Hegra festning

Hovedfortet utgjør et areal på om lag 23 dekar, målt på innsiden av piggtrådsperringen. Det består av en rekke fortifikatoriske elementer på og i fjell, gjerne i kombinasjon med armert betong. Dette var en relativt ny konstruksjonsmåte, som viste seg svært gunstig i forsvarsanlegg. Her er stillings- og sperreanlegg, skyttergraver og -framspring (såkalt kaponiere), mitraljøsestandplasser og feltbatteriverk. Store deler av hovedfortet utgjøres av anlegg i fjell, som består av flere stoller (tunneler) som er innbyrdes tilknyttet hverandre.

Fortets hovedskyts er to batterier med henholdsvis to 7,5 og fire 10,5 cm kanoner. Kanonene ligger på rekke og framstår for den besøkende som ett batteri, men de har blant annet hver sitt kommandotårn. Batteriet/batteriene ligger vendt mot øst-nordøst. Kanonene var blant det såkalte «tiloversblevne skyts» fra grensebefestningene i Sørøst-Norge, nærmere bestemt Ørje i Østfold, hvor det ble demolert to fort som en konsekvens av Karlstad-forhandlingene i 1905. De ga svært god kontroll (nord)østover i retning der en angriper på grunn av topografien måtte komme fra. Kanonene som står i anlegget i dag er ikke originale, men de er så å si like som de opprinnelige.

Den østligste delen av fjellanlegget, kalt kommunikasjonstunnelen eller kanonhallen, er rett som en snor og med sine 110 meter Hegras lengste stoll. Den er direkte tilknyttet kanonstandplassene og inneholder også ammunisjonsmagasiner.

Kjernen i anlegget er hovedtunnelen. Den er størst i areal, har form av et kryss og ligger sentralt i fortet. Opprinnelig fungerte den blant annet som oppholdsrom for mannskapene, men har også forbindelse med kanonstillingene (via kommunikasjonstunnelen), hovedkommandoplass og økonomistoller som kjøkken, proviantlager og maskinstasjon. Det ble raskt klart at dette var et utrivelig sted for menneskelig opphold over tid. Under krigshandlingene i 1940, se nedenfor, var imidlertid tunnelen, sammen med anleggets øvrige fjellanlegg, gull verd for forsvarerne og reddet antakelig livet til atskillige norske soldater.

Rundt store deler av stridsanlegget er det en delvis nedsprengt vei, Gorgeveien, som er en viktig forbindelse mellom forberedte kanonstillinger, skyttergravutspring, kommandoplass og fjellanlegg, samt for generell internlogistikk for øvrig. Gorgeveien er 210 meter lang, 2,5 meter bred og er gjennomgående drevet 1,5 meter ned i terrenget.

Over terreng stikker de tre kommandotårnene – hovedkommandotårn og kommandotårnene for 7,5 og 10,5 cm-batteriene – seg ut. De er av armert betong, har stålplatebeslåtte glugger og kan minne om store betonghjelmer der de ligger. Tårnene ble til dels svært skadet under bombardementet i 1940 og er derfor blant de mest symboltunge krigsminnene i anlegget.

Inngangsvollen i vest sikrer/sperrer inngangen til hovedfortet og markerer samtidig stridsanleggets start. Vollen er en kraftig, 17 meter bred mur bygd av stein og med et betongsjikt på toppen. Den står på tvers av veien inn til fortet. Konstruksjonen er 1,1 meter tykk øverst og 1,4 meter tykk nederst. I midten er det en tofløyet jernport. Over denne er riksvåpen og flaggstang montert.

Dette er to framskutte feltbatterier som beskytter og utfyller hovedfortet, begge laget for 8,4 cm feltkanoner. Batteriet på Svartåsen består av fire kanonstillinger med tilhørende ammunisjons- og mannskapsnisjer. På hver side av kanonstillingene (i nord og sør) er det skyttergraver som dels har, og dels ikke har, banketter. Skyttergravene kan også fungere som atkomst til kanonstillingene. På Kleivplassen er det fem standplasser, bygd i halvsirkel. Utenfor selve batteriet er det sprengt ut skyttergraver i nord og øst. Den i nord er forbundet med feltbatteriverket via en tunnel. Ved «inngangen» til Kleivplassen er det bygd et bombesikkert dekningsrom for mannskapene. Området ble også en tid benyttet som ekserserplass.

