Færøyenes litteratur

Færøysk diktning domineres av to uttrykksformer: en muntlig og en skriftlig. Den muntlige strekker seg tilbake til middelalderen, mens den skriftlige diktningen fikk sitt gjennombrudd først omkring 1850.

Den rike middelalderlitteraturen er bevart gjennom muntlig overlevering, hovedsakelig i form av episke danseviser som fortsatt blir sunget til den tradisjonelle kjededansen eller færøydansen. De eldste av disse såkalte kvæði er trolig fra 1300-tallet. Ellers består middelalderdiktningen av muntlige sjangre som eventyr, sagn og ordspråk.

I alt er det bevart 236 kvæði, som først ble nedskrevet på 1800-tallet. Forfatterne av disse gamle kvæði er ukjente.

Motivene er ofte de samme som i islandske fornaldersagaer, for eksempel Volsunga saga, som igjen bygger på eddadiktene om Sigurd Fåvnesbane og gjukungene. Disse kvæði forteller som regel om begivenheter i fremmede land, gjerne i Sentral-Europa, men også i Norge.

Hovedverket er Sigurdkvadene, heltediktene om Sigurd Fåvnesbane. En del gamle viser ble sist på 1700-tallet nedtegnet av Jens Christian Svabo (1746–1824), som også skrev den første færøyske ordboken, samt den første topografiske beskrivelsen av Færøyene.

En revitalisering av kvad-diktningen skjedde med Páll Pálsson Nolsøe (1766–1809) og Jens Christian Djurhuus (1773–1853), de første poetene som diktet på færøysk. De fornyet sjangeren med såkalte tættir, nidviser om den danske øvrigheten i landet. Djurhuus skrev populære danseviser om Ormurin Langi og Sigmundar kvæði med motiver fra norsk og færøysk historie hentet fra Heimskringla og Færøyingenes saga.

Av avgjørende betydning for den færøyske litteraturen var prosten V.U. Hammershaimbs (1819–1909) arbeid med å fastsette en skriftform for færøysk språk på grunnlag av dialektene.

Hans arbeid førte til en oppblomstring av færøysk litteratur i siste halvdel av 1800-tallet, og skriftspråket var ikke gammelt da det fikk sin første betydelige dikter i lyrikeren Jens Hendrik Oliver Djurhuus (1881–1948), som skrev i en litt forsinket høystemt romantisk stil. Broren hans, Hans A. Djurhuus (1883–1951), skrev lyrikk i mer folkelig stil. Blant periodens lyrikere kan også nevnes Richard Long (1889–1977).

Den første romanen på færøysk, Babelstórnið, av Regin í Líð (1871–1962), ble utgitt i 1909. Den andre romanen kom 18 år senere; Beinta (1927) av Hans A. Djurhuus.

Et avgjørende skille i den litterære utviklingen falt sammen med samfunnsendringene fra omkring 1900, da Færøyene gikk fra å være et statisk samfunn av fiskerbønder til et mer moderne ervervsliv med stadig større deler av befolkningen tilknyttet fiskeindustrien.

Før 1900 var det færøyske samfunnet preget av få og langsomme sosiale endringer og økende fordansking. Industrialiseringen ble ledsaget av en dynamisk modernitet og en nasjonal kulturbevegelse som både gjenskapte og rendyrket færøysk som litterært medium, selv om dansk forble landets andre hovedspråk.

1900-tallets betydeligste færøyske forfatter er William Heinesen (1900–1991), en av Nordens fremste person- og miljøskildrere. Han skrev sine bøker på dansk, og ble i 1965 tildelt Nordisk Råds litteraturpris for den historiske romanen Det gode Håb, med handlingen lagt til 1600-tallet.

En annen stor begavelse som skrev på dansk, var Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Han skrev bare én roman, Barbara, men den er til gjengjeld blitt stående som en av de fineste kvinneskildringene i nordisk litteratur.

Den øvrige færøyske litteraturen fra 1900-tallet er i alt vesentlig skrevet på færøysk. Fremst blant de færøyskskrivende prosaistene regnes folkelivsskildreren og språkkunstneren Heðin Brú (1901–1987). Hans roman Feðgar á ferð (1940; på norsk: Fattigfolk på ferde, 1964) ble kåret til 1900-tallets roman på Færøyene.

Martin Joensens (1902–1966) prosa er preget av realistisk fortellerstil.

