Hardangervidda – Store norske leksikon

Faktaboks

Hardangervidda

Uttale: hardˈangervidda

Hårteigen er en av de mest særpregede toppene på den vestlige Hardangervidda; 1690 meter over havet

Hårteigen

Av Håvard Berland.

Lisens: CC BY SA 3.0

Hardangervidda er ei fjellvidde i fylkene Vestland, Buskerud og Telemark. Hardangervidda er på rundt 8000 kvadratkilometer, og blir regnet som Norges og Europas største høyfjellsplatå.

Hardangervidda avgrenses i vid forstand av Sørfjorden/Oddadalen i vest, E134 over Haukelifjell i sørvest, Totak i sør, fylkesvei 37 mellom Rauland og Tinnsjå i sørøst, veien gjennom Tessungdalen og over Imingfjell, likeledes fylkesvei 40 Uvdal–Geilo i øst, Bergensbanen Geilo–Finse i nordøst og Eidfjorden/Simadalen i nordvest. Den omfatter således deler av sju kommuner: Tinn og Vinje i Telemark, Nore og Uvdal og Hol i Buskerud og Ulvik, Eidfjord og Ullensvang i Vestland.

Hardangerjøkulen på Hardangervidda sett fra sørøst

Eirik Laksemo.

Lisens: CC BY SA 3.0

Natur

Hele vidda ligger over tregrensen, stort sett i en høyde av 1100–1400 meter over havet, høyest i vest. Over store deler av vidda ligger til dels store lag av bunnmorene, både sand, grus og store blokker. Fordi vidda er så flat, danner morenematerialet mange steder vannskiller.

Geologi

Geologisk er Hardangervidda et grunnfjells-peneplan, som ved landhevningen i tertiær ble løftet opp til sitt nåværende nivå.

Over grunnfjellet finnes rester av kambrosiluriske skifere som i kaledonsk tid ble omdannet til blant annet fyllitt og glimmerskifer. Disse finner man særlig i de vestlige og sentrale deler av vidda. I nord og øst er de slitt vekk og grunnfjellet ligger i dagen.

De høyeste fjellene består av harde, krystallinske bergarter av eruptiv opprinnelse tilhørende de såkalte skyvedekkene. Disse er i kaledonsk tid skjøvet fra nordvest over skiferne. Eksempler på slike skyvedekker som i dag utgjør markerte topper som hever seg over vidda, er Hårteigen (1690 meter over havet), et landemerke på de sentrale deler av vestvidda, Hardangerjøkulen (1861 meter over havet på breen) og Hallingskarvet like utenfor den egentlige Hardangervidda i nordøst. Høyest i grunnfjellsområdene er Sandfloegga (1721 meter over havet) i sørvest.

Dyre- og planteliv

Det er et rikt dyre- og planteliv på Hardangervidda. Her finnes blant annet en villreinstamme på om lag 10 000 dyr, og fjellrev (totalfredet). Fuglelivet er rikt, flere arter har sørgrensen for sin utbredelse her. Av fisk finnes blant annet ørret, røye og sik.

Rikest flora finnes i fyllittområdene, kanskje særlig ved Litlos. Mange fjellplanter har sin sørgrense på Hardangervidda. Vidda var dekket av skog så sent som i bronsealderen.

Elver

Fra Hardangervidda kommer Hallingdalselva (Drammensvassdraget), Numedalslågen og Skiensvassdraget (Telemarksvassdraget) som alle renner mot øst. Størst av elvene som renner mot vest, er (regnet fra nord): Bjoreio med munning i Eidfjord, Kinso, Tysso og Opo med munning i Sørfjorden, og øvre del av Suldalsvassdraget som munner ut i Sandsfjorden i Ryfylke.

Mens Hallingdalselvas øverste kilder (Ustekveikja) ligger nord for Hardangerjøkulen, ligger de øverste kildene til Numedalslågen (Lågen og Heinelva), sør for Hardangerjøkulen. Lågen og Heinelva samles i Ossjøen (951 meter over havet), vest for Dagali. Skiensvassdragets to viktigste kildeelver, Songa og Kvenna, kommer begge fra traktene sør for Litlos, henholdsvis sør og nord for Belganuten (1590 meter over havet).

Energi

På grunn av store nedbørmengder og en mengde naturlige sjøer og vann som gir en gunstig selvregulering for de vassdrag som har sine kilder på Hardangervidda, representerer vidda en betydelig energiressurs. Av vassdrag som er helt eller delvis utbygd og som har sine kilder og magasinområder på Hardangervidda kan nevnes: Hallingdalselva (Usta), Numedalslågen med Uvdøla, Skiensvassdraget (Mår, Måna, Tokke), Tysso, Eidfjordvassdragene (Bjoreio, Sima og Osa) og Suldalsvassdraget ovenfor Røldalsvatnet.

Verneområder

Den sentrale del av Hardangervidda, nasjonalparken, er lite berørt av inngrep i form av regulerte sjøer og vann. Stortinget vernet allerede i 1973 Kinsovassdraget. I tillegg er nå også Dagalivassdraget, Opo med Låtefoss, Opo ved Lofthus, Veig, Bjotveitelvi og Erdalselvi vernet mot vassdragsutbygging.

I 1981 ble et område på 3430 kvadratkilometer fredet som Hardangervidda nasjonalpark. Det omfatter de sentrale deler av vidda og berører alle kommunene på Hardangervidda med unntak av Ulvik.

Samferdsel og turisme

Over den nordlige del av Hardangervidda går riksvei 7 (Oslo–Gol–Bergen), hovedforbindelsen Oslo–Bergen om sommeren. For øvrig er veinettet sparsomt.

Vidda er mye brukt til fotturer så vel sommer som vinter. Her ligger i alt 24 turisthytter (utenom hoteller, pensjonater og lignende langs hovedveiene i viddas ytterkant) med i alt 1073 sengeplasser.

Historikk og kultur

Fra eldre tid kjenner vi en rekke ferdselsveier over fjellet, mest kjent er Store Nordmannsslepa fra Numedal til Eidfjord. Hustufter og dyregraver vitner om bosetning og fangst tilbake til 1200-tallet.

Kart

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Breien, Oscar Thams med flere: Hardangervidda, 1979, isbn 82-574-0287-7
Dahl, Johannes: Hardangervidda: viddas eget liv, 1944
Fønnebø, Reidar: Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda, 1988, isbn 82-00-18431-5
Grønvold, Svein med flere, red.: Hardangervidda: fra hytte til hytte, 2. utg., 1998, isbn 82-7643-070-8
Hardangervidda: natur, kulturhistorie, samfunnsliv, 1974 (NOU 1974:30 B), isbn 82-00-70149-2
Larsen, Leif, red.: Hardangervidda, 1978 (Den norske turistforenings Årbok, 1978)
Lauritzen, Per Roger, red.: Hardangervidda, 1998 (Den norske turistforenings Årbok, 1998), isbn 82-90339-54-2
Qvenild, Tore: Hardangervidda: fiske og fjelliv, 2004, isbn 82-7643-334-0

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Hordaland

Geir Thorsnæs

Mag. art.