Gol stavkirke

Tak hever seg over tak, nederst svalgangen med sine spisse gavler på tre sider, så omgangsveggenes pulttak mot midtromsveggene. Over saltaket på midtrommet står takrytteren med spir i to etasjer. For enden av koret er apsisen kronet med en rund tårnhjelm på en høy sylinder. Skipet og takrytteren har glisende dragehoder på mønene, i det hele et eksteriør som til forveksling likner Borgunds. Ved gjenreisningen ble museumskirken på mange måter formet i Borgunds bilde der opprinnelige deler var gått tapt. Men Gol stavkirke er grovere i profilen, midtromsveggene er lavere, og mellomstavene står tydelig fram mellom plankene i vegglivet.

Stavkonstruksjonen er i hovedsak bevart. Grunnstokkene stikker utenfor skipets vegger og danner også opplegg for svalgangene. Skipet har én stav i hvert hjørne av omgangen. Omgangsveggene er avstivet med diagonale skråbånd. Midtrommet i skipet har tre par mellomstaver i lengderetningen og to par mellomstaver på kortsidene mellom hjørnestavene. Den midterste mellomstaven på langsidene er ikke forankret i grunnstokkene, men hviler på et innskutt buesegment under den nederste av to tenger. Mellomstavene på kortsidene er forankret på samme måte oppe i veggen, slik at midtrommet bæres av åtte staver og får en sterkere lengdeorientering fra inngangen i vest og mot koret. Midtromsstavene er avstivet med to sett horisontale tenger og diagonale plankekors, andreaskors, som er satt inni hvert felt. Bueknær på undersiden av tengene danner en slags hesteskoformete arkader. Tilsvarende bueknær er satt mellom stavene på undersiden av omgangsveggene. Horisontale strebebjelker med liggende bueknær stiver av midtromsstavene mot omgangens stavlegje. Takverket har fulle sperrebind med sperre, saksesperre og hanebjelke som har utskåret dobbeltbue på undersiden. Sperrebindene er avstivet med bueknær og korresponderer med midtromsstavene.

De ulike konstruksjonsleddene er markert med enkle svertete profiler. Stavene har en triangulær avbladning, en tunge, øverst i midtromsveggen, med utskårne masker med svertete konturlinjer over. Midtrommets hjørnestaver har smale kapitelbånd med utskårne ranker. Bueknærne mellom midtromsstavene er avsluttet med opprullete bladfliker, en av dem med et dyrehode.

Treskurden på portalene viser nær tilknytning til kapitelene på midtromsstavene. Skipet har to vangeportaler, én i vest og én i sør. Vestportalen er opprinnelig, men de øverste plankene over åpningen og deler av søyleskaftene er rekonstruerte. Sørportalen er en kopi av den opprinnelige, der bare deler av vangene er bevart. Vestportalen er av Sogn-Valdres-type 2, med det vanlige skjemaet: Den har en palmettfrise nederst på hver vange og rankespyende dyrehoder, og diagonalt over døråpningen flakser to store toppdrager som angriper en mindre midtdrage som stuper ned. Innimellom rankene på sidefeltene skjuler det seg også flere mindre smådrager. Dør- åpningen har rett avslutning og mangler markert arkivolt i skurden. Portalen kan opprinnelig ha hatt et separat montert buesegment over åpningen. Den ble «frisket opp» da kirken ble gjenreist på Bygdøy, og relieffet er i dag flatt toplans, uten avrunding som på den opprinnelige sørportalen. Linjeføringen er mindre elegant enn i for eksempel Borgunds vestportal, det er lite veksling mellom brede og avsmalnende former. Toppdragene er i tillegg plassert slik at de ikke får full plass til vingene.

Den variable utførelsen av portalen er på linje med den håndverksmessige utformingen av dekorative ledd i konstruksjonen. Både maskene og avbladningen på midtromsstavene er grovt utført, og skurden på kapitelene bærer mye av samme preg som portalene. Sørportalen i koret er delvis bevart i veggplankene, som viser at døråpningen var rammet inn av et enkelt, flatt profil. Overstykket mangler, og portalens opprinnelige bredde er ukjent.

Det er alminnelig enighet om at portalene og den innvendige skurden på midtromsstavene er fra samme tid. Enigheten er også stor om at portalene i Hegge er de som står nærmest, for øvrig en kirke med tilsvarende midtromsløsning som Gol. Den stilhistoriske dateringen av Gol flyter noe, men et stykke ut på 1200-tallet er alminnelig akseptert.

Den indre reisningen har bevart deler av malt dekor fra samme tid som det opprinnelige koret, der veggplankene er de eneste bevarte materialene. Den nedre delen av veggene er dekorert med en buefrise med rektangulære felt over, fylt med blader, frukter og blomster. På nordveggen er det felt med de fire evangelistene. Apsisen har en nattverdsscene som er malt på lerret. En innskrift daterer dekorasjonene til 1652 og forteller hvem som betalte de forskjellige delene. Kunsthistorikeren Sigrid Christie mener det trolig er den samme maleren en finner spor etter en rekke steder i Drammensdistriktet og i stavkirkene Flesberg og Nore i Numedal, og dessuten i Torpo, nabokirken til Gol.

