Elfriede Jelinek

Allerede i de tidligste romanene, blant annet Wir sind Lockvögel, Baby (1970, Vi er lokkeduer, baby) og Michael. Ein Jugendbuch für die Infantilgesellschaft (1972, Michael. En ungdomsbok for infantilsamfunnet), utvikler forfatteren sin egen særpregede stil, som karikerer elementer fra triviallitteratur, reklame, fjernsyns- og tegneserier.

Med romanen Elskerinnene (originaltittel Die Liebhaberinnen 1975, norsk oversettelse 2006) blir Jelinek kjent for et bredere publikum. Romanen, som karikerer den romantiske kitschromanen, handler om to kvinnelige fabrikkarbeidere, Paula og Brigitte, hvis drømmer er preget av triviallitteraturens mønstre, men som i virkeligheten er fanget i et fastlåst sosialt og seksuelt mønster. Allerede her er forfatterens sentrale tema tydelig: Hun avslører maktstrukturer, systematisk nedvurdering og ødeleggelse av kvinners selvfølelse og seksualitet.

Også i romanen Die Ausgesperrten (1980, De utestengte) skildres unge mennesker som ønsker å bryte ut av det småborgerlige miljøet de føler seg fanget i. Handlingen utspiller seg i Wien tidlig i etterkrigstiden, og de unge menneskenes forsøk på å gjøre opprør ender blodig. Romanen ble filmatisert i 1982, regi førte den østerrikske regissøren Franz Novotny.

Pianolærerinnen (1983) ble Jelineks internasjonale gjennombrudd. Romanen, som har selvbiografiske trekk, handler om en ung kvinne, pianolæreren Erika Kohut, som bor sammen med sin mor som er svært ærgjerrig på datterens vegne. Mor og datter lever i et gjensidig avhengighetsforhold, preget av hat og aggressivitet. Erika Kohut innleder et forhold til en elev, men makter ikke inngå en relasjon som er basert på annet enn destruktivitet. Gjennom sitt strenge oppdragelsesregime har moren gjort datteren ute av stand til å leve sitt eget liv, og datteren går til grunne både som kunstner og som kvinne.

I romanen Lyst fra 1980 (originaltittel Lust, norsk oversettelse 2007), som handler om kommersialisering og nedvurdering av kvinners seksualitet i et ekteskap som ikke er bygd på likeverd, videreutvikles dette temaet. Den unge kvinnelige hovedpersonen, Gerti, utnyttes av ektemannen. Hun flykter inn i et forhold til en annen mann, hvor misbruket gjentas. Gertis drømmer om et bedre liv er farget av klisjeer, kitschromaner og ikke minst av ukeblader og kommersielle mediers stereotype forestillinger om hva et vellykket liv er. Akkurat som Paula og Brigitte i Elskerinnene, synliggjør Gerti hvordan kvinner degraderes til objekter og dermed blir avhengige av menn. Romanen, en av Jelineks mest leste tekster, kan fortsatt leses som et aktuelt litterært innlegg i pornografidebatten.

Også i Gier. Ein Unterhaltungsroman (2000, Begjær. En underholdningsroman) vises seksuelt begjær og avhengighetsforhold. Jelineks utradisjonelle omgang med sjangerkonvensjoner er særlig framtredende i denne romanen, som karikerer triviallitteraturens og kriminalromanens mønstre. Undertittelen Ein Unterhaltungsroman er ironisk: Det er ikke noe underholdende ved denne makabre romanen.

Med Oh Wildnis, oh Schutz vor ihr (1985, Å villnis, å beskytt oss fra det) fjerner Jelinek seg fra tradisjonelle romankonvensjoner og skaper et flerstemmig tekstlandskap med sitt gjenkjennelige kunstspråk hvor klisjeer, sitater og ordspråk monteres og gjenvinnes, en teknikk hun allerede brukte i en av sine tidligere publikasjoner: Bukolit. hörroman (1979, Bukolit. lytteroman). Det samme gjelder det monumentale verket Die Kinder der Toten (1995, De dødes barn), kamuflert som en grøsserhistorie i et turistområde i Østerrike hvor døde dukker opp igjen som zombier, men som er en fundamental kritikk av hjemlandets manglende oppgjør med nasjonalsosialismen, et politisk standpunkt hun videreutvikler i senere tekster, blant annet i Stecken Stab und Stangl (1996, Stokk, stav og Stangl [Stangl er parodi på navnet til tabloidjournalist]), In den Alpen (2000, I Alpene) og Rechnitz (Ein Wurgeengel) (2008, Rechnitz (En kveleengel)).

Jelinek utnytter internettets nye muligheter i sitt arbeid. Neid. Privatroman (2007/2008, Misunnelse. Privatroman) er en omfattende internettroman som forfatteren publiserte kapittelvis på sin egen hjemmeside og som ikke er ment for offentliggjøring i bokform. Hun legger også regelmessig ut blant annet essays, korte statements til politikk og kultur på sitt nettsted.

