Gustav 4. Adolf

Ved farens død i 1792 ble Gustav Adolf konge med farbroren hertug Karl som formynder. Gustav Adolf overtok selv styret i 1796. Gustav var til å begynne med meget godt likt, men en voksende misnøye med kongen og hans regjering kom etter hvert frem, særlig etter 1800. Han forsøkte lenge å holde Sverige utenfor de europeiske stormaktskonfliktene, men i 1805 gikk han med i den tredje koalisjon mot Napoleon.

Gustav hadde allerede i 1799 brutt de diplomatiske forbindelsene med det revolusjonære Frankrike, og han opparbeidet siden et fanatisk hat mot Napoleon etter henrettelsen av hertugen av Enghien. I Sverige var det både blant embetsmenn og offiserer en utbredt misnøye med kongens nye utenrikspolitiske kurs, som også snart brakte ulykker over landet.

I 1807 måtte Sverige rømme Pommern, og Russlands uttreden av koalisjonen ved freden i Tilsit (nåværende Sovetsk) i 1807 førte til russisk angrep som igjen førte til tapet av Finland i 1808. Da Gustav ville fortsette krigen og skrev ut nye tropper i begynnelsen av 1809, ble det dannet en sammensvergelse mot ham av sivile embetsmenn og offiserer. Georg Adlersparre, leder av vestarmeen, marsjerte mot Stockholm, hvor kongen planla et motangrep av troppene i Skåne. Borgerkrig ble avverget ved at Carl Johan Adlercreutz fikk Gustav arrestert, og han abdiserte 29. mars 1809.

Riksdagen erklærte senere kongen for avsatt, og i desember samme år forlot han landet med sin familie. Under navnet oberst Gustavsson førte han siden en omflakkende tilværelse, til tider i dypeste nød. Han døde i St. Gallen i Sveits, men hans legeme ble i 1884 overført til Riddarholmskyrkan i Stockholm.

Etter flere forsøk på politiske giftermål ble Gustav i 1797 gift med prinsesse Fredrika av Baden. De ble skilt i 1812. Paret hadde fem barn, deriblant sønnen Gustav, prins av Vasa.

• Sveriges historie
• Statsoverhoder i Sverige