Foreldre: Major Lorentz Peter Heidmann (1732–1807) og Dorothea Mathea Sommerschield (1740–1805).
Gift 28.3.1810 med Anna Catharina Bernhoft Ræder (31.7.1788–3.8.1858), datter av oberstløytnant Johan Georg Ræder (1751–1808; se NBL1, bd. 12) og Catharina Margrethe Lind (1759–1820).
Frederik Heidmann var en norsk offiser, embetsmann, politiker og eidsvollsmann.
Heidmann var sentral i debatten om noen av de mest kontroversielle sakene Stortinget behandlet i årene etter 1814, og som amtmann i Hedemarkens amt tok han initiativet til opprettelsen av kjøpstaden Hamar.
Heidmann ble født inn i en offisersslekt og utdannet seg som militær. 18 år gammel ble han utnevnt til sekondløytnant ved Trondhjemske dragonkorps og senere rittmesters grad fra 1814. Han var tilknyttet dragonkorpset frem til 1818.
Da armeen ble omorganisert i 1818, ble han utnevnt til sjef for Skognske eskadron; et embete han beholdt frem til 1821.
Heidmann ble valgt til representant fra det Trondhjemske dragonkorps til Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Her stemte han først mot at Norge skulle være helt selvstendig, men sluttet seg senere til selvstendighetspartiet. Heidmann var demokratisk av oppfatning og gav som profesjonell militær sterk støtte til Didrik Hegermanns forslag om innføring av allmenn verneplikt. Han var også tilhenger av å avskaffe adelskap og privilegier.
Heidmann fortsatte i politikken også etter 1814. I årene 1818–1822 var han stortingsrepresentant for Nordre Trondhjems amt og i 1827–1828 for Hedemarkens amt. Han var en svært aktiv stortingsmann, som var medlem av til sammen 19 komiteer i løpet av fem stortingssesjoner og i 1821 var han også odelstingspresident. I tillegg var han dessuten formann i komiteen som behandlet loven for å forby adelskap og privilegier, kalt adelsloven. Selv om han personlig var tilhenger av loven, foreslo han i 1821, av hensyn til kongen, at loven skulle utsettes til en senere stortingssamling. Loven ble imidlertid vedtatt av Stortinget.
Heidmanns arbeid som komiteformann førte til at Stortinget vedtok vernepliktsloven på ny i 1821 med bare små endringer av det opprinnelige forslaget fra 1818. Imidlertid ble loven også denne gang nektet sanksjon. Heidmann fortsatte arbeidet for å få gjennomført vernepliktsloven like til han gikk ut av Stortinget for godt i 1828.
Han prøvde også å avhjelpe de problemer som bøndene hadde som følge av finanspolitikken, men hans forslag om å innstille auksjoner over gods som var utpantet for bankinnskudd, såkalt sølvskatt, falt med 41 mot 12 stemmer.
Heidmann var medlem av den kommisjon som i 1820-årene, under ledelse av grev Wedel, skulle utrede plassering av en kjøpstad på Opplandene. Komiteen, som leverte sin innstilling i 1826, foreslo at det ble anlagt kjøpsteder både på Lillehammer og Storhamar. Flertallet innstilte på at hvis det bare ble anlagt en by, burde denne legges til Lillehammer, mens Heidmann og professor Gregers Fougner Lundh foretrakk Storhamar. Flertallets innstilling ble fulgt, men Heidmann fortsatte å arbeide for at det også skulle bli by på Hamar, og han vant frem med dette synspunktet da Stortinget i 1848 vedtok å grunnlegge en kjøpstad her.
I 1821 ble Heidmann utnevnt til amtmann i Hedemarkens amt. Denne utnevnelsen skyldtes kongens personlige initiativ, og regjeringen hadde ikke fått tid til å forberede saken. Historikeren Halvdan Koht mente det ikke kunne herske tvil om at dette var en politisk belønning for Heidmanns innsats i Stortinget. Han forble amtmann frem til 1849, da han fikk avskjed i nåde. Samtidig ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.
Frederik Heidmann døde i 1850 på sin gård Kjonerud i Stange.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.