Electrolux

Inkludert i ElektroHelios' ansvarsområde for produksjon og markedsføring var også det norske merket Elektra, som ASEA-eide Per Kure produserte på Hasle i Oslo. Dette merket hadde Kure innarbeidet til et av de ledende merkene i Norge etter at han fikk lisens på dette sveitsisk-østerrikske merket i 1911, og siden utviklet med egne ovner og andre produkter for det norske markedet med Elektra-merke.

Hasle-fabrikken trengte mer plass etter 1960 til produksjon av ASEA-transformatorer til kraftverk. En helt ny fabrikk for ovner og komfyrer ble da bygd ved den nedlagte Bønsdalen Papirfarbikk på Eidsvoll. Det ble lovet 300-400 nye arbeidsplasser til stor jubel i en kommune som hadde mistet en av sine store arbeidsgivere da papirfabrikken ble lagt ned. Det første hele produksjonsåret 1967 ble det produsert over 21 000 komfyrer og hele 236 323 varmeovner. Produksjonen var basert på deler fra blant annet Novak Emajleverk i Drammen, men gradvis ble fabrikken videre utbygd med større egenproduksjon, eget emaljeverk og bedre lagre.

I 1967 ble samarbeidet mellom ElektroHelios A/S (Electrolux Industrier A/S fra 1968) og ASEA Per Kure formalisert ved utskillelse av ovnsfabrikken fra Per Kure til et eget selskap, A/S Elektra, eid av Electrolux Industrier. Med det fikk Electrolux en topp moderne komfyrfabrikk, som sammen med andre i Sverige kunne bidra til å konsolidere Electrolux til en gigant innen hvitevarer som også fikk slagkraft internasjonalt. Fabrikken på Eidsvoll inngikk i disse planene og produserte komfyrer for mange ulike merker, som ElektroHelios og ASEA for det svenske markedet, Elektra for det norske, AEG og etter hvert Husqvarna, samtidig som også Electrolux gradvis ble innarbeidet som merke også for komfyrer. A/S Elektra ble i 1973 fusjonert inn i Electrolux Industrier, og Elektramerket tatt ut av bruk.

Fabrikken på Eidsvoll ble den ledende norske hvitevarefabrikken, og skulle holde koken som dette med stadig produksjonsøkning utover på 1970- og 1980-tallet. Komfyr nummer 500 000 rullet ut av fabrikken i 1977, og bare sju år senere kom komfyr nummer én million.

De økonomiske nedgangstidene etter 1987 med stigning i arbeidsløshet og økte renter fikk også konsekvenser for salg av hvitevarer i Norden. Eidsvoll-fabrikken sto sterkt etter satsing på modernisering, effektivisering og kvalitetssertifisering i konsernet. I nedgangstidene sto den som en av konsernets mest moderne og lønnsomme fabrikker. Da Electrolux-konsernets komfyrproduksjon måtte samles i færre fabrikker, skjedde det derfor i favør av Eidsvoll og på bekostning av en finsk og en dansk fabrikk. Det ble satset på moteriktige innbyggingsprodukter og nye produksjonslinjer for varmeovner som ble overført til Eidsvoll. Likevel måtte arbeidsstokken reduseres til under 200.

Fabrikken var på denne tiden én fabrikk i to hoveddeler: En metallbearbeidende fabrikk som produserte deler av tynnplater fra ruller av metallplater som ble levert til Bønsdalen, og en monteringsfabrikk for komfyrer – frittstående og innbyggingsovner med separate komfyrtopper. Alle deler til monteringen, med unntak av metalldelene, ble levert til fabrikken fra andre leverandører i konsernet eller andre. Dette var kokeplater, brytere og ledninger, men også designdetaljer av glass og plast. Det meste av arbeidet var manuelt fagarbeid. Det var også egne produksjonslinjer for varmeovner og hybelkomfyrer, samt en del komponentproduksjon for andre Electrolux-fabrikker.

