Hans Heyerdahl

München var på 1870-tallet blitt møtested for mange av de som kom til å prege norsk billedkunst i de neste tiårene. Heyerdahls intense portretter av studiekameratene Christian Skredsvig (1876, Nasjonalmuseet) og Eilif Peterssen (1877, Nasjonalmuseet), viser både det nære forholdet mellom studentene og undervisningens sterke forankring i renessansens og barokkens kunst.

Heyerdahl utmerket seg tidlig på malerskolen, og han slapp derfor å gjennomgå den ellers obligatoriske antikk-klassen, og kom rett inn i skolens naturklasse. Dette ga Heyerdahl mulighet til å utvikle sitt talent innenfor en solid formtradisjon, noe som kom frem i den Hans Holbein-inspirerte tegningen Mannlig studiehode (1875).

Den botferdige Magdalena (1877, Rasmus Meyers Samlinger, Bergen) røper spanske 1600-talls forbilder, men har i tillegg en rekke trekk som kom til å bli karakteristiske for Heyerdahls produksjon. Her bruker han ofte kontraster som spenningsskapende element, og han pendler mellom realisme og idealisme, mellom det illusjonistiske og det dekorative. Heyerdahl viser også allerede forkjærlighet for en spesiell, rødhåret kvinnetype.

Under veiledning av professor Wilhelm Lindenschmit avsluttet Heyerdahl i 1877 sitt kanskje mest originale verk, det dramatiske og monumentale Adam og Eva utdrevne av Paradis. Her utnytter han mesterlig kontrasten mellom den rasende Adams truende skikkelse og den fortvilte, bortvendte Eva. Maleriet står som ett av de viktigste eksempler på München-skolen i norsk kunst, et moderne historiemaleri der fremstillingen er ment å gripe tilskueren liksom et autentisk, historisk dokument.

Når det ble stilt ut i Kristiania, befestet Adam og Eva Heyerdahls rykte som hensynsløs naturalist, men i senere tid er det tydelig at 1500 og 1600-tallsforbildene ligger bak. Verket står som et av München-skolens viktigste verk innen norsk kunst.

Både Den botferdige Magdalena og Adam og Eva er utført i en utpenslet teknikk og minner lite om hans lærer, professor Wilhelm von Lindenschmit den yngre. Heyerdal satte fargene rett inn i den obligatoriske, mørke og våte bakgrunnen. Denne fremgangsmåten gjenspeiles i tre av Heyerdahl studier fra 1876: Kvinneportrett (Den gamle beriderske) (Nasjonalmuseet), Gammel mann (En invalid) (Rasmus Meyers Samlinger) og Studiehode (Falstaff) (Bergen Billedgalleri).

I opposisjon til Lindenschmits teknikk, sluttet Heyerdahl i 1877 på akademiet og skaffet seg sitt eget atelier, hvor han trolig har malt den mørke, nesten monokrome studien ved ildslys, Lesende pike (1878, Stavanger Faste Galleri), og det gyldenblonde, karakterfulle portrettet av kollegaen Andrea Gram (1878). Parallelt med Adam og Eva arbeidet Heyerdahl også på fremstillinger av Charon, der setter de døde over Styx, Nattverdens innstiftelse og Kain og Abel.

Farens litterære virksomhet, samt verkene til de to eldre kunstnerne Christopher Borch og Peter Nicolai Arbo, begge fra Drammen, må tidlig ha vakt Heyerdahls interesse for bibelens og mytologiens motivverden. Det var likevel først etter suksessen med Adam og Eva på Verdensutstillingen i Paris 1878 at han bestemte å vie seg til historiemaleriet.

Kunstnermiljøet og verdensutstillingen i Paris i 1878 tiltrakk seg de norske malerne, og møtet med Frankrike ble skjellsettende for Heyerdahl. Han deltok i den norske avdelingen på verdensutstillingen og ble av den internasjonale juryen tildelt en tredjepris for sin Adam og Eva utdrevne av Paradis.

Høsten 1878 ble Heyerdahl elev av den akademisk skolerte portrettmaleren Léon Bonnat i Paris. Bonnats forbilder var de spanske 1600-talls realister, først og fremst Jusepe de Ribera, og forskjellen fra München-skolens kunstsyn var ikke stor. Bonnat la imidlertid vekt på helheten og det konstruktive i bildet, fremfor detaljene og objektenes stofflighet. Heyerdahl debuterte på Salon des Beaux Arts i Paris i 1879 med et portrett av komponisten Johan Svendsen, utført i Bonnats strenge stil.

