Høyjord stavkirke

Går en inn gjennom våpenhuset i vest, åpner det seg et høyloftet, enkelt kirkerom med en diger mast midt i skipet, en midtstav. Over inngangen er det et galleri. En enkel, nyere brysting skiller skipet fra det smalere koret. Høyjord er blant de større stavkirkene, skipet måler om lag 8,5 meter i bredden og 10,4 meter i lengden, mens koret måler om lag 5 meter x 5,7 meter. Høyt i sørveggene er de middelalderske lysåpningene bevart: vekslende spissbuete og firpassformete i skipet, i koret en rund glugge. I dag er de avblendet av panelet på utsiden. Koret hadde tidligere også to spissbuete lysåpninger mot øst. De ble fjernet da et sakristi ble bygd til på 1800-tallet.

Rester av flere innvielseskors er ennå synlige på innerveggene. Noen skipstegninger på nordveggen i skipet ble trolig streket opp på 1400-tallet, etter skipstypen å dømme. I nordøsthjørnet av skipet er det bevart rester av malt middelalderdekor med palmettbord over stjerne- og rosemønster. Koret har et slakt, bueformet plankehvelv der det er rekonstruert et felt med malte medaljonger som det ble funnet rester av ved restaureringen i etterkrigsårene. Også deler av middelalderdekoren på korveggene er rekonstruert. I det hele må kirken på et tidspunkt ha vært rikt og fargesterkt dekorert.

Det er lite spor av utskåret dekor. Rester av de opprinnelige døråpningene i skipet og koret vitner om rundbuete portaler med enkle profiler. Mangelen på bevart treskurd er en markant kontrast til de rike funnene fra Oseberg, i dag en halvtimes kjøretur unna. Mellom disse ytterpunktene ligger en kristning, en rikssamling og en tidsforskjell på rundt regnet fire til fem hundre år. Mest bemerkelsesverdig er det at kirken har bevart sin middelalderske vindfløy, én av en håndfull bevarte i Norden.

Selve stavkonstruksjonen er i store trekk intakt, om enn svært medtatt. Kirken har fire hjørnestaver i skipet og fire i koret. I tillegg har skipet en mellomstav i hver langvegg og en på hver side av vestinngangen. Stavene er tappet over veggsvillrammene i skipet og koret. Veggene er avbundet øverst av stavlegjene på vanlig måte. Svillene er i eik, mens stavene, veggplankene og stavlegjene er i furu.

Kirken fikk en svær midtstav i skipet under restaureringen. Det er usikkert om denne løsningen er opprinnelig. Det var ingen sikre spor, men en kirketaksering i 1689 omtaler en mast til tårnet «24 alen lang». Da en større stein ble funnet midt under gulvet i skipet under restaureringen, ble den tolket som fundament for en midtmast. Høyjord har imidlertid ikke grunnstokker som forankrer midtmasten nederst, slik det er kjent fra andre midtmastkirker.

Restaureringen av kirken var i det hele så omfattende at den fikk karakter av ombygging. Utvendig og innvendig kledning og bindingsverk ble fjernet. Grunnen under kirken ble gravd ut, bygningen jekket opp, og det ble støpt høyere fundament i betong. Det ble avdekket eldre graver i koret, og farget, malt glass, trolig fra glassmaleri.

Et nytt utvendig bygningsskall ble oppført med avlastning for stavkirkekonstruksjonen. Det nye eksteriøret med takrytter og spir er en svært fri og rustikk gjendiktning av et antatt utseende fra tidlig etterreformatorisk tid. Sporene av 1700- og 1800-tallenes bygningshistorie er på det nærmeste utslettet.

Plankene i skipet og koret har ulike profiler. Det kan tyde på ulik alder, men kan også forklares med ulike håndverkere. Likheten mellom de spissbuete lysåpningene i skipet og tilsvarende, nå forsvunne åpninger i korets østvegg kan tale for at kirken er oppført under ett. Det gjør også bruken av like portalprofiler i skipet og koret. Lysåpningene har sine umiskjennelige forbilder i gotikkens steinarkitektur og tilsier en datering til 1200-tallet eller senere, men trolig før de eldste skriftlige kildene. Høyjord sokn er første gang omtalt i et diplom i 1374, kirken nevnes første gang i biskop Eysteins jordebok (Røde bok) fra 1390-årene.

Høyjord var én av bare en håndfull stavkirker i Vestfold da den ble bygd. Selv om ettertiden har gitt kirken hard medfart, også det 20. århundret, er den på sett og vis bevart. Med tanke på områder der stavkirkene dominerte fullstendig, og der knapt nok en flis er tilbake i dag, skulle tilfellet Høyjord være noe nær en statistisk umulighet. Det historiske forløpet kan være lunefullt.

• stavkirke
• Høyjord