Under Elizabeth 1s regjeringstid ble Englands handels- og sjøfartsvelde grunnlagt. På dette anonyme maleriet står dronningen på kartet over England. National Portrait Gallery, London.
Englands historie omfatter i denne artikkelen perioden fra romernes erobring begynte i år 43 evt. og frem til realunionen Storbritannia ble etablert i 1707.
Ved inngangen til historisk tid var Britannia likesom Gallia vesentlig bebodd av keltiske folk. De viktigste var britene, stort sett i England og Wales, og skottene, innvandret fra Irland til Skottland. I Skottland bodde også de ikke-keltiske piktene.
Julius Caesar gjorde to tog til Britannia i 55 og 54 fvt. Den varige romerske erobringen begynte i 43 evt. under keiser Claudius og ble fullført cirka år 80 av stattholderen Agricola. Nordgrensen for det romerske herredømme gikk først ved elvene Forth og Clyde, men ble siden trukket tilbake til Solway og Tyne. Der ble Hadrians mur bygd rundt 125 evt. til forsvar mot skotter og pikter.
Omkring romerske militærforlegninger og markedsplasser vokste det frem byer, og britene kom under sterk romersk påvirkning. Kristendommen vant innpass.
På begynnelsen av 400-tallet ble de romerske troppene trukket bort på grunn av de germanske folkevandringene på fastlandet. Rundt 450 ble landet invadert av germanske angler og saksere, og de keltiske britene ble fordrevet til Skottland, Wales, Cornwall og Bretagne. Angelsakserne gjorde slutt på den romerske og britiske kulturen i landet, som siden har vært kalt England etter anglene, og grunnla en serie små kongedømmer.
Kristendommen ble innført rundt år 600. Perioden har blitt beskrevet som et heptarki, det vil si styre bestående av de sju småkongedømmene Kent, Essex, Sussex, Wessex, Mercia, East Anglia og Northumbria. I virkeligheten varierte antall riker gjennom hele perioden, og makten fluktuerte mellom de største.
Allerede i 787 var nordiske vikinger begynt å herje på Englands kyster; danene grunnla i det følgende århundre et rike i Nord-England, og angelsakserne måtte dele landet med dem etter en linje fra London til Liverpool. I 878 led vikingene nederlag for kong Alfred den store. Vikingenes område, Danelagen, ble gradvis gjenerobret av Wessex, og i 937 ble daner og nordmenn tvunget til å underkaste seg.
Edgar (959–975) befestet angelsaksernes herredømme ytterligere og trengte dessuten kelterne lenger tilbake i Wales og Cornwall; men under hans sønn Ethelred den rådville erobret den danske kongen Svend Tveskæg hele England i 1013, og sønnen Knud den store (mektige) ble, etter en hard kamp med Ethelreds sønn Edmund Jernside, anerkjent som konge over hele England i perioden 1016–1035.
Den siste engelske konge fra den gamle vestsaksiske kongeslekta var Edvard Bekjenneren. Han døde barnløs i januar 1066, og da ingen tronarving hadde blitt utpekt på forhånd krevde flere personer tronen. Edvards nærmeste slektning var Edgar Atheling, en sønnesønn av Edmund Jernside, men ved Edvards død var Edgar omkring 15 år, og hadde liten støtte i aristokratiet. Dermed ble Edvards svoger, Harald Godwinson, utropt til konge av det angelsaksiske aristokratiet.
Kong Harald Hardråde av Norge gjorde også krav på tronen og ble ifølge flere kilder invitert til å invadere England av Harald Godwinsons bror Tostig. Vilhelm av Normandie var også et av kongsemnene. Han hevdet slektskap med den engelske kongeslekta gjennom en inngiftet tante, og dessuten at Edvard Bekjenneren hadde utnevnt ham til arving i 1051. Både Harald Hardråde og Vilhelm invaderte England i 1066. Værforholdene bidro til at Harald ankom med sin hær først. Nordmennene med Harald Hardråde og Tostig Godwinson i spissen ble imidlertid slått ved Stamford Bridge. Deretter møtte Harald Godwinson Vilhelm ved Hastings, hvor normannerne seiret. Vilhelm Erobreren ble deretter kronet til konge i London.
Av alle de nye folkevandringsrikene kom de angelsaksiske i Britannia til å bevare mest av sin germanske opprinnelse. De angelsaksiske bøndene beholdt sin personlige frihet helt til erobringen. De var pliktig til å utføre militærtjeneste, og de var rettslig sett frie. Men alt fra 600-tallet kom bøndene i stadig sterkere økonomisk avhengighet av et voksende godseieraristokrati. I Nord- og Øst-England, hvor det fra 800-tallet var sterke islett av norrøn befolkning, var bøndenes status enda sterkere. Mye tyder på at de nordiske kolonistene beholdt sine egne sosiale og politiske institusjoner.