Den enkleste atkomsten til Hegra festning er via den cirka 3 km lange Festnings- eller Tronsko(v)veien som ble bygd i forbindelse med anleggelsen av fortet. Veien har avkjørsel fra fylkesvei 6788 nede i dalen. Veien er en typisk «fortsvei» for sin tid, den er smal, svingete og til dels også bratt, men funksjonell for formålet. Den er i dag asfaltert og fullt kjørbar. Det er også en mindre vei (sti), Kleivstien, som via Kleivplassen gir en brattere atkomst fra dalen i nord. Utenverkene Svartåsen og Kleivplassen er forbundet med hovedfortet via hver sin batterivei. Disse er henholdsvis cirka 400 og 900 meter lange og uten fast dekke.

Generalstaben foreslo i 1906 å anlegge et større fort i Stjørdal til forsvar mot øst. Etter en del fram og tilbake ble det besluttet å bygge fortet på Ingstadkleiva. Anleggsarbeidet startet i 1908 og varte til 1910 (eventuelt 1911). I tillegg til stridsanleggene omfattet første byggetrinn også en del «vanlige» bygg. I hovedfortet ble det for eksempel bygd ammunisjonsmagasin og latrine over terreng. Utenfor, mot sørvest, ble det reist vakthus, depot, oppsynsmannsbolig med uthus, smie, sprengstoffmagasin og arbeidsbrakke. På Kleivplassen ble det bygd offisers- og underoffisersbrakker, mannskapsbrakke, kjøkken og latrine, mens Svartåsen fikk et kanonskur. Ingen av disse byggene finnes i dag.

Hovedfortet sto relativt urørt den første tiden etter ferdigstillelsen, mens det i Fredsleiren foregikk kontinuerlige endringer i bygningsmassen fram til iallfall 1916. Mot slutten av første verdenskrig ble det igangsatt oppgraderinger på hovedfortet også: Hovedkommandotårnet fikk ny kuppel og ny teknisk infrastruktur, og kommandotårnene for 7,5 og 10,5 cm-batteriene ble bygd. Det kom nytt elektrisk anlegg, inkludert et strømaggregat, og etablert enkelte nye passasjer.

På 1920-tallet ble det reist sykestue, garasje og kanonskur. Deretter skjedde det lite i anlegget før andre verdenskrig brøt ut. Våren 1940 ble deler av bygningsmassen over terreng bombet i stykker, og resten satte okkupasjonsmakten fyr på da den til slutt fikk kontroll over fortet.

Sett bort fra etablering av kantine i et tilflyttet bygg tidlig på 1950-tallet var det begrenset aktivitet i det som etter hvert ble kalt Hegra festning. På grunn av hendelsene i 1940 ble anlegget imidlertid aldri glemt. Allerede i 1945 ble det stiftet en veteranforening som arbeidet for Hegras minne, og det ble i årene som fulgte regelmessig tatt resultatløse initiativ til en forpliktende bevaring av anlegget. Enkelte vedlikeholdstiltak ble dog gjennomført. Men seint på 1970-tallet ble det foreslått å restaurere festningen systematisk og at den burde bevares som nasjonalt krigsminnesmerke. Forslaget gikk denne gangen gjennom, og utover 1980-årene ble anlegget så å si reetablert: Hovedfortets tunneler ble reparert, og samtidig ble det installert belysning. Det ble montert kanoner omtrent tilsvarende dem som sto i anlegget opprinnelig, og i Fredsleiren gjenreiste man tre kopier av bygg som ble ødelagt i 1940. I 1986 var arbeidene ferdig, og anlegget åpnet som museum.

Seinere har det blitt reetablert et kanonskur, og major Holtermann fikk statue foran porten til hovedfortet i 1991.