I tråd med undervisningen hos Bonnat og ansporet av sin egen sterke interesse for teknikker, kopierte Heyerdahl i Louvre 1878–1889 malerier fra forskjellige epoker og skoler. Særlig kopien etter José de Riberas Kristi gravleggelse (1879, Nasjonalmuseet) er gjort med innlevelse og forståelse. De ambisiøse planene om blant annet å male en Charon-fremstilling med over 50 legemsstore figurer og en serie bilder fra den norrøne mytologi gikk det derimot dårligere med. Bortsett fra Cleopatras død (1881) syns ingen av disse arbeidene å ha kommet videre enn skissestadiet. Heyerdahl slapp imidlertid aldri forestillingen om at det var her hans egentlige begavelse lå.

Portrettet av skuespillerinnen Laura Gundersen (1879, Nasjonalgalleriet) bærer fremdeles preg av Münchenskolen. Det er sett direkte forfra og er malt i en litt tørr, knudrete realisme. Den intense nærstudien av Redaktør Bætzmann (cirka 1879, Nasjonalmuseet) er derimot gjort slående illusjonistisk, der Heyerdahl viser interesse for både overflate og volum. I 1880 deltok Heyerdahl i Salonen med et ganske annerledes motiv, En nymfe som snakker med en stær, utført i realistisk stil.

Våren 1881 stilte Heyerdahl ut to malerier med det populære motivet italienske blomsterpiker, som i likhet med det duse, sølvskimrende Italienerpike (1880, Nasjonalmuseet), hører hjemme i en gammelmesterlig tradisjon.

Rundt årsskiftet 1880–1881 beveget Heyerdahl seg bort fra den akademiske formen han studerte hos Bonnat. Selv om norske kritikere denne gang kalte ham impresjonist, var det friluftsmaleriet, slik det for eksempel ble dyrket av Jules Bastien-Lépage, som fenget han med dets lysere tone og luftigere strøk. Dette kan man se i Ved vinduet, et portrett av hans hustru fra 1881. Mens naturen i På kirkegården (1881) tjener som scene for et anekdotisk poeng, blir den i Landskap fra Telemark (1881) hovedsakelig håndtert som et valørmessig og atmosfærisk problem.

Under stilskiftet var Heyerdahl innom en nøktern naturalisme, som i den intime halvakten Champagnepiken (cirka 1880). Hun mangler helt den idealisering som publikum ventet å finne i kvinnefremstillinger. Modellens lute skikkelse er skildret i et blekt dagslys, med en sjelden inderlighet i oppfattelsen.

Den store komposisjonen Det døende barn (1881, Musée Municipal, Riom) ble stilt ut i Christiania Kunstforening i desember 1881 og på Salonen i 1882. Fremstillingen bærer preg av tablå og personene av modellstudium, men ved sitt jevnt belyste interiør i kjølige farger og sitt aktuelle emne var det, som han selv sier, et moderne bilde. Da det også var basert på en barndomsopplevelse, fylte det naturalismens krav om ekthet.

Heyerdahl nådde et høydepunkt i realistisk detaljstudium kombinert med raffinert fargebruk med Mannlig studiehode (1882), der han virkningsfullt setter det barkede fjeset med sure, vassblå øyne og rødt, tjafset hår og skjegg opp mot en blåsort bakgrunn. Kunstkritikeren Jonas Rasch mente bildet viste en nesten sykelig lyst etter det heslige, likevel appellerte en slik koloristisk realisme til de yngre malerne, først og fremst Edvard Munch.

I 1882 vant Heyerdal Le Grand Prix de Florence med Det døende barn. Dette var et moderne bilde med journalistisk øyeblikkskarakter, en lysere koloritt og friere penselføring, men fortsatt komponert i den akademiske tradisjon.

Premien var 5000 francs og to års opphold i Firenze. Hit flyttet Heyerdal høsten 1882, men han hadde vansker med å finne fotfeste i byens litt ubestemmelige internasjonale miljø. Heyerdal lot seg i stedet inspirere av Firenzes enestående samlinger av eldre malerkunst, og hans kjente produksjon herfra mangler da også den modernitet som preget hans siste arbeider fra Paris.