I sine første teatertekster, Ibsen-adapsjonen Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann fra 1979 (originaltittel: Was geschah, nachdem Nora ihren Mann verlassen hatte oder Stützen der Gesellschaft, norsk oversettelse 2006) og Clara S musikalische Tragödie (1982, Clara S. En musikalsk tragedie), et stykke om Clara Schumann, kombinerer Jelinek en dramaturgisk relativt konvensjonell form med et feministisk budskap. Som i de tidligste romanene, tematiserer hun hvordan kvinners identitet utslettes i familiære og sosiale hierarkier.

Det samme gjør hun i Krankheit oder moderne Frauen (1987, Sykdom eller moderne kvinner), en tekst inspirert av Emily Brontë, som samtidig viser hvordan Jelinek frigjør seg fra både det realistiske teateret og tradisjonell dramaturgi. Det er ikke lenger noen naturlig sammenheng mellom rolletekst og figur; de lange tekstsekvensene fordeles på figurene tilsynelatende tilfeldig, et prinsipp som også regissørene vet å benytte seg av i sine til dels svært ulike sceniske lesninger. På samme tid ga Jelinek, både i essays og intervjuer, uttrykk for at teatret fortsatt var en mannsbastion hvor kvinnelige dramatikere hadde svært vanskelige arbeidsforhold og reflekterte over hva som skilte kvinners teaterarbeid fra menn, for eksempel i Ich möchte seicht sein (1983, Jeg ønsker å være grunn), Ich schlage sozusagen mit der Axt drein (1984, Jeg hogger så å si med øks).

Burgtheater (1985, Burgtheater) er et kritisk oppgjør med historien til Østerrikes største teater og mest kjente skuespillere (Attila, Paul og Christiane Hörbiger, Paula Wessely). Burgtheater, som i likhet med Clara S og Krankheit oder moderne Frauen ble uroppført i Bonn, sørget for at Jelinek ble en omstridt dramatiker i hjemlandet. Først tjue år senere ble stykket for første gang oppført i Østerrike, og da ikke på Burgtheater, men i Graz (Theater im Bahnhof). Den østerrikske resepsjonen av Burgtheater kan sammenliknes med Thomas Bernhards Heldenplatz. I periodene 1996-1997 og 2000-2002 forbød Jelinek statlige teatre i Østerrike å sette opp stykkene sine i protest mot Jörg Haider og hans parti Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ).

Kunnskapen om shoah og den manglende erkjennelsen og fortrengingen av dette sivilisasjonsbruddet som Auschwitz innebar, som ligger til grunn blant annet i Die Kinder der Toten, settes i Wolken. Heim (1988, Skyer. Hjem) inn i en historisk kontekst. Her monteres tekster av blant andre filosofene Martin Heidegger, Georg Wilhelm Friedrich Hegel og Johann Gottlieb Fichte, forfatterne Friedrich Hölderlin og Heinrich von Kleist, sitat fra brev skrevet av medlemmene av Rote Armee Fraktion til et tysk kor hvor fortid og nåtid går over i hverandre. Med Wolken. Heim fjerner Jelinek seg langt fra tradisjonell dramaturgi og videreutvikler sin egen teaterestetikk. Tematisk beslektet er Totenauberg (1982, De dødes fjell), en collage av tekster av Martin Heidegger, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Friedrich Hölderlin, Heinrich von Kleist og av filosofen Hannah Arendt.

Koret, lånt fra antikkens drama, spiller en sentral rolle også i Ein Sportstück (1998, norsk oversettelse Et sportsstykke, 2010), uroppført på Burgtheater i Einar Schleefs monumentale regi. I Ein Sportstück viser Jelinek den anonymiserte massens voldspotensiale; massesport blir et forstadium for vold og krig. Også her er det bygd inn kritiske henvisninger til samtidig østerriksk politikk.

Drapet på fire rom-menn i Østerrike i 1995 og hvordan mediene bidro til å fyre opp under fordommer mot romer, danner bakgrunnen for teaterteksten Stecken Stab und Stangl (1996). Også Das Werk (2003, Kraftverket) og Rechnitz (Der Würgeengel) (2008) tar opp historiske hendelser i østerriksk historie: Das Werk omhandler historien bak kraftverket i Kaprun, Rechnitz tar opp massakren av 180 jøder på stedet Rechnitz våren 1945. Die Schutzbefohlenen (2013) er Jelineks kommentar til omgangen med flyktninger. Teksten tar utgangspunkt i at 60 asylsøkere vinteren 2012/2013 går i kirkeasyl i Votivkirken i Wien, samtidig som den kan leses som en kommentar til unnfallenheten som Jelinek mener manifesterer seg i Europas omgang med flyktningene som forsøker å krysse Middelhavet.