Hegra festning, det vil si Ingstadkleiva fort, hadde en kort operativ historie, som bare varte fra festningen ble overtatt av Forsvaret 1. januar 1911 til Stortinget la den ned i 1926. Hvert år fram til 1925 ble den brukt til rekruttskole, og i årene 1912–1920 til ulike militærøvelser i distriktet. Kleivplassen var som nevnt også ekserserplass i noen år, fram til 1919.

Etter 1926 dalte den militære bruken, men siden Hegra regelmessig var arena under sommer- og vinterøvelser, opphørte den ikke helt. Aktiviteten bidro til at deler av bygningsmassen ble vedlikeholdt.

Etter krigen har Hegra særlig blitt benyttet av Heimevernet og det lokale skytterlaget før festningen altså ble istandsatt og definert som krigsminnesmerke og museum på 1980-tallet.

Da Tyskland invaderte Norge 9. april, fikk Holtermann, som var major i Trøndelags Artilleriregiment nr. 3, ordre om å mobilisere norske mannskaper i Stjørdal-området. Standkvarteret var i utgangspunktet Øyamoen ekserserplass ved Værnes. Tanken var at man skulle kjempe mot okkupasjonsmakten med det som fantes av ressurser i trakten, fram til det kom hjelp utenfra. 10. april hadde Holtermann 55 noenlunde utstyrte soldater under kommando. Samme dag tok tyskerne flystripa på Værnes. Holtermann og hans menn forlot da Øyamoen og dro til Ingstadkleiva. De tok med seg det de klarte av våpen, ammunisjon, proviant og så videre, og det ble også transportert opp litt mer forsyninger de følgende dagene uten av tyskerne oppdaget det. Samtidig startet arbeidet med å utbedre det gamle festningsanlegget, og allerede 12. april var deler av skytset montert. Det var også etablert forsvarsstillinger nede i dalen og ved veien opp til Ingstadkleiva.

Tyskerne ble stadig mer nærværende i området, og 14. april startet de egentlige kampene om Hegra. Festningen ble beleiret, og beskutt med ulike typer artilleri. Likevel meldte det seg stadig nye forsvarere til festningen. Blant disse var «den ene kvinnen», Anne Margrethe Bang. Ledelsen var visstnok skeptisk til å slippe henne inn, men legedatteren Bang insisterte, ble værende, og utmerket seg som en dyktig sanitetssoldat. På grunn av denne innsatsen fikk hun seinere epitetet «Lotta fra Hegra».

Tyskerne begynte å bombe også fra fly, samtidig som de forsøkte å storme anlegget. Bakkeangrepene ble slått tilbake. Festningen beskjøt en rekke fiendtlige stillinger de kommende dagene, hvorav flere ble satt ut av spill.

Mens dette pågikk, ble flystripa på Værnes forsterket. Å få Værnes fullt operativ var av stor viktighet for okkupantene. Håpet var at festningen kunne beskyte Værnes slik at utbedringsarbeidene stoppet opp eller ble forsinket. Det ville hatt en betydelig militær effekt, iallfall på kort sikt. I utgangspunktet kunne ikke kanonene skyte så langt som til flyplassen. Lengste skuddvidde var på cirka 9 km, mens Værnes ligger mer enn 11 km unna festningen. For å bedre skuddvidden ble det forsøkt å øke kanonenes elevasjon. Det lyktes man ikke med, og rullebanen lå dermed i fred for Ingstadkleivas skyts.

Bombardementet av festningen vedvarte dag og natt, men forsvaret var heroisk. Situasjonen ble enda vanskeligere da tyskerne tok i bruk krumbaneskyts fra steder som Ingstadkleivas flatbaneskyts ikke kunne nå. Forsyningslinjene til festningen ble strupet en etter en ettersom okkupantene fikk bedre kontroll i distriktet. Dessuten ble kommandolinjene oppover brutt. 2. mai begynte evakueringen av britiske styrker fra Åndalsnes, og 3. mai ba norske befalshavere styrkene i Trøndelag å stoppe kampene mot tyskerne. Hegra begynte da å forberede overgivelse, og tidlig om morgenen 5. mai ble det hvite flagget heist på festningen.

Kampen om Hegra ble kjent ut over Norges grenser og representerte en viktig oppmuntring for den norske motstandskampen under andre verdenskrig.