Allerede i 990-årene var Erling, som bodde på gården Sola på Nord-Jæren, en av de mektigste mennene i det norske kystaristokratiet. Slektskapsforbindelsene hans kan illustrere dette forholdet. Han var gift med Astrid, søster av Olav Tryggvason (ekteskapet er bekreftet i en samtidig skaldestrofe), mens hans egen søster Sigrid ble gift med den mektige Sigurd Toresson på Trondenes, som var bror av Tore Hund på Bjarkøy.
I skaldekvad kalles Erling både «herse» og «lendmann», med andre ord blir hans navn forbundet med både den gamle høvdingtittelen herse fra tidligere vikingtid og den nye tittelen lendmann, som hører 1000-tallet til. Sagaene er enige om å fremheve Erlings helt uvanlige maktstilling, og gir klart inntrykk av at han var den fremste i landet etter kongene, og ladejarlenes likemann. «Rygekongen» er navnet sagaene setter på ham. I skaldekvad kalles han «hordenes vokter» (vorðr Horða), og det må bety at hans makt ikke bare omfattet Rogaland, men også strakte seg lenger nord på Vestlandet, antakelig til Sogn.
Erling fulgte svogeren Olav Tryggvason til Svolder rundt år 1000, og vendte tilbake til Norge etter slaget ved Svolder, der Olav falt. Skalden Tord Kolbeinsson (som diktet om Eirik jarl) sier at Erling, som en av de få blant hersene, ikke støttet styret av jarler som oppstod etter kongens død. I slutten av denne perioden (frem til 1015) skal Erling likevel ha innledet et samarbeid med jarlene, og sønnen hans, Aslak, skal ha giftet seg med Svein jarls datter. Samtidig ser det ikke ut til – enda noen av sagaene hevder det – at Erling kjempet på Svein jarls side mot Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar våren 1016. Iallfall nevnes han ikke i Sigvat skalds utførlige kvad om begivenheten, der det tvert imot sies om Svein at han hadde lite mannskap med i slaget. Det hadde neppe vært tilfellet hvis Erling hadde deltatt.
Etter 1015/1016 stod Olav Haraldssons kongedømme relativt sterkt, og Erling har åpenbart beholdt sin posisjon og i noen grad samarbeidet med den nye kongen. Samtidig har Olav forsøkt å svekke Erlings dominerende stilling vestpå, og i den forbindelse støttet seg på Erlings tremenning, Aslak Fitjaskalle. Sagaene forteller så om en omfattende konflikt mellom Erlings nordnorske søstersønn, Asbjørn Selsbane, og kong Olav i begynnelsen av 1020-årene. Denne konflikten involverte også Erling, og selv om mye av det som da hendte står uklart for oss, er det på det rene at Erling rundt midten av 1020-årene, som en av de første, brøt med Olav og isteden søkte tilknytning til Knud den store i England.
Erlings spesielle form for trellehold – det at han la forholdene til rette for at trellene ved eget arbeid skulle kunne kjøpe seg fri – er en del av sagaberetningen om Selsbane-konflikten, og et viktig punkt i intrigen. Samtidig merker vi innflytelse fra sene islandske forhold i det som sies. Derfor må det bli et åpent spørsmål, som påpekt av Halvdan Koht, hvorvidt beretningen om Erlings treller overhodet er troverdig som sosial beskrivelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.