Nicolai Ryggs ettermæle har vært preget av de sosiale og økonomiske prøvelsene som fulgte av Norges Banks deflasjonspolitikk. I Rygg-studien Ideal, teori og virkelighet (1973) lot Sejersted konsekvensene ligge og gikk dypt inn i det juridiske og normative univers som la rammen om Ryggs tanke og handling. Særlig la han vekt på tilknytningen mellom den rent pengerettslige forpliktelsen til å gjenopprette tidligere, rettmessig pengeverdi – såkalt pari kurs – og videre rettstatsprinsipper: «I sin nye stilling som bankdirektør kom han inn i et sett med normer som langt på vei bestemte den kurs som ble hans [...] Kampen for normaltilstanden representerte ikke bare et ønske om å komme tilbake til det normale, men også til det stabile, til rettsstaten der man regjerte ifølge loven og ikke ved hjelp av loven.»
Rettsstatsbegrepet stod sentralt i Sejersteds analyse av 1800-tallets norske embetsmannsstat. Den ble også et viktig innslag i flere større arbeider om norsk 1900-tallshistorie, slik som hans bind om etterkrigstiden i Høyres historie. Hans teori om den forutsigbare rettsstat, båret og bundet av normative og juridiske prinsipper, brøt med en dominerende tradisjon i norsk historieforskning, der politikken i bunn og grunn ble sett som en arena for interessehevding. Dette la grunnlaget for en både fruktbar og uforsonlig faglig konfrontasjon, særlig med Sejersteds eldre kollega Jens Arup Seip.
Sejersteds normativ-institusjonelle orientering kom til uttrykk også i hans forskning innen økonomisk historie, og den kom dermed til å sette sitt preg på hele dette fagmiljøet ved Universitetet i Oslo. Kvantitativt orienterte studier ble ikke stående sentralt. Teorier som bygde på tradisjonell fagøkonomisk grunn, der handling normalt ble redusert til utslag av individuell egeninteresse, stod om mulig enda svakere. Godt representert ble derimot institusjons- og bedriftshistoriske studier. Og her ble bedriftens legitimitetsgrunnlag, tillits- og autoritetsforhold, innflytelse fra teknologi og vitenskap vel så sentrale elementer som de rent økonomiske forholdene ved institusjonen.
En motstand mot reduksjonistiske forklaringer i politikk og økonomi ble fra slutten av 1980-årene supplert med en kritikk av teknologideterministiske teorier, det vil si teorier som oppfatter samfunnsutviklingen som drevet av en relativt upåvirkelig teknologisk utvikling. Sejersteds kritikk sprang ut fra både et faglig og samfunnsmessig engasjement: Utviklingen var ikke uavvendelig, den kunne og burde styres. Hans forskning omkring disse spørsmålene ble særlig utført i forskningsmiljøet Senter for teknologi og menneskelige verdier, der teknologistudier ble utviklet innenfor en humanistisk og kulturteoretisk ramme. Sejersted var en av initiativtakerne bak opprettelsen, og han var senere leder for senteret (1988–1998).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.