Jens Pauli Heinesen (1932–2011) fikk sitt gjennombrudd med romantrilogien Tú upphavsins heimur (1962–1966), som bredt episk skildrer et hamskifte i det færøyske bygdesamfunnet. I senere bøker har han kritisert teknokrati, monopolkapitalisme og en internasjonalisme som lik «ormen» i romanen Frænir eitur ormurin (1973) forgifter alle forsøk på å hevde færøysk identitet og selvstyre.

Andre hovedskikkelser er Magnus Dam Jacobsen (1935–1978) og Steinbjørn B. Jacobsen (1937–2012), sistnevnte ikke minst som dramatiker og barnebokforfatter. En fin stilist er også Gunnar Hoydal (1941–2021), mest kjent for romanen Undir Suðurstjørnum.

Hanus Kamban (1942–) har en fremtredende plass både som essayist, biograf og som en kresen novellist. Han utga i 2002 novellesamlingen Pílagrímar, der hans stilistiske mesterskap imponerer, og der motivene ofte hentes fra urbane og internasjonale miljøer.

Oddvør Johansen (1941–) ga i 1982 ut Lívsins summar ('Livets sommer'), der kvinneerfaringer og kvinneroller står sentralt. Et høydepunkt i hennes forfatterskap er romanen Í morgun er aftur ein dagur (1998, 'I morgen er det atter en dag'), som forener sterke skildringer av kvinneliv med en sosialt engasjert fortelling om utviklingen av det moderne Færøyene i første halvdel av forrige århundre.

Lydia Didriksen (1957–) har gjort seg bemerket med sine noveller, som forener en modernistisk form med anvendelse av billedspråk fra det underbevisste sjeleliv. Marianna Debes Dahl (1947–) er blant de mest produktive kvinnelige forfatterne i dagens færøyske litteratur, og romanen Faldalín uttrykker en klart feministisk grunnholdning.

Den første diktsamlingen på færøysk kom i 1914, Yrkingar ('Dikt') av Jens H.O. Djurhuus (1881–1948). Jens og broren Hans Andrias (1883–1951) regnes for å være Færøyenes største lyrikere. Til samme slektsledd hørte Rikard Long (1889–1977), som hadde størst betydning som grunnlegger og redaktør av det litterære tidsskriftet Varðin ('Varden').

Den moderne lyrikken innledes med filologen Christian Matras (1900–1988), som skildrer færøysk natur og folkeliv. Den noe yngre Karsten Hoydal (1912–1990), fiskeriekspert og politiker, tar i sine dikt utgangspunkt i det hverdagslige og løfter det opp til deler av en dynamisk allnatur. Regin Dahl (1918–2007) hører også til periodens betydelige lyrikere.

I etterkrigstiden var lyrikken lenge dominerende. Guðrið Helmsdal (1941–) er blant de første som har skrevet kortdikt inspirert blant annet av japanske haikudikt. Impulser fra haikudiktningen finner man også hos Steinbjørn B. Jacobsen (1937–2012) i hans første diktsamlinger i 1960-årene, men i neste tiår blir diktene hans mer preget av politisk polemikk.

Rói Patursson (1947–) ble i 1985 tildelt Nordisk Råds litteraturpris for samlingen Líkasum (Liksom). Her finner man åpne, assosiasjonsskapende dikt som uttrykker en romslig humanisme mer enn absolutte holdninger.

Jóanes Nielsen (1953–) er kjent for røff hverdagspoesi og realistisk prosa. Bøkene hans er skrevet som ledd i en klassekamp. I 2002 ga han ut sin hittil fineste diktsamling, Brúgvar av svongum orðum ('Broer av sultne ord'), som preges av en sterk billedskapende evne. Nevnes kan også den radikale og ofte provoserende Tóroddur Poulsen (1957–).

Postmodernisme på færøysk representeres av den mangslungne lyrikeren og romanforfatteren Carl Jóhan Jensen (1957–), som lenge var bosatt i Norge. Hans burleske megaroman U – historier om djevelskap utkom på norsk i 2010.

Litteraturforskeren Jógvan Isaksen (1950–) har vakt oppsikt både hjemme og ute med de første kriminalromanene fra Færøyene.

• litteratur
• Færøyenes historie
• færøysk språk

• Bókadeildin, barnebokforlag
• Rithøvundafelag Føroya, forfatterforeningen