De angelsaksiske kongene omgav seg med hird. Og selv om det ikke utviklet seg noen egentlig føydalisme i England før 1066, fantes det en rekke føydale trekk. Ett var ansatsene til en godsøkonomi av kontinental type, de andre var vasallitet og feudum, det vil si det personlige bånd mellom herren og hans håndgangne mann og visse former for økonomisk ytelse mot tjeneste. Men noen systematisk sammenknytning av disse institusjonene som grunnlag for den politiske organisasjon fant ikke sted.
De angelsaksiske kongene hadde også et forholdsvis avansert lokalforvaltningsapparat basert på oppdeling i shires og med sheriffen som kongemaktens fremste representant. Det fantes også en slags riksforsamling, Witenagemot, som på sett og vis var en forløper for de senere normanniske kongenes vasallforsamling, curia regis.
Den normanniske erobringen av England 1066–1072.
Vilhelm 1 Erobreren (1066–1087) krevde eiendomsrett til hele landet, beholdt en stor del som krongods og utdelte resten til sine normanniske vasaller og undervasaller etter mønster av det franske lensvesen, men med sterkere maktstilling for kongen. I eden ved Salisbury mottok Vilhelm et personlig lojalitetsløfte fra alle engelske jordeiere. Til gjengjeld utstedte kongen jordeboken kjent som Domesday Book, en oversikt over jordfordelingen i riket fra 1086.
Etter den normanniske erobringen gjorde angelsakserne kraftig motstand gjennom flere opprør på 1060 og 1070-tallet. Men gradvis smeltet angelsaksisk og normannisk tradisjon sammen. Erobrerens sønn Henrik 1 (1100–1135) utstedte i 1101 Charta libertatum, det første frihetsbrev, grunnlaget for den engelske forfatning, hvorved den gamle angelsaksiske landsretten ble bekreftet. Henrik tok Normandie i 1106 fra sin bror Robert og hevdet kronens høyhetsrett i investiturstriden med paven.
Etter at de normanniske erobrerne hadde befestet sin posisjon, startet en storstilt utbygging av kongens makt i England. Grunnlaget for dette var på den ene siden føydalsystemet, som omplantet på engelsk jord fikk en langt mer konsekvent og «monarkisk» utforming enn i Frankrike.
Føydale rettsprinsipper og føydal ideologi kom til å prege engelsk samfunnsliv og de politiske institusjoner middelalderen ut. Godsøkonomi av kontinental type ble nå også helt dominerende, og bøndenes stilling ble tilsvarende svekket. På den annen side ble de angelsaksiske tradisjoner bevart i den utstrekning det kunne bidra til å styrke kongemakten. For eksempel ble sheriffinstitusjonen beholdt, og tanken om kongens krav på forskjellige ytelser fra menigmann, såsom bøter, arbeidsplikt og militærtjeneste, ble holdt i hevd. Kongens stilling ble dermed tosidig. Han var normannernes øverste lensherre, deres suzerain, og engelskmennenes konge.
Med besittelser på begge sider av den engelske kanal fra 1066 ble det nødvendig for de engelske kongene å reise mye. Det forutsatte en viss effektivisereing av myndighetsutøvelsen ved kongens fravær. Dronninger som Matilda av Flandern (1066–1083), Matilda 2 (1100–1118) og Matilda 3 (1035–1052) nøt stor makt og fungerte som regenter, øverste dommere, og sågar militære ledere når kongene var på reise, eller, i kong Stefans tilfelle, tatt til fange. Denne makten ble imidlertid ikke innrømmet Henrik 2s dronning, Eleonore av Aquitania, eller senere dronninger.
Kongene støttet seg også på et langsomt voksende embetsverk. Under Henrik 1 oppsto et sentralt organ for finansstyret, The Exchequer, og en stilling som ble rikets øverste myndighet ved kongens fravær, The Chief Justiciar. Særlig viktige var imidlertid reformene innen rettsvesenet under Henrik 2. Det ble blant annet innført jury i rettergangen til erstatning av for eksempel gudsdommen (ordalium) som bevismiddel. Og kongen tok i bruk omreisende dommere.