Jelineks kritikk av medienes dekning av politiske begivenheter danner utgangspunktet for Bambiland (2003, Bambiland) som er et oppgjør med mediedekningen av Irak-krigen; dette videreutvikles i Babel (2005, Babel).Også i Ulrike Maria Stuart (2006, 2007 norsk oversettelse Ulrike Maria Stuart: dronningdrama) bearbeider Jelinek historisk og politisk brisant stoff. Ulrike Maria Stuart handler om konflikten mellom Gudrun Ensslin og Ulrike Marie Meinhof, skrevet over lesten av Friedrich Schillers drama Maria Stuart (1800) hvor konflikten mellom dronning Elisabeth I og Maria Stuart står sentralt. Uroppførelsen i Nicolas Stemanns regi i Hamburg fikk stor oppmerksomhet; Stemann hadde tidligere regissert Das Werk og Babel, senere fulgte Die Kontrakte des Kaufmanns (2009, norsk oversettelse 2011, Kjøpmannens kontrakter) (alle i Wien) og Rein Gold (2012, i München. Tittelen, et ordspill, henviser blant annet til Richard Wagners Rheingold).

I den såkalte prinsessesyklusen Prinzessinnendramen. Der Tod und das Mädchen (1-III) og Jackie und andere Prinzessinnen. Der Tod und das Mädchen IV und IV (begge 2002, norsk oversettelse 2012 Prinsessedrama. Døden og piken) iscenesetter Jelinek igjen fremmedgjorte kvinner, denne gang med utgangspunkt i ikoniske kvinneskikkelser, blant andre Jackie Kennedy, Sylvia Plath, Ingeborg Bachmann og Marlen Haushofer. I Schatten (Eurydike sagt) (2012, Skygge (Eurydike sier)) leser Jelinek myten om Orpheus og Eurydike på nytt.

Winterreise (2011, norsk oversettelse 2018 Vinterreise), tittelen inspirert av Wilhelms Müllers diktsyklus med samme navn som fikk stor utbredelse gjennom tonesettingen av Franz Schubert, er et av Jelineks mest personlige tekster hvor hennes egen familiehistorie står sentralt, kombinert med aktuelle hendelser som blant annet bortføringen av Natascha Kampusch og medienes dekning av saken samt av finansskandalen rundt bankkonsernet Hypo Alpe Adria.

• Lisas Schatten (1967)
• ende. gedichte 1966-1968 (1980)

• wir sind lockvögel, baby! (1970)
• Michael. Ein Jugendbuch für die Infantilgesellschaft (1972)
• Die Liebhaberinnen (1975) Norsk oversettelse, Elskerinnene, 2006.
• bukolit. hörroman (1979)
• Die Ausgesperrten (1980)
• Die Klavierspielerin (1983) Norsk oversettelse, Pianolærerinnen, 2005.
• Oh Wildnis, oh Schutz vor ihr (1985)
• Lust (1989) Norsk oversettelse, Lyst, 2007.
• Die Kinder der Toten (1995)
• Gier. Ein Unterhaltungsroman (1999)
• Neid. Privatroman (2007/2008)

• Was geschah, nachdem Nora ihren Mann verlassen hatte oder Stützen der Gesellschaft (1979) Norsk oversettelse, Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann, 2006.
• Clara S Eine musikalische Tragödie (1981)
• Burgtheater (1985)
• Krankheit oder Moderne Frauen (1987)
• Wolken. Heim (1988)
• Präsident Abendwind (1992)
• Totenauberg (1992)
• Stecken Stab und Stangl (1996)
• Ein Sportstück (1998) Norsk oversettelse, Et sportsstykke, 2010
• In den Alpen (2002)
• Prinzessinnendramen. Der Tod und das Mädchen (I-III) (2002) Norsk oversettelse, Prinsessedrama. Døden og piken, 2012.
• Jackie und andere Prinzessinnen. Der Tod und das Mädchen IV und V (2002)
• Das Werk (2003)
• Bambiland (2003)
• Babel (2005)
• Ulrike Maria Stuart (2006) Norsk oversettelse, Ulrike Maria Stuart: dronningdrama, 2007.
• Sportchor (2006) Norsk oversettelse, Sportskoret, 2020
• Rechnitz (Der Würgeengel) (2008)
• Die Kontrakte des Kaufmanns (2009) Norsk oversettelse, Kjøpmannens kontrakter, 2011
• Winterreise (2011) Norsk oversettelse, Vinterreise, 2018
• Rein Gold (2012)
• Schatten (Eurydike sagt) (2012)
• Die Schutzbefohlenen (2013)
• Das Licht im Kasten (2017) Norsk oversettelse, Lyset skal bare skinne på meg og mine ønsker, 2018
• Schwarzwasser (2019)
• Angabe der Person (2022)