Gjennom 1990-årene gikk fabrikken for fullt, men med stadige påminnelser om en utrygg fremtid. På samme måte som Eidsvoll hadde vunnet på pris og effektivitet på bekostning av naboland, seilte nye konsernfabrikker med enda bedre lønnsomhetstall opp fra blant annet Øst-Europa.

I løpet av 2002 ble fabrikken avviklet. De fleste maskinene ble demontert og sendt til andre fabrikker i konsernet eller solgt. Mye utstyr og inventar ble solgt til inntekt for det lokale idrettslaget. Til slutt ble hele den 15 000 kvadratmeter store fabrikken solgt og ombygd til utleielager.

I 1978 fusjonerte det svenske moderselskapet med en annen gigant: Husqvarna. Med til dels overlappende produkter innen blant annet husholdningsapparater lå det an til omstrukturering i selskapets produksjonsanlegg, også i Norge.

For Electrolux Industrier betydde det overtakelse av den tidligere komfyrgiganten KPS i Sarpsborg, som Electrolux selv hadde utkonkurrert med sin fabrikk på Eidsvoll. Eid av Husqvarna hadde fabrikken generert store underskudd på produksjon av mange ulike apparater fra varmeovner til oppvaskmaskiner. Under Electrolux ble gamle KPS, som skiftet navn til Tunsborg, spesialisert inn mot blant annet oppvaskmaskiner med Husqvarna-merket.

I 1979 overtok Electrolux motorsagfabrikken Jo-Bu i Drøbak. Under eierskap av Elkem-Spigerverket hadde den internasjonale konkurransen hardnet adskillig til, og Husqvarna, nå eid av Electrolux, var en hovedutfordrer. Da Electrolux-Husqvarna kjøpte Jo-Bu fra Elkem i 1979, fryktet mange at Jo-Bus dager var talte. Strenge konsesjonsvilkår ble lagt inn for å beskytte Drøbak-fabrikken, men gradvis måtte realitetene møtes: Mer effektiv produksjon og bedre serviceanlegg og tilgjengelighet var påkrevd. Drøbak-fabrikken ble i første omgang redusert til å produsere enklere elektriske motorsager, før den ble lagt ned i 1982.

Et tilsvarende forløp rammet Østfold-bedriften Norlett, grunnlagt i 1948 som Norsk Lettmetall, som Electrolux overtok i 1980. Fabrikken produserte hageredskaper som gressklippere, hagetraktorer og jord- og snøfresere i Askim og Ørje. Det var lagt strenge konsesjonsvilkår for overtakelsen, fra kommunens del krav om at bedriften måtte bestå og ikke flyttes eller nedbemannes, slik mange fryktet.

Slike krav kunne ikke imøtekommes. Etter en kort ekspansjon fra de nye eierne snudde økonomien til underskudd i 1983–1984, og skeptikerne fikk rett: Den nye eieren Electrolux så seg nødt til å rasjonalisere og flytte Norlett-produksjonen til andre Electrolux-fabrikker, deriblant til den tidligere KPS-fabrikken ved Tune i Sarpsborg. 150 ansatte i Norlett ble sagt opp, og rundt 100 fikk tilbud om jobb ved Tune-fabrikken.

Norlett-saken vakte stort politisk engasjement i en tid der mange tradisjonelle industribedrifter kom under press, og der kommunale krav og konsesjoner viste seg å ikke være mye verdt. De ansatte streiket, og nabobedrifter sluttet seg til i solidaritet. Anklager om løftebrudd haglet mot Electrolux' både norske ledelse og svenske eiere. Det kom krav om at regjeringen måtte gripe inn, men fra Industridepartementet var meldingen klar om at man ikke kunne «tvinge en bedrift til å gå med underskudd», som det het i et avisoppslag i juni 1984.

Samlingen om Sarpsborg-fabrikken for Husqvarnas merker sørget i alle fall for videre drift der. Gamle KPS ble etter hvert spesialisert til produksjonssted for sverdene til alle Husqvarnas motorsager globalt. Etter at Husqvarna og Electrolux skilte lag igjen i 2006, fortsatte denne produksjonen under Husqvarna-navnet, men til slutt ble også denne produksjonen avviklet i 2021.