Slik ble etter hvert rettspleien et kongelig monopol, samtidig som den offentlige rettspleie definerte hva som var å betrakte som gjeldende rett. Herfra utviklet det seg en Common Law of England, og herfra var det heller ikke langt til en positiv kongelig rikslovgivning. Alt under Henrik 2 ble det skapt et sentralt organ for kongens domsmakt, The King's Bench.
I 1215 avgav Johan uten land en håndfestning, kjent som Magna Carta, det store frihetsbrev, som fikk betydning for forfatning og rettssikkerhet. På dette grunnlaget kunne de senere kongene bygge videre, og den maktkonsoliderende virksomhet kulminerte under Edvard 1 ved slutten av 1200-tallet. Da var det skapt et sterkt, lokalt forvaltningsapparat, og over det igjen; sentrale byråkratiske organer.
De første engelske parlamentene møttes i Westminster, sammenkalt av konger som søkte råd og støtte og trengte penger. I dette manuskriptmaleriet fra 1200-tallet troner kong Edvard 1 øverst foran erkebiskoper og kongelige fra Wales og Skottland. På røde ullsekker, vanlig i datidens England, sitter dommere og Lordkansleren. Til venstre biskoper og abbeder, til høyre jarler og baroner. På tverrbenken de borgerlige. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.
Karakteristisk for den politiske utvikling i England er fremveksten av en riksrepresentasjon kalt Parlamentet (Parliament). Dette har sitt utgangspunkt i vasallforsamlingen, curia regis, samt kongenes voksende behov for en utvidet samfunnsrepresentasjon som kunne gi bindende tilsagn til en økende skattlegging og andre vidtrekkende offentlige tiltak. Fremveksten av Parlamentet førte i England til utviklingen av et konstitusjonelt monarki, og gjenspeiler samtidig omformingen av den føydale stormannsgruppen til en stand, og byene og borgerskapets økende betydning i samfunnet.
Senmiddelalderen skulle bli en avgjørende periode for utviklingen av Det engelske parlamentet. Dels skyldes dette den kostbare utenrikspolitikken med erobringen av Wales, forsøkene på å erobre Skottland og ikke minst Hundreårskrigen med Frankrike. Gjennom bevilgningsretten fikk Parlamentet nå sikret sin plass som fast riksrepresentasjon.
I denne perioden ble det også fast organisert i to avdelinger, Overhuset og Underhuset. Dernest var det av stor betydning at Parlamentet ble et viktig organ for opposisjonen mot kongemakten. Etter to konstitusjonelle kriser, i 1340 og 1399, var i virkeligheten Parlamentets plass i forfatningen sikret.
Med den normanniske erobringen i 1066 ble engelsk politikk bundet til kontinentet, og da i særdeleshet Frankrike. Vilhelm erobreren og hans arvinger var nemlig hertuger av Normandie, og derfor også vasaller av den franske kongen. Henrik 2 av huset Plantagenet var dessuten greve av Maine og Anjou, og gjennom ekteskapet med den rike arvingen Eleonore av Aquitania sikret Henrik seg også kontroll over hertugdømmet og Aquitania og grevskapet Poitou. Det ble et hovedmål for de engelske kongene å sikre disse landskapene mot en voksende fransk kongemakt. Med kortere og lengre avbrekk var det krig mellom den franske og engelske kongen om disse områdene frem til omkring 1260. Etter den tid satt den engelske kongen igjen med bare et smalt område ved sørvestkysten av Frankrike.
I 1290-årene blusset stridighetene opp på ny, og disse dannet på mange måter opptakten til Hundreårskrigen som brøt ut i 1330-årene og varte til 1453.
Senmiddelalderen skulle for England, som for en rekke andre europeiske land, bli de drastiske omveltningers tid. Den store økonomiske krisen og den veldige befolkningsreduksjonen som satte inn i de første tiårene av 1300-tallet, resulterte i at det økonomiske grunnlaget for middelaldersamfunnets institusjoner raste sammen. I mangt var dette en krise for den godseiende føydaladel.
Føydalismen ble «sanert» i løpet av denne perioden. Det utviklet seg en såkalt bastardføydalisme. Det vil si at enkelte store føydalherrer, som hadde ressurser nok til å greie de økonomiske vanskelighetene, bygde opp et klientsystem av fallert adel og andre rotløse elementer, som igjen ga dem tilstrekkelig militær styrke til at de kunne terrorisere landsbygda og øve press på kongemakten.
Perioden er videre preget av sosial uro, som nådde sitt høydepunkt i det store bondetoget mot London i 1381 under ledelse av Wat Tyler. Og i nær slekt med denne sosiale uroen finner vi religiøs dissens og voksende motstand mot kirkens autoritet. I denne perioden utviklet England seg også fra å være et ullproduserende til å bli et tekstilproduserende land. Større økonomisk betydning fikk imidlertid denne omlegningen først fra slutten av 1400-tallet.
