Frank Lloyd Wright

Lloyd Wright ble utdannet i ingeniørfag ved University of Wisconsin i 1886. Han arbeidet først i Chicago hos J. L. Silsbee, så hos Adler & Sullivan fra 1887. Deretter etablerte han sin egen praksis 1893 i Chicago, i egentegnet kontorbygning med bolig.

Etter sin tid som elev hos Louis Sullivan fortsatte han dennes bestrebelser på å skape en ny og typisk «American style». Hans utvikling fra tradisjonalist til original formgiver ser vi først i en serie villaer i Chicago-forstaden Oak Park, blant annet hans egen bolig (1890), der peisens sentrale plassering er et fremtredende trekk. I begynnelsen av 1900-tallet utviklet han en ny stil for eneboliger, de såkalte præriehusene, som alle er preget av lett valmete, sterkt utkragede tak. Her bryter han helt med eldre prinsipper for romdisponering og konstruksjon; han lar huset åpne seg i flere retninger fra en fast kjerne som rommer kjøkken, fyrings- og sanitærinstallasjoner. Han tegnet omtrent 50 hus av denne typen – i mange varianter – i tidsrommet 1900–1910. Det mest kjente av disse er Robie House i Chicago (1909). Hans egne hus Taliesin I, II og III i Spring Green i Wisconsin ble bygget over en lengre periode fra 1911 til 1935. Det er et huskompleks som organisk innpasser seg terrenget og representerer en videreføring av præriehusmodellen.

Lloyd Wright støttet seg til det funksjonalistiske prinsippet, men hevdet samtidig at all arkitektur måtte være «organisk» av vesen, kjennetegnet ved gjentagelse av visse formenheter, sin romlige disposisjon og materialvirkninger. Et godt eksempel er kontorbygget Larkin Building i Buffalo (1903–1907, revet i 1950), med avansert arkitektur og nye tekniske løsninger utformet som et ensemble av monumentale teglvolumer organisert rundt en femetasjes lysgård. Den samtidige Unitarian Church i Oak Park i Chicago (1906) og Imperial Hotel i Tokyo (1915–1922) kan også nevnes. Hotellet ble utformet etter Wrights nye og uprøvede teorier om jordskjelvsikker konstruksjon og sto igjen som eneste uskadede bygning etter jordskjelvet i 1923.

Fra 1929 underviste Wright på Princeton University i Chicago, og i New York. Han vant nå større anerkjennelse i USA enn tidligere. Han var opptatt av begrepet «organisk arkitektur», som han ga sin egen personlige tolkning: Han betonet betydningen av sammenheng og sannhet i form, konstruksjon og materialbruk. Samtidig ga disse prinsippene ham mulighet til rik variasjon i utformingen av bygninger, hver med et bestemt arkitektonisk tema som ble fremhevet og variert, ofte på en virtuos måte. I hans tematikk kunne regelmessige rutenett av kvadrater eller likesidede trekanter forekomme som styrende struktur. Men også friere komposisjoner finnes, blant annet basert på sirkler.

I 1930-årene var Lloyd Wright stilistisk influert av modernismen, og fra denne perioden skriver hans kanskje mest kjente arbeid seg, nemlig Edgar J. Kaufmann House, bedre kjent som Falling Water (1936–1937). Det er en stor enebolig, som henger dramatisk over en foss i Bear Run nær Pittsburgh. Hans neste store arbeid var kontor- og fabrikkbygningen Johnson Wax Building i Racine i Wisconsin (1936–1944) med et laboratorietårn tilføyd i 1950. Av hans store produksjon kan også hans egen bolig Taliesin West, nær Scottsdale i Arizona (1938), og det originale og avanserte skyskraperprosjektet St. Mark’s Tower i New York (1929, bygget i 1956 som Price Tower i Bartlesville, Oklahoma) nevnes.

Blant hans seneste arbeider må John A. Gillin House i Dallas (1958) og Solomon R. Guggenheim Museum i New York (1959) fremheves. I Guggenheim er en avansert armert betongkonstruksjon utnyttet til å skape et utstillingsareal for billedkunst i form av en «mange-etasjes» spiralrampe uten innvendige søyler rundt et stort, samlende rom. Han utformet også prosjekt for operahus i Bagdad og et Guggenheim-hus i Venezia.

Han utgav flere bøker, blant annet An Autobiography (1932), Ausgeführte Bauten und Entwürfe (1910) og Ausgeführte Bauten (1911) (begge utkom i Tyskland og fikk betydning for europeiske arkitekter), The Disappearing City (1932), An Organic Architecture (1939), The Natural House (1954), A Testament (1957), The Living City (1958) og Writings and Buildings (1960).

Lloyd Wright var også arkitekturskribent, samfunnskommentator og -kritiker. Han han påpekte blant annet: «We boast the highest standard of living in the world, when it is only the biggest.» I 1943 skrev han: «I say to you with confidence that the next generation but one will overturn the falsity in which it was reared.»

Han ble tildelt det britiske arkitektforbundet RIBAs høythengende Royal Gold Medal i 1941.

• arkitektur i USA
• Chicagoskolen
• Guggenheim Museum

• McCarter, Robert: Frank Lloyd Wright, 1997, isbn 0-7148-3148-4
• Riley, Terence & Peter Reed, red.: Frank Lloyd Wright : architect, 1994, isbn 0-87070-642-x
• Arne Pedersen og Esben Poulsson: Gjennom 27 stater i U. S. A., «Byggekunst» 1948 ss. 119–132, om Wright ss. 122–28;
• Frank Lloyd Wright: Organisk arkitektur ser på moderne arkitektur, «Byggekunst» 1952 ss. 192–95;
• Chr. Norberg-Schulz: Wright or Wrong? «Byggekunst» 1960 ss. 80–84;
• Bjørn Glomsrød og Dag J. Spangen: Frank Lloyd Wright Robie House Chicago 1909, «Byggekunst» 1969 ss. 42–44.
• Henry-Russell Hitchcock: In the nature of materials 1887–1941 The buildings of Frank Lloyd Wright, New York 1942, utv. og ajourført utgave 1975;
• Robert C. Twombly: Frank Lloyd Wright: His Life and His Architecture, 1979.
• Robert L. Sweeney: Frank Lloyd Wright: An Annotated Bibliography, 1978.
• Patrick J. Meehan (red.): Truth against the world – Frank Lloyd Wright speaks for an Organic Architecture, New York 1987, anmeldt av Karl Otto Ellefsen: Å bygge den amerikanske drømmen, «Byggekunst» 1987 s. 485;
• Jan Carlsen: Skyskraperens tyranni, «Byggekunst» 1990 ss. 162–65.