Halleys komet, fotografert 1910 fra Mount Wilson Observatory, USA.
Halleys komet er den første kometen som ble påvist å være periodisk, og den kometen som har den lengste kjente forhistorien. Halleys komet har en omløpstid på 74–79 år, og har vært observert ved minst 30 passasjer gjennom det indre solsystemet. Sist gang den passerte gjennom det indre solsystemet og var synlig med det blotte øye, var i 1986, og neste gang blir i 2061.
1P/Halley
Halleys komet er den kometen vi har de eldste bevarte observasjonene av. Den eldste bevarte observasjonen av Halleys komet finnes i en kinesiske opptegnelse fra år 466 fvt.
Kometer har i eldre tid vært sett på som et varsel om epokegjørende hendelser. Da kometen viste seg i 1066 skjedde to viktige slag som endret Englands, Frankrikes og Norges historie. Den 25. september det året tapte den norske kongen Harald Hardråde et slag mot den engelske kongen Harold Godwinson ved Stamford bridge i Yorkshire, England. Men Harolds triumf ble kortvarig, for 14. oktober tapte han i en kamp ved Hastings mot en normannerhær ledet av Vilhelm Erobreren. Dette slaget er fremstilt i det berømte bayeuxteppet, der en skrekkslagen Harold og hans menn ser opp mot kometen.
Halleys komet har en omløpstid på 74–79 år, og har vært observert 30 ganger. Den kom nærmest Solen (perihelium) i 1910 og var lengst unna Solen (aphelium), som ligger utenfor Neptuns bane, i 1948.
Sist gang Halleys komet passerte Solen var 9. februar 1986, da den hadde en minste avstand på rundt 90 millioner kilometer (0,6 AU). Da den var nærmest, stod den og Jorden nesten på diametralt motsatt side, så kometen druknet i sollyset i noen uker.
Neste gang Halleys komet passerer perihel blir 28. juli 2061. Den vil heller ikke da bli særlig lyssterk. Det blir den derimot ved den følgende passasje som finner sted 27. mars 2134. Da vil den bli klarere enn himmelens lyssterkeste stjerne, Sirius, og halen vil strekke seg over en stor del av himmelen.
Støv fra kometen antas å være opphavet til meteorsvermene Eta Aquarid og Orionidene.
Halleys komet var best synlig fra sørlige breddegrader i februar–april, blant annet fra Sør-Afrika og Australia. Fra Norge kunne den så vidt sees med det blotte øye i desember–januar og i slutten av april. Observasjonsmessig var 1986-passasjen den dårligste på 2000 år.
Passasjen var likevel en suksess for forskerne. Kometen ble fotografert, og struktur, aktivitet, lysstyrke og spektra ble registrert. Kometen ble møtt av de to sovjetiske romsondene Vega 1 og 2, de to japanske romsondene Suisei og Sakigake, og det europeiske romfartøyet Giotto, som undersøkte kometstøvet og kometgassens kjemiske sammensetning og tetthet, magnetfelt, stråling med mer. Dette var første gang en kometkjerne ble studert.
Giotto passerte kometen i en avstand på 600 kilometer, og fotografier fra Giotto og Vega-sondene viste at kjernen var et peanøttformet legeme som var 15 kilometer langt og 8 kilometer tykt. To sterke og flere svake lysende jetstrømmer av støv og gass ble observert å komme fra kjernen under passasjen.
Den største overraskelsen var kjernens farge. Refleksjonsevnen viste seg å være bare om lag to prosent, mens de fleste astronomer hadde ment at isklumpen som dannet kjernen reflekterte 40–50 prosent. I stedet for å være glitrende hvit var den svartere enn kull. Den svarte fargen skyldes sannsynligvis en mørk skorpe av organisk materiale som isolerer isen under skorpen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.