Etter at Hundreårskrigen var slutt, begynte en strid mellom to fraksjoner av den engelske adel; York og Lancaster, om tronen. En prins av kongehuset, Rikard av York, gjorde opprør i 1452, og dermed begynte de blodige krigene mellom den røde rose (Lancaster) og den hvite (York), kalt rosekrigene. Striden varte til 1485 da Henrik Tudor, en ætling av huset Lancaster, seiret i slaget ved Bosworth.
Under de blodige rosekrigene var en stor del av Englands gamle adel gått til grunne, og Henrik 7 (1485–1509) kunne derfor knekke baronenes makt ved å støtte seg til borgerstanden, som ønsket vern om den oppblomstrende handel og ullvareindustri. Gradvis var også bøndenes livegenskap opphørt, idet de mange livegne bønder var blitt frie festere, såkalte copyholders; samtidig oppstod det et jordløst proletariat som bare delvis fant arbeid i industrien.
Ved en klok finanspolitikk omgikk Henrik Parlamentets skattebevilgningsrett, og han opprettet Stjernekammeret, en øverste domstol som også lot seg bruke mot adelsmennene. Denne makt forstod også hans sønn Henrik 8 (1509–1547) å bevare. Parlamentet ble opprettholdt, men det hadde liten myndighet og var nærmest et redskap for kongen. Han kom i strid med paven og brøt med ham i 1534, benektet pavens autoritet i England og erklærte seg selv for den engelske kirkes overhode. I 1536 utstedte han seks trosartikler av en utpreget katolsk karakter og opphevet klostrene.
Under Henrik 8s sønn Edvard 6 (1547–1553) ble kirkereformen ført videre i protestantisk retning. Parlamentet vedtok en kalvinistisk farget trosbekjennelse, men bispeembetet og så mye som mulig av den gamle liturgis former ble beholdt. Gudstjenesten, som ble ordnet ved Book of Common Prayer, skulle heretter foregå på engelsk. Kongen skulle fremdeles være kirkens overhode og fikk besettelsen av bispeembetene i sin makt.
Således ble den anglikanske kirkeordning foreløpig innført; men Edvards søster Maria 1 den blodige (1553–1558) ektet Filip 2 av Spania og forsøkte med vold og grusomme forfølgelser å gjeninnføre katolisismen.
I 1558 gikk Calais tapt, den siste engelske besittelse i Frankrike. De protestantiske anskuelser hadde nå slått så fast rot i folket at den neste dronning, Marias halvsøster Elizabeth (1558–1603), tross sin personlige sympati for katolisismen var nødt til å følge den offentlige mening og gjennomføre reformasjonen i 1562 ved de 39 artikler, grunnlaget for den senere anglikanske kirkeforfatning.
Allikevel preget motsetningen mellom katolikker og protestanter engelsk politikk i over 100 år. Den katolske Maria Stuart, Skottlands dronning, ble henrettet i 1587. Elizabeth støttet nederlenderne mot Spania, og i 1588 ble den spanske armadas angrep slått tilbake. Kampen med Spania brakte et mektig oppsving i Englands handel og sjøfart og i industrien, særlig tekstilindustrien. Hanseatene mistet sine handelsrettigheter.
Kolonisasjonen av Nord-Amerika begynte; det engelsk-ostindiske kompani ble etablert i 1600. På alle områder var landet i rivende fremgang, og grunnen ble lagt til det moderne Englands industrielle og maritime verdensherredømme.
Oliver Cromwell ved den halshugde Karl 1s kiste, 1649. Maleri av Paul Delaroche.
Før Elizabeth døde, utpekte hun Jakob (James) 1 (1603–1625), Maria Stuarts sønn, som sin etterfølger, og dermed ble England og Skottland forent i personalunion. Som tilhenger av den episkopale kirkeforfatning forfulgte Jakob puritanerne og etter kruttsammensvergelsen i 1605, katolikkene. Han var oppfylt av høye tanker om den kongelige verdighet, ville bevare tudorenes makt overfor Parlamentet og søkte å omgå dets skattebevilgningsrett, men dette la spiren til et voksende hat mot stuartene.
Både puritanere og katolikker utvandret i mengder og grunnla koloniene New England og Virginia. Jakobs sønn Karl (Charles) 1 (1625–1649) fortsatte striden med Parlamentet om pengebevilgningene. I 1628 gikk han med på de krav Underhuset satte frem i Petition of Rights, men etter en ny strid i 1629 regjerte han i elleve år uten Parlamentet, inntil han kom i krig med skottene.
