Gustav Mahler

Gustav Mahler ble født av jødiske foreldre i Kalischt i Böhmen i vestre delen av Tsjekkoslovakia, men familien flyttet like etter fødselen til Iglau i Mähren i den østre delen av Tsjekkoslovakia, der han tilbragte størstedelen av sin oppvekst. Da han viste stor musikalsk begavelse, ble han i 1874 antatt som elev ved konservatoriet i Wien, der han studerte klaver med Julius Epstein (1832–1926), som også ble hans mentor. Han studerte også komposisjon ved konservatoriet, samtidig som han begynte å følge Anton Bruckners forelesninger på universitetet, der han i tillegg også studerte filosofi. Mahler ble boende i Wien frem til 1882. Han hentet stor inspirasjon fra Bruckner og ville som Bruckner utvide symfoniens form, forene det sanglige og vokale med det symfoniske og anvende instrumentasjonen visjonært, men samtidig knytte an til det folkemusikalske.

Da hans første større verk, Das klagende Lied, fikk en kjølig mottagelse, lot han komposisjonsvirksomheten ligge og gikk inn for å dirigere. Sommeren 1880 var han dirigent for et sommerteater i Bad Hall etterfulgt av noen andre engasjementer de etterfølgende fem årene, år som gjorde det klart for ham at i tillegg til å komponere skulle han også dirigere. I 1886 var han dirigent ved nasjonalteatret i Praha, i 1887 i Leipzig og i tre år fra 1888 var han dirigent ved Den kongelige operaen i Budapest. I 1891 ble han utnevnt til sjefdirigent ved operaen i Hamburg, der han var frem til 1897 da han ble ansatt som sjefdirigent ved Wieneroperaen, en stilling han hadde i hele 10 år, frem til 1907. Dette ble Wieneroperaens mest framgangsrike og lysende periode. Mahler avsluttet sin dirigentkarriere som dirigent for New York-filharmonien og Metropolitan-operaen årene 1907–1911. Under oppholdet i USA reiste han hvert år tilbake til hjemlandet, Østerrike, for å komponere. Generelt kan man si at Mahler kunne komponere kun i sommermånedene, og i vintermånedene var han dirigent.

I tillegg til å dirigere opera – hans operarepertoar var enormt omfattende, men med forkjærlighet for Mozart og Wagner – dirigerte Mahler også annet. Han var dirigent for Wiener-filharmonikerne 1899–1901 i tillegg til en hel rekke andre av Europas viktige orkestre. Han var kjent for sine tolkninger av Beethovens og Robert Schumanns symfonier, og under tiden i New York der han selv kunne bestemme programmene, fremførte han verk av samtidskomponister som Richard Strauss, Ferruccio Busoni samt flere av Claude Debussys orkesterverk.

Mahler ble under sin levetid en levende legende som dirigent. Han la for dagen et visst nervøst-idealistisk temperament, men det resulterte i orkesterfremførelser av ypperste merke. Han krevde alt av seg selv, men også av sine musikere. Noen ganger kom de på kant med hverandre. Selv om han i USA dirigerte på en annen måte enn amerikanske musikere var vant til, klarte Mahler likevel å formidle sine intensjoner ned til minste detalj når det gjaldt tolkninger han ville frem til. Han ga musikerne tid til å frasere, og stemningen både på prøver og ved konserter var viktig for ham. Selv om Mahler kunne bore seg dypt ned i detaljer ved orkesterprøver, var hans repetisjoner aldri lange.

Mahler var i ungdomsårene påvirket av Arthur Schopenhauers og Friedrich Nietzsches filosofi, men uten at han ble pessimistisk eller elitistisk. Han var fremfor noe fanget av Fjodor Dostojevskijs forfatterskap. I 1897 konverterte han til katolisismen. Dette gjorde han angivelig mest for å kunne bli ansatt ved Wiener-operaen; for en jøde var det utelukket på denne tiden. Ved Wiener-operaen dirigerte han ni måneder i året og komponerte de resterende tre.

En innvending som ofte ble rettet mot Mahler, var at han egentlig var en sangkomponist som utvidet sine sanger til symfonier. Dette kan skyldes at hans fire første symfonier inneholder partier for en sangsolist og orkester og benytter materiale som han allerede hadde anvendt i noen av sine sanger. På den andre siden kan man se Mahlers sanger som verk med et betydelig symfonisk potensial.

Mahlers musikk viser påvirkning fra en rekke andre komponister. Idémessig mer enn direkte musikalsk er Richard Wagner, Ludwig van Beethoven, Wolfgang Amadeus Mozart og Johann Sebastian Bach hans idealer. Melodisk påvirkning kan på noen punkter spores til Franz Schubert og Giuseppe Verdi samt i noen grad også til Frédéric Chopin og Pjotr Tsjajkovskij, selv om hans melodiske stil egentlig er hans egen. Fra Antonín Dvořák og Bedřich Smetana kan man merke en slavisk påvirkning, men Hector Berlioz og Franz Liszt har påvirket hans instrumentasjon og løsgjort ham fra en streng formtenkning. Størrelsen på Mahlers orkester – noen ganger krever han gigantiske orkestre – har bakgrunn i Wagners og Anton Bruckners, delvis også Beethovens orkestertenkning, med vektlegging av det monumentale og heroiske.

Et av de mest påfallende trekkene ved Mahlers symfonier er kombinasjonen og sammenkoblingen av nærmest uforenlige elementer og den måten som han maktet å fornye seg. Selv om hver sats frembringer noe nytt, ødelegges likevel ikke helhetsinntrykket. Folkediktningen Des Knaben Wunderhorn kom i stor grad til å prege hans verk i rundt 20 år. Herfra hentet han tekster og ideer som i sterk grad kom til å prege hans musikk og skape en atmosfære av det virkelige og det uvirkelige, det groteske og det naive, det løsslupne og det sykelige. Mahler makter å forene disse tilsynelatende motsetningene. Minst like bemerkelsesverdig er hans evne til å forbinde følelsesmessige ytterligheter som det banale og det heroiske til en meningsfull helhet.

• Gustav Mahlers symfonier
• klassisk musikk
• musikk i romantikken

• Cooke, Deryck: Gustav Mahler: An Introduction to His Music. Faber Music, London 1980.
• Cooke, Deryck: Mahler and the Eighth Symphony (performance notes 29 May 1964). Royal Liverpool Philharmonic Society, 1964.
• Fischer, Jens Malte (overs. Stewart Spencer):Gustav Mahler. Yale University Press. New Haven, Connecticut. 2011.
• Mitchell, Donald: Gustav Mahler Volume 1: The Early Years. University of California Press. Berkeley 1995.
• Mitchell, Donald: Gustav Mahler Volume II: The Wunderhorn Years: Chronicles and Commentaries. Faber and Faber. London 1975.
• Mitchell, Donald, Andrew Nicholson: The Mahler Companion. Oxford University Press. Oxford 1999.
• Sadie, Stanley, utg.: The New Grove Dictionary of Music and Musicians. Macmillan, London 1980.
• Walter, Bruno: Gustav Mahler. Norstedt, Stockholm 1950.