Trolig har også veggene i skipet vært dekorert etter reformasjonen i større eller mindre omfang, slik dekoren på de østre midtromsstavene vitner om. Den går bare et stykke opp på stavene og er trolig utført etter at skipet fikk himling. Mange av de opprinnelige veggplankene har gått tapt, i likhet med det meste av materialene fra det opprinnelige koret. Heller ikke noe av inventaret fra etter reformasjonen er bevart i kirken i dag, verken altertavle, prekestol eller kirkebenker. Til gjengjeld er det mye graffiti, ikke minst fra middelalderen, med bønneformularer, ryttermotiver, geometriske figurer og dyreristninger.

Gol fikk ny kirke og skulle rive den gamle i 1881, men Fortidsminneforeningen klarte å reise penger til å kjøpe den gamle. Da var den ikke lenger så ordinær som den en gang hadde vært. I Hallingdal forsvant fire av nabosoknenes stavkirker i løpet av et par korte tiår.

Gjennom århundrene var kirken blitt ombygd og utvidet flere ganger, og kjøpet omfattet bare middelalderdelene. Kirken ble demontert ved årsskiftet, men to påfølgende snøfattige vintrer gjorde sledetransport umulig, og jernbanen gjennom Hallingdal hørte framtiden til. Materialene kom til Bygdøy først utpå nyåret 1884. Kongen, Oscar 2, var norgesvenn. Han ga tomt og betalte av egen lomme for å få kirken satt opp som en del av bygningssamlingen sin – verdens første friluftsmuseum – på Kongsgården. I 1907, to år etter unionsoppløsningen, ble samlingen en del av Norsk Folkemuseum.

Da kirken ble demontert i 1881, var den sterkt ombygd og forandret. En tegning fra 1846 viser et utseende ikke ulikt de bevarte stavkirkene Høre og Hegge i Valdres. Vi vet lite om hvilke mulige endringer kirken gjennomgikk før de bevarte kirkeregnskapenes tid. Koret og i det minste deler av skipet ble dekorert i 1652. I 1694 fikk kirken ny takrytter, og samtidig ble det lagt himling i skipet. Kort etter, i 1699, ble det satt inn to små vinduer for å gi lys til prekestolen. Kirkeregnskapene forteller også om utskiftning av en dør i koråpningen – med andre ord var skipet og koret avdelt med et lukket korskille. En gang mellom 1723 og 1742 ble det opprinnelige koret og svalgangen rundt det revet, og et nytt kor ble laftet opp i samme bredde som skipet. De dekorerte veggplankene fra det gamle koret ble brukt som himlingsbord i det nye. I samme periode fikk skipet et galleri og to nye vinduer. Noe senere ble det oppført et laftet sakristi på nordsiden av det nye koret.

I 1802 var turen kommet til å utvide skipet. Svalgangen ble revet, og ytterveggene på tre sider ble flyttet til litt utenfor den tidligere svalgangen. Omgangsveggene ble demontert, men hele stavskjelettet fikk stå. Omgangstaket ble hevet og forlenget ut til de nye ytterveggene. Skipet fikk ny, rett gavl mot vest med våpenhus foran. Skipets sørportal ble etter alt å dømme brukt som portal i våpenhuset, mens vestportalen ble flyttet til den nye vestgavlen. Samtidig ble takrytteren enten fornyet eller reparert. I 1820-årene fikk taket valdresskifer, som lå på til kirken ble demontert og flyttet.

Av middelalderens stavkirke var det stort sett bare skjelettet i skipet og en mindre del av de opprinnelige materialene som var tilbake da kirken ble demontert. Oppmålingstegninger og dokumentasjon av spor i bevarte bygningsdeler ga imidlertid grunnlag for å rekonstruere omgangsveggene, svalgangene og korets bredde og mønehøyde. De gjenbrukte dekorerte veggplankene fra koret ga også noenlunde lengden på det opprinnelige koret og omkretsen på apsis. Korets midtromskonstruksjon var ukjent. Arkitekt Waldemar Hansteen kopierte løsningen i Borgund, på samme måte som detaljutformingen av svalgangene og takrytteren. Under gjenreisningen ble noen opprinnelige deler skiftet ut, mens andre fikk skjøtet inn manglende stykker, blant annet i korveggen og de gamle plankene i den nordre omgangsveggen. Svalgangen fikk gulv, slik den hadde hatt tidligere, men kanskje ikke opprinnelig. Spor i stavlegjen i skipets sørvegg ga plasseringen av sørportalen, men den som står i kirken i dag, er en kopi, skåret av Torsten Torstensen, snekker på Kongsgården da kirken ble gjenreist. Torstensen skar også de manglende delene til vestportalen, alt etter tegninger av arkitekt Hansteen.

Som alle rekonstruksjoner har også Gol sine åpne spørsmål og gjetninger. Etter utgangspunktet virker det som at denne rekonstruksjonen er bedre fundert enn den nesten samtidige, nå nedbrente rekonstruksjonen av Fortun stavkirke på Fantoft ved Bergen. Om kirkens ytre ennå virker nytt, gir det høyloftete, mørke kirkerommet med sine aldrende deler og noe yngre dekorasjoner et eggende bilde av middelalderens kirke. Det er lett å glemme at helt vesentlige deler av såvel det katolske som det lutherske kirkerommet har gått tapt. Til gjengjeld ble det viktigste av stavkirken reddet, og vi vet mer om den enn om mange av dem som er bevart på sine opprinnelige steder.

• stavkirke
• Norsk Folkemuseum