For å skaffe penger ble han nødt til på ny å sammenkalle Parlamentet, det såkalte Lange parlamentet (1640–1653), hvor puritanerne fikk flertallet. Karl måtte nå oppheve Stjernekammeret og gjøre andre innrømmelser, men hans upålitelighet og stadige forsøk på å få penger uten Parlamentets bevilgning, førte til slutt til borgerkrigen i 1642. Karl tapte ved Marston Moor i 1644 og mot Oliver Cromwell ved Naseby i 1645, flyktet derpå over til skottene, men disse solgte ham i 1647 til Parlamentet.
Nå brøt det ut strid mellom Det presbyterianske parlament og de mer ytterliggående independenter, som hadde makten i hæren og samlet seg om Cromwell. Denne bemektiget seg kongen og slo skottene, som reiste seg til kamp for kongen ved Preston i 1648.
Cromwell renset derpå Parlamentet; de gjenværende medlemmer (The Rump Parliament) lot Karl dømme og henrette i 1649 og erklærte England for republikk. Cromwell, som støttet seg til hæren, kunne likevel ikke komme overens med Parlamentet, men sprengte det med våpenmakt og styrte eneveldig som protektor (1653–1658). Han arbeidet for religiøs toleranse, skaffet ro i landet og gjennomførte viktige forbedringer i lovgivning og forvaltning.
Navigasjonsakten som var vedtatt av Rump-parlamentet i 1651 og iverksatt av Cromwell, sikret utviklingsmulighetene for britisk handel og skipsfart; særlig i de fremmede verdensdelene. Englands anseelse i Europa steg ved de seierrike krigene som Cromwell førte med Nederland i 1652 og med Spania i 1654–1658. Likevel lyktes det ikke Cromwell å vinne folket som hang ved det gamle kongedømmet. Cromwells sønn Rikard ble protektor, men han manglet farens evner og nedla sitt embete i 1659. Et nytt parlament valgte Karl 1s sønn Karl 2 (1660–1685) til konge. Denne begivenheten har i Englands historie fått betegnelsen «restaurasjonen».
I 1662 ble den episkopale kirkeordning gjeninnført, men Karl var i hjertet katolikk og støttet Ludvig 14 i krigene mot de protestantiske Nederlandene. Parlamentet tvang ham ved Testakten i 1673 til å utelukke katolikker fra alle embeter, og ved Habeas corpus-akten i 1679 til å respektere den personlige frihet. Opposisjonen i Parlamentet, whiggene, forsøkte også å utelukke kongens bror Jakob, som åpenlyst var gått over til katolisismen, fra tronfølgen.
Under kampen mot whiggene fant Karl støtte hos motpartiet, de konservative toryer, og fra 1681 til sin død regjerte han uten Parlamentet.
Jakob 2 (1685–1688) arbeidet dristig for en katolsk-absolutistisk reaksjon og utstedte et toleranseedikt i 1687, som gav katolikkene likestilling med andre, men da en tronarving ble født i juni 1688, og det var fare for fortsatt katolsk kongedømme, henvendte både toryer og whigger seg til Vilhelm 3 av Oranien, gift med Jakobs eldste datter Maria, med anmodning om å komme til England.
Ved denne revolusjonen flyktet Jakob til Frankrike; et innkalt parlament valgte Vilhelm og Maria til regenter og fastslo ved Declaration of Rights Parlamentets og folkets rettigheter overfor kongen. Disse ble deretter stadfestet av Vilhelm i Bill of Rights i 1689; dermed var den lange kampen mellom konge og parlament over, og folkets rett til å delta i statsstyret ubrytelig fastslått.
Vilhelm undertvang i 1690 Irland, hvor Jakob 2 hadde flyktet med fransk hjelp. Han ledet også koalisjonskampene for den europeiske likevekt mot Ludvig 14.
I det indre styret rettet han seg meget etter Parlamentet, hvor han ble støttet av whiggene, i motsetning til toryene, som gjerne ville ha stuartene tilbake. Hans etterfølger, svigerinnen Anna (1702–1714), fortsatte whig-politikken; hertugen av Marlborough, whiggenes fører, ledet kampen mot Ludvig 14 i den spanske arvefølgekrig (1701–1713) og gjennomførte Englands og Skottlands forening i en realunion med felles parlament i 1707.
Fra dette året er det vanlig å bruke betegnelsen Storbritannia på unionen. For den videre historien, se Storbritannias historie.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.