Fredrik 1. Barbarossa

Fredrik var sønn av hertug Fredrik 2. av Schwaben, som han etterfulgte ved dennes død, og han tilhørte dermed slekten Hohenstaufen. Moren Judit var derimot en welfer, og Fredriks tilknytning til de to mektigste tyske slektene på 1100-tallet var medvirkende til at han ble valgt til tysk konge og senere kronet som tysk-romersk keiser. Judit var for øvrig i slekt med de norske kongene, ettersom hennes oldemor Ulvhild av Sachsen var datter av kong Olav den hellige.

Da Henrik 5., den siste keiser av den saliske slekt, døde uten mannlige arvinger i 1125, var Fredriks far kandidat ved det påfølgende kongevalget, men fyrstene valgte isteden den saksiske hertugen Lothar 3., som raskt kom i konflikt med stauferhertugen om fordeling av godsene etter salierslekten. Den nye keiseren lyste både Fredriks far og dennes yngre bror Konrad i «rikets akt» og gjorde flere mislykte forsøk på å erobre deres kjerneområder. Dette forhindret ikke at Konrad i 1127 oppnådde å bli valgt til motkonge mot Lothar og året etter kronet til italiensk konge.

Denne striden, som varte i ti år, kom til å sette sitt preg på Fredriks oppvekst. Han fikk opplæring i riding og fekting, slik det var vanlig for adelssønner, men han lærte aldri å lese eller skrive, og han forsto heller ikke latin. Moren døde da Fredrik var bare åtte år gammel, men faren giftet seg snart på nytt. I disse årene ble farbroren Konrad et forbilde for Fredrik, ikke minst fordi han hadde vært på pilegrimsferd til Jerusalem og dermed oppfylte tidens ridderideal.

Striden mellom stauferne (hohenstauferne) og keiseren ble bilagt i 1135. Da Lothar døde to år senere, sto stauferne klare til å overta den tyske kronen. Men Fredriks far, som hadde mistet et øye i kamp med Lothars tropper, var ikke lenger aktuell som kandidat, så det ble onkelen Konrad som ble valgt, og i 1138 ble han kronet til tysk konge i domkirken i Aachen.

Fredrik ble nå onkelens protesjé og ledsaget ham fra 1141 til flere av de årlige riksmøtene. I 1146 avla Konrad korstogsløfte, og til tross for protester fra sin far (og det faktum at han selv var nygift) valgte Fredrik å følge onkelen da denne året etter la ut på ekspedisjonen til Det hellige land. Fredriks far døde før korstogshæren forlot Tyskland, så Fredrik var dermed regjerende hertug av Schwaben. Militært og økonomisk ble det andre korstog en katastrofe, blant annet på grunn av en feilslått beleiring av Damaskus. Konrad og Fredrik kom tilbake til Tyskland i 1149.

Fredrik ble i 1147 gift med den rike arvingen Adela av Vohburg, markgrevinne av Egerland, men det barnløse ekteskapet ble oppløst etter seks år. I 1156 giftet Fredrik seg igjen, nå med grevinne Beatrice av Burgund. De fikk 11 barn, blant dem sønnene Henrik 6. – som etterfulgte faren som tysk-romersk keiser – og Filip av Schwaben, som ble brorens etterfølger som tysk konge.

Før han dro på korstog hadde Konrad 3. fått sin eldste sønn, den ti år gamle Henrik Berengar, kronet til tysk medkonge, men han døde før faren, og den yngre sønnen Fredrik var bare seks år gammel da Konrad døde i 1152. På dødsleiet hadde Konrad utpekt brorsønnen Fredrik (Barbarossa) som sin etterfølger, og denne ble av kurfyrstene valgt til tysk konge samme år i Frankfurt og deretter kronet i Aachen. Konrads gjenlevende sønn Fredrik overtok isteden som hertug av Schwaben etter fetteren av samme navn. Den nyvalgte kongen ble kronet til keiser av pave Hadrian 4. i Roma i juni 1155, etter at han to måneder tidligere i Pavia var blitt kronet til konge av Italia.

Som konge og keiser hadde Fredrik som mål å sikre rikets besittelser i Italia for keiserdømmet og hevde keisermaktens like rett med pavemakten. Som basis skapte han seg en sterk stilling i Tyskland, og han knyttet de lokale hertugene til seg gjennom å gi dem store len: For eksempel fikk welferen Henrik Løve (som også var Fredriks fetter) Bayern i 1154.

I 1158 erobret Fredrik det mektige Milano og organiserte Nord-Italia under sitt styre, men de lombardiske byenes borgervelde og opprørstrang tvang ham til ytterligere tre kostbare felttog over Alpene. I 1167 dannet disse byene det lombardiske forbund, som fikk støtte hos paven, ettersom Fredriks krav på likestilling og rett til bispevalg hadde brakt ham i strid med pave Alexander 3, som han forsøkte å avsette i 1159.

I 1176 led Fredrik nederlag mot de lombardiske byene i slaget ved Legnano, og i 1183 måtte han innrømme dem et visst selvstyre. Men keiseren var nå kommet i strid med Henrik Løve, som hadde nektet å støtte ham i kampen mot de italienske byene, og Henrik mistet sine land i 1180. Samtidig hadde Fredrik latt seg krone til konge av Burgund, en tittel han egentlig hadde hatt siden han ble valgt til tysk konge.

Fredrik stod på høyden av sin makt da han deltok i det tredje korstog i 1190. Han druknet samme år i elven Salef i Lilleasia (nå Göksu i Tyrkia).

Fredrik ble lenge regnet som en av de viktigste herskerne i det tysk-romerske riket i middelalderen, og det oppsto mange myter om hans bragder og eventyrlige liv. Ifølge en av mytene døde han ikke i Lilleasia, men sover sammen med sine riddere i en hule i Kyffhäuserfjellene i Thüringen. Når ravnene slutter å fly rundt fjellet skal keiseren våkne og gjenreise Tysklands storhet.

Fredrik var en typisk representant for sin tids riddere. Hans ettermæle har variert; han har blitt sett på som en blodig tyrann og en eksponent for tysk erobringstrang, ikke minst i Italia. Historikere på 1800- og 1900-tallet la især vekt på hans lovgivningsarbeid (han tok i bruk den østromerske keiseren Justinians lovbok Corpus juris civilis fra 500-tallet som felles lovbok for riket), og hans tollpolitikk som bidro til å bryte ned handelsgrenser mellom europeiske regioner.

En samtidig hovedkilde til Fredriks liv og virke er historieverket Gesta Friderici Imperatoris, som keiseren selv bestilte hos krønikeskriveren Otto av Freising.

• monarker i Det tysk-romerske riket
• Det tysk-romerske riket