karajan var kunstnerisk leder for Wiener Staatsoper i 1956–1964 og viste seg her som en vital kraft. Han hentet inn solister fra hele verden og begynte å gi forestillinger på originalspråket. Særlig nært var samarbeidet med La Scala-operaen i Milano.

Karajan var en stor tilhenger av festspilltanken. Hans innsats ved festspillene i Bayreuth ble riktignok kortvarig (1951 og 1952), men ved festspillene i Salzburg og ved Lucerne Festival ble han en dominerende støttespiller gjennom mange år. Med Berlinfilharmonien gjestet han festspillene i Bergen i 1965.

I 1967 grunnla han påskefestspillene i Salzburg med Berlinfilharmonien som festivalorkester. Her dirigerte han og satte selv i scene Wagners Der Ring des Nibelungen. Denne iscenesettelsen ble hentet til Metropolitan-operaen i New York, men her dirigerte Karajan bare noen få forestillinger i 1967–1968.

I Berlin var Karajan en orkesterbygger som hentet inn en elite av musikere. Samtidig var han en karismatisk og selvsentrert personlighet. Musikken ble fremført helt og holdent etter Karajans personlige idealer om klang og tempo og formidlet gjennom Berlinfilharmoniens ytterst glansfulle musisering. Historisk begrunnede og andre synspunkter på hvordan musikken skulle fremføres var fremmed. Etter hvert begynte kritikere å stille spørsmål ved Karajans klangideal, og hevde at de stadig mer glansfulle tolkningene innebar en overdreven estetisering.

Med sviktende helse ledet Karajan nyttårskonserten i Wien for første og siste gang i 1987. Fødebyen Salzburg hedret ham med en statue. En plass i gamlebyen er oppkalt etter ham, og i Salzburg ligger også en stiftelse som ivaretar arven.

Flere betydelige dirigenter har vært assistenter for Karajan og har mottatt grunnleggende impulser, blant andre Seiji Ozawa og Mariss Jansons.

• dirigent
• kunstmusikk

• Osborne, Richard (2000). Herbert von Karajan. A Life in Music. isbn 1-55553-425-2
• Karajan, Herbert von og Richard Osborne (1989). Conversations with von Karajan. isbn 0060391073