Inspirasjonen fra de eldre mesterne kan sees i for eksempel Mor og barn (1883) og genrebildet Italienergutt (antagelig 1883) som er en delikat modellstudie. Kollegaen Gustaf Cederströms kone Amy Cederström (1883) er stramt avbildet, med den lyse huden i kontrast til den dype blåfargen i hatt og drakt.

En annen årsak til den nye dybden i fargen på Heyerdals arbeider, var møtet med den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklin. Heyerdal kjente allerede godt til Böcklins fargemettede bilder fra München, og ble også inspirert av både hans personlighet og økonomiske suksess. Fascinert av den berømte malerens kunst, ga Heyerdal seg på ny i kast med motiver fra den norrøne sagnverden, en motivkrets han hadde arbeidet med siden akademietiden. Et resultat av dette var Hvilende nymfe med Pan som ble stilt ut på Salonen i 1883, et motiv Heyerdal gjentok i stor størrelse åtte år senere.

Tilbake i Norge høsten 1884 forandret Heyerdahl uttrykksform igjen. I Den gamle mølle (1884, Nasjonalmuseet) skildret han det regntunge Eiker-landskapet i en grålig, dempet koloritt og med en naturtroskap som minner om både Hans Gudes og Gerhard Munthes sobre landskapskunst.

Heyerdahl bosatte seg i Kristiania, men han tilbrakte de fleste somrene i årene fremover i Åsgårdstrand. I løpet av få sommermåneder malte Heyerdahl en serie bilder som ble begeistret mottatt av et samlet publikum. Arbeidene fra Åsgårdstrand ga Heyerdahl en plass blant Norges fineste kolorister.

I november 1885 startet Heyerdahl malerskole i Kristiania sammen med Christian Krohg og Erik Werenskiold, men han delte ikke deres sosiale og nasjonale engasjement i like stor grad. De var alle naturalister med noenlunde felles motivkrets og teknikk, og Heyerdahl interesserte seg først og fremst for motivets maleriske muligheter uten noe radikalt engasjement i sosiale forhold. Edvard Munch er den eneste maleren av format som synes å ha lært noe av Heyerdahl, uten å ha vært hans elev. Både tematisk og koloristisk var Heyerdahl en inspirator for den unge Munch.

Under sitt andre opphold i Paris i 1900–1907, fikk Heyerdahls malerier en fastere struktur og en ny koloristisk helhet. Heyerdahl rendyrket den parisiske forstadens maleriske kvaliteter i et forenklet formspråk. Arkitekturens former og sølvtonen i gråværs- eller aftenlyset gav en særegen dekorativ virkning til bildene. Den poetiske stemningen ble understreket ved genreaktige innslag, som for eksempel i En idyll (cirka 1904), der et par står tett omslynget i det skyggefulle gårdsrommet og Sacre Coeur (cirka 1905), der Heyerdahl fremstiller seg og sin familie som Josef og Maria med barnet.

Etter hjemkomsten til Norge i 1907, ble Heyerdahls seneste produksjon preget av hans elskede Åsgårdstrand som malerisk holdepunkt, og den gråstemte Paris-koloritten ble erstattet med en rikere palett. Heyerdahls rastløse trang til å eksperimentere fornektet seg ikke, og både koloristisk og teknisk er det et sprang mellom det lysende blå og oljeblanke St. Hans (1909) og det brungrønne og duse Kiøsterudtreet (cirka 1910). I de store, fredfylte landskapene Heyerdahl malte i sine siste år står dette monumentale treet og Kiøsterudgården som sentrale landemerker.

Heyerdahl ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1904. Heyerdahl er rikt representert i Drammens Museum for kunst og kulturhistorie og Nasjonalmuseet i Oslo eier 41 bilder av ham.

• Stortingsbygningen, Oslo
• Rikshospitalet, Oslo
• Universitetet i Oslo
• Nasjonalmuseet, Oslo
• Drammens Kunstforening Faste Galleri
• Rasmus Meyers Samlinger, Bergen
• Bergen Billedgalleri
• Lillehammer Bys malerisamling
• Trøndelag Kunstgalleri
• Oslo Bymuseum
• Stavanger Faste Galleri
• Oslo kommunes kunstsamlinger
• Christianssands Faste Galleri
• Göteborgs Konstmuseum
• Nationalmuseum, Stockholm
• Waldemarsudde, Stockholm
• Musée Municipal, Riom
• Bayerische Staatsgemäldesammlungen, München