Romanen Uke 43 ble i 2002 lansert som en nyorientering i forfatterskapet. Her møter vi den nyutdannede litteraturviteren Solveig, som har fått jobb ved en distriktshøyskole. Solveigs litterære grunnsyn, hennes forhold til moren, til studentene og til kollegaen Hilde, preges av hennes lengsel vekk fra det overfladiske, inn til det hun kaller «det ekte». Utgivelsen ble møtt med blandede kritikker, og Solveigs mangelfulle forklaring av hva «det ekte» i litteraturen består i, var et av ankepunktene kritikerne holdt fram mot romanen. I sin anmeldelse i Vinduet kalte Ane Farsethås romanen «en formløs anti-poetikk om hvor umulig det er å snakke om litteratur».
I Ørstaviks to påfølgende romaner, Presten (2004) og Kallet-romanen (2006), kommer interessen for representasjon og sannhet til syne i en religiøs kontekst. Liv, som i Presten har fått et embete i Finnmark, strever med å få språket til å strekke til i møte med lokalsamfunnets kriser. Romanen tar opp bruken av språklig makt på flere plan, ikke minst i de delene som handler om Kautokeino-opprøret. Kallet-romanen, der hovedpersonen er misjonær og forfatter, har blitt lest som et svar på kritikken Ørstavik ble møtt med da hun utga Uke 43. Vi møter her en forfatter som kjemper med seg selv og sin følelse av å være misforstått.
Samtidig som disse bøkene utkom, ble Ørstaviks forfatterskap gjenstand for en debatt som dreide seg om forholdet mellom litteratur og virkelighet. En tidligere venninne av Ørstavik, Solveig Østrem, publiserte i 2005 artikkelen «Helvetes tekopp!» i tidsskriftet Samtiden, der hun hevdet seg brukt som modell for en karakter i Ørstaviks Like sant som jeg er virkelig (1999).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.